For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Alt for Norge og alt for alle
Han var veldig samlende. De mange samstemte reaksjonene er egentlig oppsiktsvekkende. Lever vi ikke i en polarisert tid der alle fellesskap som påstår at de er for alle fragmenteres?
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Hva er jobben til kongen, spurte datteren min. Vi satt og så alle reaksjonene på TV samme dag som kong Harald gikk bort. Å være en representant for hele Norge, svarte jeg. Noen ting angår alle i landet. Alle burde vært der og sagt noe, men det er umulig. Vi trenger en som kan være der for oss. En som kan besøke steder hvor noe fint eller grusomt har hendt, oppsummere året som er gått for oss og vinke til alle barna. Når kongen gjør eller sier noe, er det litt som om hele Norge gjør eller sier noe.
Mens jeg snakket, slo det meg: Dette er definisjonen på en umulig oppgave.
På TV så vi likevel mennesker i ulike aldere, fra ulike steder av landet og med ulike sosial plassering. Alle sa det samme: Harald var min konge. Han så meg, brydde seg på ekte og inkluderte oss. Han var veldig samlende. De mange samstemte reaksjonene er egentlig oppsiktsvekkende. Lever vi ikke i en polarisert tid der alle fellesskap som påstår at de er for alle fragmenteres? Hvem kan være samlende i en tid som denne?
Paradoksalt
Mens jeg tenkte på dette, dukket det opp en mann som åpenbart hadde lært seg norsk for ganske kort tid siden på skjermen foran oss. På tross av begrensede språkferdigheter, uttrykte han klarere enn noen hva kongen hadde betydd for hans opplevelse av å høre til i det norske fellesskapet. Jeg har hørt mange innvandrere si det samme: Kongen og kongefamilien spilte en viktig rolle for vår integrering. En ny person trer frem på skjermen foran oss for å fortelle hvor mye kong Harald betydde for ham som skeiv. At nettopp kongen fremstod som et symbol på at innvandrere og skeive hører til, er ikke bare paradoksalt, men nesten utrolig.
Skulle vært umulig
Kong Harald hadde «alt for Norge» som motto. Tenk om et politisk parti hadde forsøkt på det samme. Det ville blitt oppfattet som veldig ekskluderende, på grensen til MAGA: Videre er kongens legitimitet knyttet til historiske hendelser som er spesifikke for Norge som nasjon, og som man ikke uten videre kan ta for gitt at fremstår som like vesentlige for innvandrere.
Som om dette ikke var nok er også kongehuset tett knyttet til en spesifikk religion. Kong Harald kjempet for at hans bekjennelsesplikt skulle bestå også da statskirkeordningen ble avviklet. Ifølge eden kongen avlegger, regjerer han ved Guds hjelp. Likevel oppfatter altså mange innvandrere nettopp kongen som det synlige tegnet på at de hører til. Like påfallende er det at kongen, som representerer en institusjon som vanskelig lar seg tenke uten det heterofile ekteskapet og kjernefamilien, fremstår som et symbol på inkludering av skeive.
Alt for alle
En som virkelig trodde at representasjon på tvers av ulike grupper er mulig, var apostelen Paulus. Uansett hva slags etnisk, sosial eller religiøs bakgrunn folk måtte ha, tror Paulus at han kan skape rom for dem. Med sin sedvanlige beskjedenhet slår han fast: Jeg er blitt alt for alle! Mange vil i dag møte en slik optimisme med mistro. De tenker at en troverdig representant for en gruppe selv må tilhøre denne gruppen. Innenfor denne logikken er det fort gjort å tenke at budskapet er mindre viktig enn avsenderen. Det hjelper ikke om ordene er fine om feil person sier dem.
La meg være så tydelig jeg kan: Det er ikke vanskelig å forstå at mennesker som tidligere har opplevd å være utestengt, bryr seg om at noen fra deres gruppe nå bekler stillinger de tidligere ikke kunne ha. I mange yrker og roller er det viktig at ulike erfaringer som knytter seg til ulike gruppetilhørigheter er representert. Jeg mener ikke å underslå betydningen dette kan ha.
Håpet om gjenkjennelse
Men hvis vi legger ensidig vekt på at gruppeidentitet er en forutsetning for representasjon, bortfaller en forutsetning for det liberale demokratiet – nemlig muligheten for representasjon.
Tanken om at reell representasjon er mulig, forutsetter på sin side en tillit til andre, og denne tilliten er dypest sett er forankret i håpet om at det er noe vesentlig som knytter alle mennesker sammen. Vi er ikke bare ulike. Det mest vesentlige angår oss alle. Og ved hjelp av nysgjerrighet, ydmykhet, empati og klokskap kan vi sammen gjenkjenne og finne språk for det vi deler. Ordene vi da bruker, trenger ikke tolkes som skjulte forsøk på å tilrane seg makt. De kan uttrykke noe som rett og slett er sant.
Vekten av det ukontroversielle
At kong Harald opplevdes av så mange som en samlende person, handler neppe bare om at han var en god lytter, men også om en disiplinert vilje til å unngå å si veldig kontroversielle ting. Interessant nok forhindret ikke dette ham fra å være en veldig effektiv taler som kunne si ting som gjorde inntrykk og blir husket. Til og med enkle og på en måte ganske selvfølgelige ord fikk stor vekt da han sa dem.
Det spiller ingen rolle hva du tror på, hvem du er glad i eller hvor foreldrene dine kommer fra. Du hører til.
Omtrent dette sa en hvit, privilegert, heterofil mann som levde etter mottoet «alt for Norge». Det er håpefullt å registrere at overraskende mange av dem som hørte ham, tenkte: han der representerer meg.
