Myten som ble temmet

Nordmenn har kommet hjem fra sommerferien, høsten er rundt hjørnet, og mange har allerede funnet veien til kinosalen. For mange har valget falt på Christopher Nolans The Odyssey – en film som gjør et stort poeng ut av sin angivelige oppgradering av kvinneroller fra tilsynelatende passive statister til handlekraftige aktører. Men for den som faktisk sammenligner filmen med originalen, Homers Odysseen, trer en helt annen virkelighet frem: Mens Homer for 2700 år siden skildret en rekke usedvanlig profilerte kvinneskikkelser, er Nolans flatbankede omgang med figurer som Helena og Kalypso forstemmende. At han i tillegg har fullstendig utelatt Nausikaa, en av de mest sentrale kvinneskikkelsene i hele eposet, er rett og slett hårreisende.

La oss begynne med Helena, som siden Homer og gjennom hele antikken ble ansett som årsaken til trojanerkrigen på grunn av sin skjønnhet. Ifølge Homers Odysseen har Helena etter krigen vendt tilbake til Sparta sammen med mannen sin, Menelaos, og Odyssevs’ sønn Telemakos besøker dem for å finne ut hvor faren hans befinner seg. Hos Homer fremstilles Helena som en majestetisk kvinne med magiske krefter. Når hun trer frem, sammenlignes hun med gudinnen Artemis, og hun serverer en «glemselens drikk» for å lindre mennenes smertefulle minner fra krigen. Og når Menelaos ikke vet hvordan han skal håndtere Telemakos’ tårer, utløst av omtalen av faren hans, griper Helena inn og overtar ledelsen av samtalen.

Helt annerledes er det i Nolans filmatisering: Der er Menelaos (Jon Bernthal) både i utseende og væremåte modellert etter influenseren Andrew Tate, den moderne prototypen på en sjåvinist og kvinnefiende, mens Helena (Lupita Nyong’o), merket av et arr på ansiktet, sitter forskremt ved hans side. Her finnes det ikke noe spor av den homeriske Helenas selvstendighet og handlekraft; i stedet er hun redusert til et offer for vold i nære relasjoner. Det som sannsynligvis var ment som en modernisering, viser seg dermed, sammenlignet med Homer, å være en drastisk innsnevring av en opprinnelig svært kompleks skikkelse.

Mens Nolan altså fratar Helena hennes psykologiske makt og gjør henne til et traumatisert offer, forflater han også gudinnen Kalypso, på hvis øy Odyssevs holdes fanget i sju år (hennes navn betyr bokstavelig oversatt «hun som skjuler»). Hos Homer tilbyr Kalypso Odyssevs udødelighet, men helten foretrekker å dra hjem til sin hustru Penelope og vil heller dø som menneske enn å miste sin identitet sammen med en gudinne.

I filmen derimot blir Kalypso (Charlize Theron) nesten fullstendig fratatt sin guddommelige og mytiske natur. Siden gudene hos Nolan uansett nesten ikke forekommer, blir Kalypso omgjort til en moderne traumeterapeut. Hun forsøker å hente Odyssevs tilbake fra hans krigsutløste hukommelsestap – samtidig som hun paradoksalt nok mater ham med lotus, en plante som utsletter erindringer. Nolans Kalypso helbreder altså ikke, og hun skjuler heller ikke; hun forvalter bare heltens traume i en filmatisk sløyfe som bytter ut mytisk dybde med klinisk psykologi (utført med tvilsomme metoder).

Det som imidlertid er mest forbausende, er den fullstendige utelatelsen av Nausikaa. Hos Homer finner den unge prinsessen den skipbrudne og utmattede Odyssevs på stranden. I motsetning til følgesvenninnene sine flykter Nausikaa ikke, men redder Odyssevs’ liv, gir ham klær og instruerer ham om hvordan han skal gå frem for å vinne kongeparets gunst. Med andre ord er det her en ung kvinne som suverent tar kontroll over situasjonen, mens den store krigshelten er maktløs og uten handlekraft. At nettopp en slik kvinneskikkelse som utmerker seg gjennom autonomi og initiativkraft blir usynliggjort i filmen, vitner om betydelig hjelpeløshet fra regissørens side.

Også andre homeriske kvinneskikkelser synes hos Nolan først og fremst å bryne seg på de mannlige protagonistene: Penelope (Anne Hathaway) har sin store opptreden når hun kjefter på Telemakos fordi hun anser ham som uskikket til å herske. Kirke (Samantha Morton) omtaler Odyssevs’ kamerater som voldtektsmenn og Odyssevs selv som en løgner, selv om hun ikke kjenner deres identitet eller herkomst. Og Odyssevs’ mentor Athene (Zendaya) fungerer enten som et speil for heltens indre liv eller irettesetter ham som om han var en liten skolegutt.

I tillegg til alt dette er flere av Nolans grep heller ikke nye: Forestillingen om at Odyssevs lider av hukommelsestap fantes allerede i filmen Ulisse fra 1954, der ingen ringere enn Kirk Douglas spilte rollen som Odyssevs. Ideen om Kirke som patriarkatets hevner er hentet fra romanen Circe av Madeline Miller (2018), som imidlertid tegner et langt mer nyansert bilde av trollkvinnen og også baserer sin fremstilling av Kirke på andre antikke kilder som for eksempel Ovids Metamorfoser. Og det å utelate gudene nesten fullstendig har allerede Wolfgang Petersen gjort, da han i kinofilmen Troy fra 2004 helt bevisst forsøkte å fremstille trojanerkrigen som en historisk begivenhet.

Og likevel har dette kinobesøket til slutt hatt noe godt med seg – om enn, for å si det rett frem, utilsiktet: Nettopp gjennom sin forflatning og sine utelatelser viser filmen oss nemlig hvilket storslagent univers, inkludert mange profilerte kvinneskikkelser, som faktisk finnes i Homers original. En virkelig god fortelling besitter en så uforgjengelig narrativ kraft at den overlever selv en middelmådig filmatisering. Nolans film kommer til å blekne – Homer forblir tidløs og moderne.