– Jeg trodde vi skulle ta avstand fra all hets

Karpe fikk nylig Fritt Ords Honnør. I begrunnelse heter det at duoen har «utvidet ytringsrommet» for spørsmål om identitet og tilhørighet. Det er helt korrekt. Sanger som Identitet som dreper setter ord på forhold som flere bindestreksbruk nordmenn kjenner seg igjen i. Men denne fortellingen er ufullstendig. Det er nettopp denne ufullstendigheten som sier noe større om hvorfor så mange unge menn i dette landet, og Vesten generelt, ikke lenger stoler på institusjonene som har fått vår tillit til å forvalte offentligheten vår.

Det samme forfatterskapet som etter sigende har bidratt til å utvide ytringsrommet har også skrevet tekster som er voldsforherligende. Tekster som oppfordrer til politisk attentat og blind vold mot politikere og mennesker som ikke deler Karpes verdensanskuelse. I Toyota’n til Magdi fra 2012 rappet de om oralsex med daværende FrP-politiker Mette Hanekamhaug, i en annen tekst oppfordrer til på sette en kule panna på Carl I. Hagen og i en låt synger de om å sette fyr på en Frper. 

Selv om de Limp Bizkit-aktige notene fra 2010-tallet er fengende, er det ikke overraskende at disse tekstene ikke fikk plass i juryens begrunnelse. 

Jeg tviler på at juryen i Fritt Ord satt seg ned og bestemte seg for å bidra til å lage en kontrovers. Det er mest sannsynlig verre, de så det sannsynligvis ikke. Akkurat denne blindsonen er sakens kjerne.

Det ironiske er at Fritt Ord har dokumentert nettopp denne utviklingen. I sin egen rapport om ytrings- og informasjonsfrihet finner de at halvparten av unge menn under 30 mener alternative medier og podkaster gir dem informasjon de ikke får fra tradisjonelle medier. Andelen er høyest blant FrP- og KrF-velgere. Andre undersøkelser bekrefter mønsteret. 28 prosent av unge menn har lav tillit til redaktørstyrte medier, mot 13 prosent av kvinnene. Gutter i tidlig 20-årene stoler mindre på pressen enn både jenter og tenåringsgutter gjør. Og når man spør dem hvorfor, svarer de ikke med festtaler om ytringsfrihet. De peker på politisk slagside og klikkdrevet journalistikk.

Det forskningen ikke finner er like interessant. Det er ingen klar sammenheng mellom det å stå på høyresiden og denne mistilliten. Det er heller ingen tydelig effekt av holdninger som kan kalles anti-woke. Med andre ord, dette handler ikke om at unge menn har blitt ideologisk radikalisert av podkaster og sluttet å tro på virkeligheten. Utgangspunktet er nok noe enklere og mer ubehagelig for institusjonene selv. Disse unge mennene merker dobbeltmoralen når den inntreffer og trekker konklusjoner deretter.

Karpe-saken er ikke årsaken til mistilliten, men heller et eksempel på mekanismen tallene viser. Journaliststanden er dokumentert langt rødere og grønnere enn befolkningen den er satt til å beskrive. Det gjør ikke journalister nødvendigvis uærlige, men det gjør at blindsoner oppstår systematisk i én retning, og ikke tilfeldig i begge.

Det er nettopp nå dette blir mer enn en priskontrovers. 

Samtidig som Karpe hedres, pågår en viktig og riktig debatt om hets og trusler mot AUF-leder Gaute Skjervø. Han var 16 år og overlevde Utøya. At han i dag må lese at han fortjener en kule, er forkastelig, og han fortjener et helhjertet forsvar fra alle, uavhengig av politisk ståsted.

Men et slikt forsvar bygger på en forventning om gjensidighet. Man kan ikke troverdig kreve at unge FrP-ere skal stille opp med den samme uforbeholdne fordømmelsen av hets mot andre, når de selv har vokst opp med å høre at hundretusener jublet til tekster om å tenne fyr på dem, mens akkurat de tekstene nå belønnes med en av landets fineste kulturpriser. Det er ikke et argument for at hets mot Skjervø er mindre alvorlig. Det er et argument for at vernet mot politisk hets må gjelde likt, i alle retninger, samtidig, og ikke bare når offeret tilhører riktig side av den politiske skalaen.

Så lenge dette vernet oppleves som ensidig fordelt, blir det stadig vanskeligere å be om den solidariteten man selv ikke har vist.

Jeg sier ikke at Karpe ikke fortjener anerkjennelse for det de har bidratt med. Det gjør de. Med iranske røtter og oppvekst i Iran vet jeg noe om hvor viktig det er å bli hørt når man kommer fra utsiden av det etablerte. Den delen av Karpes forfatterskap er reell og viktig.

MINERVA INTERVJUET KARPE OM TEKSTENE I 2012. LES DET HER:

Pluss

Pluss

– Fjellstøtt moralsk kompass

Men en institusjon som har som formål å forsvare ytringsfrihet kan ikke samtidig praktisere en stille utvelgelse av hvilke ytringer som teller og hvilke som glemmes, avhengig av hvem de rammer. Gjør den det, blir ordet ytringsfrihet fort bare et skjold for eget politisk lag, ikke et prinsipp som gjelder alle.

Det er ikke Karpe som må svare for dette. Det er Fritt Ord, og det er pressen som lot saken passere nesten upåaktet mens den samtidig førte en opprørt debatt om hets mot andre politikere den samme uken. Konsistens er ikke for mye å be om fra institusjoner som har tillit som sin viktigste kapital.

Unge menn vrir seg ikke bort fra de etablerte institusjonene fordi de har blitt lurt av en algoritme. De vrir seg bort fordi de har sett mønsteret gjenta seg, sak etter sak. Skal den tilliten bygges opp igjen, og skal solidariteten mot hets bli reell fremfor selektiv, må den fortjenes med konsekvens — ikke med enda en velmenende begrunnelse som glemmer halve historien.