For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Aaslands regndans
Uten en våt høst kan Norge få en kraftkrise. Men denne gangen er det ikke strømprisen som er det største problemet. Spørsmålet er om vi faktisk har nok strøm.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er lett å bli litt nervøs når Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) begynner å minne kraftprodusentene om samfunnsansvaret deres.
Forrige uke gjorde NVE nettopp det. Direktoratet ba kraftprodusentene ta hensyn til forsyningssikkerheten når de disponerer vannet i magasinene fremover.
Det er ikke første gang.
I mai 2022 kalte NVE inn de største kraftprodusentene i Sør-Norge til møte. Kraftsituasjonen var krevende, magasinene var lave, energiprisene i Europa var høye og situasjonen internasjonalt var uoversiktlig.
– Vi ønsket å minne om ansvaret selskapene har for å forvalte vannkraftressursene våre på en samfunnsmessig god måte, sa NVE-direktør Kjetil Lund den gang.
Fire år senere er budskapet påfallende likt.
Forskjellen er at dagens situasjon på flere områder kan bli mer krevende.
Forrige kraftkrise handlet først og fremst om pris
Kraftkrisen i 2022 handlet først og fremst om pris. Russlands struping av gasseksporten til Europa sommeren 2021, og senere fullskalainvasjonen av Ukraina, sendte europeiske energipriser til himmels, ettersom gasskraftverk er marginalprodusenter i store deler av det europeiske kraftmarkedet.
Med andre ord: når gassprisen steg, steg også kraftprisen.
De europeiske strømprisene smittet deretter over på de norske strømprisene gjennom en rekke kraftutvekslingskabler til det europeiske kraftmarkedet.
Den norske kraftkrisen i 2021 og 2022 var derfor først og fremst en politisk krise, som svinnet hen idet staten – som tjente ufattelige 3000 milliarder kroner på energikrisen i kjølvannet av fullskalainvasjonen – tok nesten hele kostnaden for høye strømpriser for husholdningenes primærboliger (strømstøtteordningen) og fra 2025 tilbød en lav fastprisavtale til husholdningens primær- (og etter hvert sekundær-) boliger gjennom Norgespris.
Riktignok pekte ikke NVE bare på høye strømpriser, men advarte også om at den internasjonale situasjonen kunne utvikle seg til reell energiknapphet i Europa. Likevel ble situasjonen aldri såpass kritisk at man måtte innføre rasjonering, til tross for advarsler.
En viktig årsak handlet om at myndighetene svarte med flere tiltak for å redusere sjansen for forsyningskrise, som at kraftprodusentene måtte rapportere om tapping og magasinfylling, og ble bedt om å holde igjen vann.
I 2024 trådte også flere endringer i vassdragsreguleringsloven og energiloven i kraft, blant annet etter erfaringene fra krisen i 2022, som ga myndighetene flere virkemidler for å øke forsyningssikkerheten. Samme år trådte også en ny forskrift om håndtering av energiknapphet og kraftrasjonering (kraftrasjoneringsforskriften) i verk.
Det er nettopp disse lov- og forskriftsendringene fra 2024 som energiminister Terje Aasland peker på, når han anser kraftsituasjonen som trygg og avviser muligheten for en kraftkrise til vinteren.
Magasinene er lavere nå enn i 2022
Men selv om situasjonen er lik som i 2022, er det faktorer som gjør situasjonen i dag noe mer alvorlig. For det første er fyllingsgradene i de norske vannkraftmagasinene uvanlig lave.
Norge har et værbasert kraftsystem som endres i takt med årstidene. Bunnpunktet for magasinene kommer typisk i løpet av våren, før snøsmeltingen fyller opp magasinene i løpet av sommeren. Men denne sommeren skjedde noe uvanlig: Fyllingsgraden i magasinene har falt gjennom store deler av juli.
Riktignok steg magasinene noe i uke 31 (forrige uke), men med total fyllingsgrad 62,8 prosent, er fyllingsgraden langt unna medianen på 75,2 prosent og også langt lavere (67,9 prosent) enn det den var samme uke under kraftkrisen i 2022.
Den totale fyllingsgraden gir heller ikke helt riktig bilde av forsyningssikkerhet i Sør-Norge, fordi den trekkes kraftig opp av Nord-Norge, som har en fyllingsgrad 89,8 prosent. Aller lavest fyllingsgrad er det i prisområde NO2, Sørvest-Norge, på 48 prosent, hele 26,8 prosent lavere enn medianen, noe som er det laveste nivået på 30 år.
Forsyningssikkerhet gjennom import er redusert
Som allerede nevnt har Norge et værbasert kraftsystem. I tørre år, som 2026 har vært hittil, skal forsyningssikkerheten opprettholdes ved å importere kraft fra våre naboland. Men hva om våre naboer også risikerer en kraftkrise?
I Sverige er magasinfyllingsgraden også et stykke under medianen i sommer, men det er først og fremst rekordlave europeiske gasslagre som skaper bekymring.
Europeiske gasslagre har en fyllingsgrad på 59 prosent en uke ut i august, med viktige land som Nederland og Tyskland med fyllingsgrader på henholdsvis 40 og 48 prosent.
En viktig årsak til at den europeiske kraftkrisen i 2022 ikke utviklet seg til en energiforsyningskrise, handlet om at mye av den russiske rørgassen som falt bort som følge av fullskalainvasjonen, ble erstattet av noe mer rørgass-eksport fra Norge, Algerie og Aserbajdsjan, men først og fremst økt LNG-import fra særlig USA og Qatar.
Denne gangen er det mye høyere etterspørsel etter LNG på verdensmarkedet enn i 2022, hovedsakelig som følge av krigen i Iran og påfølgende stenging av Hormuz-stredet, som står for omtrent 20 prosent av verdens LNG-forsyning, hvor mesteparten har gått til det asiatiske markedet.
Med andre ord: må europeerne overby asiatiske kjøpere for å tiltrekke seg LNG-import, dersom stredet ikke åpnes for full skipstrafikk utover høsten.
Forsyningssikkerhet gjennom prismekanismen
Den viktigste årsaken til at den forrige energikrisen ikke utviklet seg til en forsyningskrise, var at en mangedobling av europeiske energi- og kraftpriser reduserte etterspørselen såpass mye at markedet holdt seg i balanse.
I 2022 falt gass-etterspørselen i EU med 13 prosent og i 2025 var gass-etterspørselen i EU mellom 17 og 20 prosent lavere sammenlignet med 2021.
Lavere etterspørsel etter gass i EU i dag, sammenlignet med tidligere, er også en grunn til at lave europeiske gasslagre er mindre farlige for forsyningssikkerheten.
Men i etterkant av de høye energi- og kraftprisene fra den forrige energikrisen, har myndighetene i mange EU-land, blant annet Tyskland og Frankrike, innført ulike former for energisubsidier til industri og husholdninger, som gjør det vanskeligere for markedet å redusere etterspørsel med høy pris alene.
Det samme problemet vil Norge oppleve, ettersom mer enn halvparten av norsk kraftkonsum ikke er eksponert mot spotprisen på grunn av langsiktige priskontrakter og subsidier for kraftkrevende industri, mens husholdningene får subsidiert sitt kraftforbruk ved strømstøtte og Norgespris.
Altså risikerer man at kraftprisen må gå mye høyere opp for å enten ødelegge kraftetterspørselen hos de gjenværende strømforbrukerne, hovedsakelig øvrig næringsliv, eller for å tiltrekke oss kraft fra utvekslingskablene med våre naboland – som kanskje også vil subsidiere deler av sitt kraftkonsum for å skjerme husholdninger og sitt næringsliv – for å opprettholde forsyningssikkerheten.
Det norske kraftsystemet er markedsbasert, og forsyningssikkerheten hviler altså på markedskreftene. Men når myndighetene ber kraftprodusentene om å ta ansvar for forsyningssikkerheten og på den andre siden subsidierer etterspørselen etter den samme knappe varen, er dette en merkelig politikk.
Statens kostnader til strømstøtte er beregnet til 21,5 milliarder kroner for inneværende år. Det tilsvarer mer enn 8000 kroner per husholdning, som heller kunne ha blitt brukt til ENØK-tiltak i boliger og hytter og som kunne ha bidratt til lavere kraftetterspørsel, bedre kraftbalanse og dermed mindre sannsynlighet for en forsyningskrise i utgangspunktet.
Høy pris gjør det mer attraktivt å produsere mer magasinkraft
Et annet aspekt ved høye kraftpriser for å opprettholde forsyningssikkerheten er kraftselskapenes incentiver.
I utgangspunktet vil kraftprodusentene ha incentiver til å spare på vannet dersom markedet forventer enda høyere kraftpriser i fremtiden. Men ettersom vi har et værbasert kraftsystem, må kraftprodusentene til en viss grad vedde imot været.
Kraftprodusentene som sparer på vannet, kan for eksempel risikere å sitte med for mye vann og ikke utnytte de høye prisene godt nok, dersom høsten og vinteren blir regnfull.
Altså står kraftprodusentene overfor et helt rasjonelt økonomisk dilemma: Vannet har ekstra høy verdi når kraftprisene i Norge og Europa er høye. Det kan derfor være lønnsomt å produsere og eksportere kraft når prisene er eksepsjonelt høye.
For den enkelte produsent kan dette være fornuftig. Men for kraftsystemet som helhet kan det være problematisk dersom mange produsenter gjør dette samtidig, ettersom forsyningssikkerhet er et kollektivt gode.
Altså kan det oppstå en form for markedssvikt, hvor markedet ikke fordeler ressursene på den mest effektive måtet for samfunnet som helhet, ettersom en forsyningskrise med tilhørende rasjonering har høyere kostnader enn kraftprodusentenes alternativkostnader ved å ikke produsere litt ekstra kraft.
Regndans som kraftpolitikk
Det er derfor litt paradoksalt at den norske kraftpolitikken igjen kan ende opp med å handle om været og andre faktorer som er utenfor norske myndigheters kontroll.
Vi håper på en våt høst.
Vi håper på mye snø i fjellet.
Vi håper at de europeiske gassprisene faller.
Vi håper at krigen i Midtøsten roer seg.
Vi håper at kraftprodusentene sparer vann.
Og vi håper at Norge fortsatt har nok strøm når kulden kommer.
Men er håp om en regnfull høst en god kraftpolitikk?
