Snoen er en tenketank – politikere må skaffe flertall

Fritenkeren og liberalisten Jan Arild Snoen har gjennom årenes løp opparbeidet seg en viktig rolle som høyresidens vaktbikkje, og han er nå aktuell med ny bok: Den borgerlige illusjonen. Jeg kjenner Snoen, og jeg har jobbet såpass lenge i Civita – også med prosjekter for å samle borgerlig side – at jeg ikke kan skrive en bokanmeldelse. Men jeg kan diskutere med Snoen og skrive debattinnlegg. 

Borgerlig samarbeid – sosialdemokratisk politikk

Snoen skriver en del om Civita og om Civitas rolle for borgerlig samarbeid i boken sin. At Civita har spilt en viktig rolle for å samle de borgerlige, og at de borgerlige har vunnet valg, er det liten tvil om. På den annen side, og det er det Snoens bok handler om, er det interessant å drøfte hvorvidt streben etter borgerlig samarbeid har gitt noen borgerlige resultater? Her hersker det mer tvil. 

Etter min mening er et svar på dette at det kunne vært mye verre, hvis ikke borgerlige holdt igjen sosialister og sosialdemokraters iver etter å stadig utvide velferdsstaten. Vi bør ikke glemme hvor lite grenser for politikk en del på venstresiden har. Og at de stadig vil mer med politikken. 

Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen skriver i sin antologi om konservatisme at i «konservativ filosofi blir man slått av i hvor stor grad politikken må spille annenfiolin.» På sitt beste peker Snoen på borgerlige politikeres illusjoner om at politikken har en stor rolle for det gode samfunn. Slike illusjoner kan vi trygt overlate til andre.  

Høyre skapte FrP

Snoen er opptatt av hva politikere egentlig mener. En sentral kritikk i boken, som særlig rammer Høyre, er at partiet i for stor grad – helt siden 1950-tallet – har vært opptatt av å være lim på borgerlig side. Snoen har flere eksempler på at særlig Høyre toner ned primærstandpunkter for å tekkes de andre borgerlige partiene. Den mest aktuelle og interessante analysen er hvordan tiår med vektlegging av samarbeid med sentrumspartiene har åpnet døren for det store Fremskrittspartiet. 

Jeg er enig i mange av Snoens forslag til kutt i offentlige utgifter, men skulle vi sammen forsøkt å få flertall for dem, måtte vi sannsynligvis gitt opp veldig mye. Dette er en del av forklaringen på hvorfor det blir så lite skattelette. 

Snoen biter, men får han flertall?

Borgerlige stortingsrepresentanter må, i motsetning til Snoen, forsøke å finne flertall. Han kritiserer etter min mening i for stor grad stortingspolitikeres kompromissvilje, og fremstiller politisk pragmatisme som noe annenrangs. 

Snoen hevder også at borgerlige politikere ofte er veike. Kritikken hans er bitende, særlig når han viser tilfeller hvor borgerlige politikere snarere burde vært åpne om at de tapte en intern strid fremfor å late som om for eksempel lærernormen, som KrF fikk gjennomslag for, ikke var et tap for Høyre. 

Snoen undervurderer derimot at det å gå i moderat retning, og tone ned mer liberalistisk politikk, kan skyldes mer kunnskap og rett og slett endrede meninger. I likhet med Snoen er jeg sterk tilhenger av å stramme inn sykepengeordningen, men vi som er for mindre stat og lavere skatt, bør erkjenne at våre meningsmotstandere på borgerlig side faktisk er uenige. De mener noe annet. Det Snoen kaller borgerlige illusjoner vil andre hevde er borgerlige meninger.

Snoen kan tolkes som polemisk og spiss når han hevder at «Venstre og FrP bare samarbeider fordi Høyre insisterer» i Erna Solbergs tid som statsminister. Motsatt kan det tolkes som en nedlatende devaluering av politisk arbeid for å skaffe flertall. 

SE OG HØR MINERVAPODDEN MED JAN ARILD SNOEN:

En høyreside i krise:
Minervasamtale med Jan Arild Snoen

Smøre med oljepenger 

Snoen gjentar stadig at oljepenger smurte det borgerlige samarbeidet under Solberg, og at det aller meste av ekstrapengene gikk til økte offentlige bevilgninger. Det han glemmer er at det er lett å stå på utsiden å kritisere. Det er mer krevende å skaffe flertall for et statsbudsjett.

At oljefondet har blitt så stort at handlingsregelen ikke er like disiplinerende som før, er et poeng som flere fiskalkonservative har påpekt de siste årene. Ganske nylig har det likevel oppstått en debatt om hvorvidt det egentlig er riktig å si at oljepengebruken er for høy. Andre har vektlagt at oljefondet kan få dårligere tider. Det er fra et borgerlig ståsted viktig å tenke på begge deler, men når det gjelder den faktiske oljepengebruken er det sentralt å påpeke at altfor lite av pengene går til skattelette.

Snoen mener at ABE-reformen fra Solberg-regjeringene viser at borgerlige politikere er feige, siden de ikke vil gi prioriteringer et politisk ansikt. Han drøfter riktignok at denne reformen kan sees på som borgerlig fordi dem som er nærmest da får avgjøre hvor det kan kuttes.

Jeg mener at et nytt borgerlig flertall kanskje bør binde seg til at minst halvparten av ny oljepengebruk skal gå til skattelette. Prioriteringer av skattelette trenger et borgerlig politisk ansikt, for å si det med Snoen.

Det ble riktignok samtidig som handlingsregelen ble innført vedtatt en slags tilleggsregel om at oljepengene skulle gå til forskning, infrastruktur og såkalt vekstfremmende skattelettelser. Problemet har vært at borgerlige partier ikke har klart å skaffe flertall for slike prioriteringer. Snoen nevner Bondevik II. som et unntak, og antyder at det var lurt av Høyre å la KrF få statsministeren fordi budsjettdisiplinen ble enklere.

Det er ideologisk sett forståelig at venstresidens politikere prioriterer offentlige bevilgninger når de får makt over betydelig med ekstrapenger, men borgerlige bør sette grenser for politikk og prioritere skattelette. Det vi likevel ikke kan glemme, er at om mer skal gå til skattelette, så må andre få mindre enn de ellers kunne fått. Det kan bli borgerlig uenighet om både hvilke skatte- og avgiftslettelser som er rimelige, og mye støy om lavere vekst i offentlige utgifter. 

Det krever budsjettdisiplin og samarbeid, om ikke Snoen skal få rett om den borgerlige illusjonen.

EU og maktbruk

Mot slutten av boken drøfter Snoen muligheten for storkoalisjon over midten. Det er nok mer komplisert og upopulært enn Snoen går i dybden på, men hans tanke om å vinne valg for «å bruke makten til noe viktig», og ikke bare styre for gjenvalg, er en viktig tanke. 

Snoen har også rett i at norsk medlemskap i EU er mer aktuelt av sikkerhetspolitiske årsaker, men det drukner litt i klaging over dem som ikke ønsker EU-debatt. Snoen mener både Støre og Listhaug bare tar hensyn til eget parti, og at egne velgere er splittet når de ikke ønsker debatt om EU-medlemskap nå, fordi det angivelig kan skape polarisering. At Listhaug advarer mot polarisering er visst et paradoks ifølge Snoen, men hun og Støre kan ha litt rett likevel. Og selv om det er elementer av taktikk i vurderingene deres, er det fortsatt begrunnede meninger. 

Hvis Snoen og andre skal lykkes med å skaffe flertall for EU trengs det mer enn spiss kritikk utenfra. Det kreves hardt arbeid, og kompromissvilje. Tilhengere av norsk medlemskap i EU bør lære av de periodene der Høyre gjør det best. Da snakker partiet først og fremst om egen politikk, forsvarer den, og går i liten grad til angrep på meningsmotstandere. Det er dypest sett også Snoens poeng. 

Han har alltid forsvart grenser for politikk, mindre stat, mer frihet, større samfunn og mer individuelt ansvar. Hvordan han skal skaffe flertall for noe slikt overlater han riktignok fortsatt til borgerlige politikere. 

Snoen selv, er mer tenker enn han er politiker.