Sang skremmer ikke fienden. Men den kan gjøre samfunnet sterkere.

Sang skremmer ikke fienden. Men den kan gjøre samfunnet sterkere. Når vi snakker om sang som kulturell beredskap, er det ikke bare et moteord. Det er en bredere forståelse av hva som gjør et samfunn i stand til å stå imot kriser og krig. Og den forståelsen har vi ikke funnet på selv. Alexander Zlatanos Ibsen spør i Minerva om sang, speiding og kultur virkelig kan være beredskap – eller om vi er vitne til «beredskapsvasking», der stadig flere forsøker å ikle det de allerede driver med en militærgrønn språkdrakt.

Det er et godt spørsmål. For hvis alt er beredskap, risikerer begrepet å miste betydning. Men Ibsen trekker grensen på feil sted.

Beredskap er ikke det samme som forsvar

Kultur er ikke kuler og krutt. Korøvelser og fellessang erstatter ikke luftvern, cyberforsvar eller ammunisjonslagre. Det er det heller ingen som verken hevder eller ønsker.

I regjeringens Totalberedskapsmelding, Meld. St. 9 (2024–2025), heter et eget delkapittel «Kulturen, kulturarvens og medienes betydning for sivil motstandskraft». Her fremheves kulturens betydning for blant annet utholdenhet, mental helse og kampmoral i krisetid. Regjeringen vurderer videre kultursektorens arbeid som avgjørende for hvordan nasjonen som helhet står gjennom en krise.

Kulturens rolle inngår altså i myndighetenes egen tenkning om totalberedskap. Staten trenger kulturen, men også kulturverdenens nettverk, kompetanse, sosiale fellesskap og evne til å skape kompleks infrastruktur på kort tid (tenk bare på landets mange festivaler i bygd og by).

Ibsen har likevel et poeng vi bør ta på alvor. Når 42,4 % av programmet på Arendalsuka kan knyttes til beredskap, kan begrepet miste sin kraft. Kanskje mister vi også fokus på andre viktige satsinger som burde ha høyere prioritet. Beredskap skal heller ikke være et frikort i kampen om offentlige midler. Samtidig er vel statistikken også et uttrykk for at små og store aktører ønsker å være forberedt, ta ansvar, og finne sin rolle i det de frykter kan ramme oss?

Vi har sett hva sang kan bety når krisen rammer

Beredskapsvasking ville være å sette en ny merkelapp på en aktivitet uten relevant funksjon når samfunnet utsettes for press. Men sangens funksjon er gammel. Det er beredskapsspråket som er nytt.

Sangen har også en egenskap som blir særlig interessant i en krise: Vi har instrumentet med oss, overalt. Og i krigssituasjoner er den der når man trenger den mest: i bomberommet, i endeløs venting ved fronten, i en skolegård eller på en eldreinstitusjon. Den kan roe, samle og skape struktur når situasjonen rundt oss er kaotisk.

Vi så det etter 22. juli. Når ordene ikke strakk til, sang vi. Sanger mange kunne fra før, ble en måte å uttrykke sorg, samhørighet og tilhørighet på.

Vi ser det også i Ukraina, der mennesker synger nasjonalsangen i bomberom og foran nasjonale monumenter. Det stopper ingen raketter. Men det uttrykker noe vesentlig: Vi er fortsatt her. Vi hører sammen. Vi lar oss ikke knekke. Under andre verdenskrig brukte fangene på Grini kjente melodier med nye tekster for å skape normalitet, humor og kampmoral. Sang kunne være et pusterom og et uttrykk for håp i en situasjon der nesten alt annet var tatt fra dem.

At kultur har betydning i konflikter, ser vi også gjennom forsøkene på å kontrollere den. Politiske sanger har gjennom historien blitt sensurert og forbudt. Under nazistenes enorme folkemøter var fellessangen sentral i å bygge opp opplevelsen av et “vi”, og samle massene til kamp for en felles ideologi. Angripere har ødelagt kulturminner og forsøkt å undertrykke språk, kunst og kulturuttrykk nettopp fordi de er bærere av identitet og tilhørighet.

Motstandskraft bygges før krisen

Ibsen skriver at det er forskjell på å bygge sosial motstandskraft og å drive beredskapsvasking. Der er vi helt enige. Men hvor bygges egentlig den sosiale motstandskraften?

Den bygges ikke først den dagen alarmen går. Den bygges i fredstid, der nettverk av mennesker møtes regelmessig, lærer hverandre å kjenne og føler ansvar for hverandre.

Kor er ett av mange slike steder. Mennesker møtes uke etter uke, på tvers av alder og bakgrunn, i et skapende fellesskap. Det er på slike møteplasser at sosial motstandskraft bygges. Det er også kanskje disse koristene som tør å synge den første tonen når bombene faller og barn og voksne sårt trenger trøst og håp.

Det betyr selvsagt ikke at enhver korøvelse, konsert eller kulturaktivitet er et beredskapstiltak. Også kultursektoren må kunne svare konkret på hva en aktivitet faktisk tilfører samfunnets motstandskraft.

Å holde sammen og holde ut

Vi kunne synge sammen etter 22. juli fordi sangene allerede fantes i vår felles hukommelse. Ukrainere kan synge sammen i bomberommene fordi de har sanger de kjenner og deler – og fordi noen kan synge den første tonen og få andre med.

Krafttak for sangs prosjekt er å skape mer sangaktivitet gjennom hele livsløpet – i barnehager, skoler, kommuner og eldreomsorg. For oss handler kulturell beredskap ikke om å sette en ny merkelapp på det vi allerede gjør. Det handler om å formidle at sangkompetanse, felles referanser og repertoarer også er ressurser et samfunn trenger når det blir satt under press.

Ibsen har rett i at vi bør være på vakt dersom enhver aktivitet plutselig markedsføres som «beredskap». Men løsningen er ikke å redusere beredskapsbegrepet til et uttrykk som kun handler om det militære. Vi trenger også en befolkning som klarer å holde sammen og holde ut når den utsettes for press. Dette kan ikke bestilles den dagen alarmen går.

Vi tror ikke at sang vinner kriger. Men vi tror at et samfunn som synger sammen, tåler mer.