For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Vi kan få lavere strømregninger uten billigere strøm
Strømstøtten bør ikke først og fremst gjøre det billigere å bruke strøm. Den bør gjøre det lettere å håndtere høye strømpriser.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Innføringen av strømstøtte og senere Norgespris har vært en enorm politisk suksess.
Det er lett å glemme i dag, men samfunnsdebatten under kraftkrisen i 2021 og 2022 var til tider absurd. VG lagde en såkalt dusjindeks, som viste hvor mye én dusj kostet deg på ulike tidspunkter på døgnet i de ulike strømprisområdene (prisrekord på 31 kroner), mens man kunne lese saker om at folk dro på treningssenter kun for å dusje, som et tiltak for å spare strøm.
Hvem husker i dag at Senterpartiet forlot Støre-regjeringen som følge av en sak i nettopp kraftpolitikken?
Kraftpolitikken har altså gått fra å være et politikkområde med stor folkelig og politisk oppmerksomhet, til et politikkområde for de mer spesielt interesserte.
Så hvorfor i alle dager vil Støre seg selv så vondt at han vil ha strømpriser opp på den politiske dagsordenen igjen? I forrige ukes partilederdebatt ville han ikke garantere at Norgespris skulle forbli på 40 øre (uten mva).
Statens utgifter til strømstøtte har vært synkende
Et mulig svar er at innføringen av strømstøtte og Norgespris har blitt mye dyrere for staten enn det regjeringen opprinnelig trodde.
Under strømkrisen i 2022 endte statens regning på 32,6 milliarder kroner, mens det i 2023 ble utbetalt 16,4 milliarder kroner til husholdningene i form av strømstøtte.
Deretter falt statens strømstøttekostnader betydelig, som følge av lavere strømpriser. I 2024 var statens regning for strømstøtte til husholdningene på 3,7 milliarder kroner.
Merk at statens totale utgifter til strømstøtte var høyere når man inkluderer strømstøtte til idrettslag, frivillige organisasjoner, jordbruket, næringslivet, kommunene, økt bostøtte, strømstipend til studenter med mer.
Det var altså i januar 2025, etter et år med mye lavere kostnader enn antatt, at Støre-regjeringen (uten Senterpartiet) lanserte ideen om en statlig fastpriskontrakt på strøm, med det geniale navnet Norgespris.
Det første året, altså i 2025, var statens utgifter til strømstøtte og Norgespris på knappe 3,7 milliarder kroner. En viktig årsak til den lave summen var lave kraftpriser, men også at Norgespris ble innført fra 1. oktober og derfor kun hadde effekt det siste kvartalet av året.
Men kan staten likevel ha undervurdert kostnaden?
Altså er det først i 2026 at effektene av Norgespris virkelig synes. Da regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett for inneværende år, satte den opprinnelig av 10 milliarder til hele strømstøtteregimet. En Iran-krig senere, økte den anslaget for året til 21,5 milliarder kroner i revidert statsbudsjett.
Til sammenligning planla staten å bruke totalt 32 milliarder kroner på politi og domstolene og ta inn 24 milliarder kroner i tobakk- og alkoholavgifter for 2026.
På den andre siden må regjeringen til en viss grad ha visst at fastprisen som den endte opp å tilby (40 øre per kWh uten mva.) var betydelig lavere enn markedsnivået, hvor kommersielle fastpriskontrakter typisk var dobbelt så høye (rundt 100 øre/kWh).
Regjeringen begrunnet prisvalget med «de historiske og konsumprisindeksjusterte strømprisene fra 2010 til midten av 2021, det vil si det gjennomsnittlige prisnivået i årene før energikrisen, samt forventninger til strømprisene den nærmeste tiden fremover.»
Men med rekordlave norske vannkraftmagasiner og europeiske gasslagre, og et fortsatt stengt Hormuz-stred, er det mye som tyder på at regjeringens «prisveddemål» blir mer kostbart enn antatt.
Med andre ord kan den endelige regningen for Norgespris bli enda høyere enn anslaget etter oppjusteringen i revidert budsjett i vår.
Staten er den perfekte motparten i kraftmarkedet
Et motargument mot at det først og fremst er de høye kostnadene som gjør at Støre-regjeringen ikke kan garantere at Norgespris vil forbli på 40 øre/kWh, er at statens inntekter også øker når kraftprisene øker. Det skyldes blant annet grunnrenteskatten på vannkraft, flaskehalsinntekter og utbytte fra Statkraft.
Sett med finansielle briller har staten derfor en betydelig «long»-eksponering mot kraftprisene: Når kraftprisen øker, øker også flere av statens inntekter. Når staten samtidig tilbyr husholdningene en fast pris gjennom Norgespris, tar den en «short»-posisjon mot kraftprisen. Høyere kraftpriser gir dermed både økte utbetalinger gjennom Norgespris og økte inntekter til staten. Det innebærer at staten til en viss grad er naturlig sikret mot risikoen ved å tilby en fast kraftpris.
Som nevnt over, var statens utgifter til strømstøtte 32 milliarder kroner i 2022. Men statens inntekter fra høye kraftpriser samme år var 79 milliarder kroner.
Med andre ord hadde staten fremdeles et stort «overskudd» som følge av høye kraftpriser. Det samme vil nok gjelde dersom kostnadene ved Norgespris skulle bli mye høyere som følge av høye kraftpriser.
Dette er årsaken til at det er helt riktig å kompensere landets innbyggere for kostnaden ved høyere strømpriser. Fordelingen mellom innbyggere og staten burde i enda større grad ha vært i favør av innbyggerne fremfor staten.
Problemet med dagens strømstøtteordning, særlig Norgespris, er at den lave fastprisen gjør prissignalene i kraftmarkedet så svake at markedsaktørene ikke lenger fordeler kraftressursene effektivt.
Kan Norgespris bidra til mindre forsyningssikkerhet?
Dette gjelder spesielt i en situasjon med en mulig kraftkrise som følge av lave beholdninger i vannmagasinene. I et mer effektivt marked ville en høy kraftpris ha bidratt til lavere kraftforbruk og dermed forbedret forsyningssikkerhet. I dag har vi derimot et kraftmarked der majoriteten av kraftkonsumentene (særlig husholdninger med Norgespris) ikke reagerer like sterkt på prissignalene fra markedet, fordi kostnaden for høye strømpriser uansett sendes til staten.
De norske kraftprisene må derfor være mye høyere enn utgangspunktet dersom markedet skal redusere etterspørselen og øke importen.
For markedet som helhet spiller det ikke så stor rolle om et bakeri baker færre brød for å redusere strømkostnadene, eller om noen husholdninger lader elbilen når døgnprisen er lavest. For samfunnet som helhet er kostnaden ved at bakeriet baker færre brød (som øker prisene) imidlertid høyere enn at en app styrer når det er billigst å lade elbilen.
Kraftressursene blir med andre ord bedre og mer effektivt fordelt når prismekanismen får virke på så mange strømforbrukere som mulig. Men dette betyr ikke at innbyggerne ikke skal få kompensasjon for de høyere strømprisene. Når vi har en stat som tjener på økte strømpriser, mens innbyggerne får økte kostnader, er det rimelig at staten omfordeler noe av gevinsten (og gjerne mer enn i dag) av de høyere strømprisene til innbyggerne. Men hvordan denne gevinsten blir omfordelt bør endres.
Er strømstøtten rettferdig?
Dagens strømstøtteregime er koblet til hvor høyt husholdningens strømforbruk er. Desto høyere strømforbruket er, desto mer strømstøtte vil husholdningen motta fra staten.
Det er til en viss grad rimelig at husholdninger som får de høyeste strømregningene, også får høyest kompensasjon. Men som mange har påpekt, er det en korrelasjon mellom husholdninger som har de høyeste strømregningene – som typisk har de største husene og kanskje også en hytte – og høyere inntekt enn gjennomsnittet. Med andre ord virker strømstøtten regressivt.
MDGs forslag om å erstatte dagens strømstøtteregime med «en flat strømstøtte til alle husstander i områder med høy strømpris i vinterhalvåret, som utbetales uavhengig av forbruk», har altså noe for seg.
Ifølge partiet ville en slik strømstøtte tilsvart 400 kroner til hver husholdning i måneden, gjennom vinteren 2024/25. En slik strømstøtteordning ville ha bevart insentivene til å spare strøm og samtidig gjort typiske ENØK-investeringer i boligen mer lønnsomme.
På den andre siden treffer strømstøtten også mange husholdninger med lavere inntekt. Norge er et kaldt land og halvparten av boligene er frittstående eneboliger, hvorav mange er eldre og ikke oppgradert til dagens tekniske standard.
Strømstøtten har en alternativkostnad
Som nevnt tidligere, har regjeringen lagt opp til å bruke 21,5 milliarder kroner på strømstøtte og Norgespris for inneværende år. Denne summen har en alternativkostnad, slik en artikkel i Teknisk Ukeblad fra mai i år også minnet oss på.
Den totale summen tilsvarer 860 000 luft-til-luft-varmepumper, 2,4 millioner nye vinduer eller 3–4 årlige sentralnett-investeringer.
Hadde Norgespris hatt en fastpris på mellom 60 og 80 øre/kWh, som fortsatt ville vært lavere enn kommersielle fastpristilbud, og strømstøtten hatt et lavere innslagspunkt enn 77 øre/kWh, ville dette ha forbedret insentivene for strømsparing og frigjort mange milliarder som kunne ha blitt brukt til for eksempel skattelette, andre velferdsgoder i statsbudsjettet eller økt støtte til ENØK-tiltak gjennom Enova.
21,5 milliarder kroner fordelt på landets 2,65 millioner husholdninger tilsvarer mer enn 8000 kroner per husholdning. Altså kunne man fint hatt råd til MDGs forslag om en strømbonus på 400 kroner i måneden eller 1000 kroner i vintermånedene og hatt mer til overs.
Man kunne også knytte hele eller deler av strømbonusen til dokumenterte ENØK-investeringer i hus og borettslag for ekstra strømsparingseffekt.
Det er også mulig å tenke seg en kombinasjon av alle de nevnte forslagene over. Som nevnt tidligere, tjener staten mye mer på høye strømpriser enn hva staten må ut med i form av strømstøtte og Norgespris.
Er det mulig «å få i pose og sekk»
Strømstøtten bør ikke først og fremst gjøre det billigere å bruke strøm. Den bør gjøre det lettere å håndtere høye strømpriser. Det er en viktig forskjell.
Derfor bør Norgespris settes høyere enn 40 øre per kWh, samtidig som husholdningene fortsatt bør få minst like mye – og gjerne mer – i samlet støtte enn i dag. En større del av støtten bør imidlertid gis uavhengig av strømforbruket, og en del av pengene kan brukes til ENØK-tiltak som faktisk reduserer strømforbruket eller andre tiltak som øker produksjonen og forbedrer strømnettet.
Da kan staten fortsatt ta en stor del av risikoen når strømprisene blir ekstraordinært høye, uten samtidig å fjerne prissignalene som skal få oss til å spare på strømmen når kraften er knapp.
For staten er ikke høye kraftpriser en kostnad, men en betydelig inntektskilde. Spørsmålet er derfor ikke om staten har råd til å skjerme husholdningene, men hvordan denne gevinsten best kan fordeles.
Det er fullt mulig å få i pose og sekk: Husholdningene kan få bedre beskyttelse mot høye strømregninger, samtidig som strømprisene fortsatt får virke som et signal om knapphet. Men da bør vi slutte å subsidiere selve strømforbruket så kraftig. Vi bør heller dele mer av statens gevinst av de høye kraftprisene med innbyggerne.
