KOMMENTAR
Det er fortsatt alvor. Men dommedag er sannsynligvis avlyst. Å se på klimakampen på denne måten er likevel en sjeldenhet.
Foto: Ken Kistler
Klimakamp som kulturkrig
Det finnes en alternativ historie om global klimakamp som en suksess. Hvorfor fortelles ikke denne?
Under et møte i klimabevegelsen for noen år siden trengte vi noen solskinnshistorier, påminnelser om kamper som var vunnet og områder som så lysere ut.
En gammel traver, som hadde arbeidet utrettelig for klimaet i godt over tyve år, sa til fleres overraskelse: Egentlig har klimakampen vært en stor suksess. Da den fjerde IPCC-rapporten kom i 2007, var et realistisk scenario uten ytterligere tiltak en oppvarming på mellom 2,0 og 6,4 grader i 2100. I forrige rapport, altså fra 2025, ble det daværende worst case scenarioet (RCP 8.5) avblåst – og det var da en oppvarming mellom 3,5 og 5,5 grader. Altså betraktelig lavere enn det for tyve år siden. Gjeldende worst case scenario er 3,5 grader ved utgangen av dette århundret – nesten tre grader mindre enn for tyve år siden. Og da må det også understrekes at dette er worst case. FNs klimapanel mener i dag at den mest sannsynlige oppvarmingen vil være mellom 2 og 3 grader.
Det er fortsatt alvor. Men dommedag er sannsynligvis avlyst. Det er da noe å feire? Å se på klimakampen på denne måten er likevel en sjeldenhet. Som regel råder det i samtalen om klimagassutslipp en dyster fortelling om tap av natur, giftige stoffer i atmosfæren, utslipp som øker, mål som ikke nås, mennesker og dyr som lider. Dette er ikke feil. Dette er helt ekte historier om det som foregår, og flere av disse effektene vil bli verre. Det er bare ikke den dommedagsfortellingen som i sin tid motiverte mange til å bli med i klimakampen den gang Al Gores film An Incovenient Truth fortsatt ble oppfattet som et meningsfullt referansepunkt for debatten.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1999,-
Bestill her
