For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Det er ikke karbonprisen som dreper europeisk industri
Belgias sentralbanksjef har rett i at en høy karbonpris alene ikke er god industripolitikk. Det betyr ikke at den må ned. Den må suppleres med virkemidler som gjør grønne investeringer lønnsomme.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Minerva omtaler 7. september sitater fra Belgias sentralbanksjef Pierre Wunsch der det blant annet advares mot industridød. Hovedpoenget til Wunsch er ikke nødvendigvis at karbonprisen er for høy. En høy karbonpris må kombineres med etterspørsel etter nullutslippsprodukter, støtte til grønne investeringer og virkemidler som hindrer karbonlekkasje.
Karbonprisen er først og fremst et prissignal. Den gjør det dyrere å slippe ut klimagasser og gir dermed industrien et økonomisk insentiv til å investere i utslippskutt. Samtidig kan den ikke alene utløse investeringene som trengs for å bygge nye verdikjeder innen karbonfangst og -lagring, hydrogen eller batterier.
Dersom vi skal forstå konkurranseutfordringene til europeisk industri, må vi identifisere den største kostnadsdriveren. Det siste tiåret er det ikke karbonprisen som har påført industrien det største økonomiske sjokket. Det har vært energiprisene.
Kostnadseksplosjonen for europeisk industri kom da gassprisene skjøt i været. For europeisk industri førte avhengigheten av importert gass til langt høyere strømpriser enn tidligere. Dette er også budskapet fra EUs klimakommissær Wopke Hoekstra, som nylig understreket at europeisk industris konkurranseevne i større grad trues av kostnadene ved fossil energi enn av karbonprisingen i EUs kvotesystem.
Pris på utslipp virker. Kvotesystemet har redusert utslippene betydelig. Dersom karbonprisen virkelig var den avgjørende konkurranseulempen for europeiske bedrifter, burde vi forventet omfattende industriflukt. Det har ikke skjedd.
Utfordringen er at prissignalet alene ikke er tilstrekkelig. Industrien trenger markeder som etterspør klimavennlige produkter, investeringsstøtte som reduserer risikoen, og virkemidler som sørger for at europeiske bedrifter ikke taper mot konkurrenter som opererer med svakere klimakrav.
Den største feilen Europa kan gjøre er ikke å føre ambisiøs klimapolitikk. Det er å unnlate å bygge markeder som gjør den grønne omstillingen lønnsom.
