For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Pedagogisk messianisme
To av fem norske gutter leser nå så dårlig at de vil slite med å ta videre utdanning.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 3 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er blant det årets PISA-resultater forteller oss. Resultatene inviterer til store diskusjoner om skjermbruk, ressurser, undervisning og læringsmiljø. Alt dette er sikkert relevant. Men diskusjonen begynner også et stykke ute i resonnementet. Jeg vil begynne et annet sted, med menneskesynet som preger mye av dagens pedagogikk.
For en tid siden fikk vi på jobb utdelt et skjema for kartlegging av relasjoner mellom barn og voksne. Skjemaet tok utgangspunkt i noe ganske rimelig: Den voksne er den profesjonelle parten og har et særlig ansvar for relasjonen. Dersom relasjonen ikke var god, skulle den voksne derfor undersøke hva han selv kunne gjøre annerledes.
Som redskap for selvrefleksjon er det vanskelig å innvende særlig mye mot dette. Et skjema som undersøker den voksnes praksis, må naturligvis stille spørsmål om den voksnes praksis. Men hva skjer når relasjonen fortsatt er vanskelig etter at den voksne har undersøkt seg selv? I mye pedagogisk tenkning blir svaret lett mer av det samme: Den voksne må undersøke hva han ennå ikke har forstått eller gjort annerledes.
Her begynner et bestemt menneskesyn å tre fram. Pedagogikken blir rekursiv: Når tiltaket ikke virker, sendes problemet tilbake til den voksne som et nytt spørsmål om hva han ennå ikke har forstått, regulert eller gjort annerledes. Barnet blir dermed mindre og mindre tydelig som en handlende part og mer som gjenstand for stadig nye pedagogiske inngrep. Slik kan en tilsynelatende svært aktiv pedagogikk bli påfallende passiv overfor barnets egen handlekraft.
Noen ganger er forklaringen enklere. En elev kan vite at han skal sette seg, og likevel bli stående. Han kan forstå beskjeden om å la andre arbeide, og likevel fortsette å forstyrre. Han kan vite at svaret er nei, og likevel prøve én gang til. Barn påvirkes selvfølgelig av menneskene rundt seg, men det betyr ikke at enhver handling må forklares gjennom dem. Barn er også handlende mennesker.
Når nettopp denne muligheten skyves ut av forklaringen, må noe annet fylles inn. I denne pedagogikken blir det den voksne. Det er vanskelig å ikke se en form for egosentrisme i det: Barnets handling blir stadig gjort til materiale for den voksnes selvgransking. Eleven kan krenke, sabotere, nekte eller ødelegge, og likevel vender spørsmålet tilbake til læreren: Hva gjorde jeg galt? Hva mangler i relasjonen? Hva kunne jeg gjort annerledes? Den voksne får dermed beholde rollen som den som skal forstå, bære og løse problemet, mens barnet fritas fra den langt mer ubehagelige oppgaven det faktisk trenger hjelp til: å endre seg.
I dette menneskesynet ligger det en fristelse til å la ansvar gli over i skyld. Å ta skylden på seg kan ligne ansvar, men det er en billig form for det. En lærer som dag etter dag blir krenket, motarbeidet eller sabotert vil før eller siden kjenne sinne, irritasjon og en følelse av urett. Hvis dette ikke får komme til uttrykk som en åpen og rimelig grense, forsvinner det ikke av den grunn. Det risikerer bare å komme ut skjevt: som kulde, sarkasme, oppgitthet, lavere forventninger eller gjennom den typen små stikk voksne er langt flinkere til å administrere enn barn.
Enda verre er det at den voksne kjøper denne moralske renheten på barnets regning. Dersom barnet aldri får være den som faktisk gjorde noe galt, får det heller ikke fullt ut være den som kan erkjenne det, gjøre opp for seg og bli bedre. Læreren får beholde rollen som den forståelsesfulle, tålmodige og gode. Barnet reduseres til en skapning som først og fremst skal forstås. Det er vanskelig å tenke seg en mer egosentrisk omsorg: Den voksne gjør seg selv til både årsaken til problemet og redningen fra det, mens barnet fratas muligheten til å være et moralsk handlende menneske.
Det er mulig dette ser omsorgsfullt ut på et kursark eller på et politisk program. I et klasserom kan det bli lammende. Barn trenger ikke voksne som tar på seg skylden for alt barna gjør galt. De trenger voksne som kan lære dem at de selv kan gjøre noe annerledes.
Norsk skole har brukt lenge nok på å gjøre læreren til både syndebukk og messias. Kanskje det er på tide å la læreren være lærer igjen.
