For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Sensur fra Beijing mørklegger koronavirusdebatten
I Norge strides forskere om hvem som har rett om koronavirusets opphav. Men bak uenigheten ligger et større problem: Kinas sensur gjør det nesten umulig for noen å vite hva som faktisk skjedde.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I om lag et og et halvt år har molekylærbiolog Sigrid Bratlie satt fyr i den hjemlige debatten om opprinnelsen til SARS-Cov-2, viruset som forårsaker Covid-19. Først i 2024, etter publiseringen av et notat hos tankesmien Langsikt, så i mai i år da boka Mysteriet i Wuhan kom ut.
Motstemmene har fått plass for sin kritikk. Aftenposten publiserte de seneste innleggene i starten og midten av oktober. Aktørene på begge sider påstår at forskningslitteraturen som støtter deres syn er mer akseptert enn motparten gir inntrykk av. Det er ikke enkelt for publikum å vite hvem man skal tro på.
Beijing manipulerer historien om viruset
Kinesiske myndigheter avviste at viruset smittet mellom mennesker lenge etter at de må ha vært klar over at dette var feil. Så sent som 14. januar 2020 valgte Verdens helseorganisasjon (WHO) å videreformidle propagandaen. Til tross for at Taiwans helsemyndigheter hadde trykket på den store røde knappen to uker tidligere.
Senere ble det klart at Kina uten grunn hadde tilbakeholdt informasjon, som kartleggingen av virusets genom. Men WHO stolte ikke på at myndighetene i Beijing var åpne om informasjonen de satt på. WHOs eksperter ble nektet å gjøre egne undersøkelser i Wuhan i februar 2020. Tidligere i år skrev Minerva at det har vært hemmelighold av informasjon også i vestlige land.
I et totalitært diktatur er trangen til kontroll total. Selvsagt ble det etterhvert umulig å benekte at verden hadde fått sin største helseutfordring på hundre år. Da antok kontrollmanien nye former. Øyelegen Li Wenliang ble kneblet etter å ha varslet om faren for at en smittsom, farlig sykdom sirkulerte i Wuhan. Frilansjournalisten Zhang Zhan rapporterte fra Wuhan våren 2020 til hun ble arrestert. Amnesty har avslørt at hun ble torturert i forvaring. Nylig ble hun fengslet på nytt.
I april 2020 tok Australia et initiativ til en uavhengig granskning av opphavet til viruset. Kinesiske myndigheter reagerte med raseri, og innførte importforbud mot en rekke varer fra Australia. Frihandelsavtalen mellom landene viste seg å være uten verdi når diktaturets kontroll ble utfordret.
I 2021 besøkte en WHO-delegasjon laboratoriet i Wuhan. Kinesiske myndigheter hadde krevd å godkjenne alle delegasjonens medlemmer. I laboratoriet fikk ingen se hva som var i fryserne. Ikke noe innsyn i skriftlig dokumentasjon. Delagasjonen fikk kun muntlige overleveringer fra laboratorieansatte. Professor og infeksjonsekspert Stig Frøland har karakterisert seansen som farsepreget.
Myndighetene i 14 land, blant dem Norge, var så alarmert at de gikk sammen om en fellesuttalelse der de tok til orde for en åpen granskning, med tilgang til all relevant informasjon, uten ekstern innblanding. Blankt avvist fra Beijing.
Kinesiske myndigheter har vedgått at virusprøver ble destruert tidlig i 2020. Så, i 2023 kom det frem at myndighetene hadde skjult essensielle data i tre år.
Historieformidling er en forbrytelse
Kommunistpartiet gir seg selv definisjonsmakt om hva som er sant og riktig. Våger en kineser å avvike offentlig fra Beijings narrativ, er risikoen stor for å bli møtt med anklager om alt fra ordensforstyrrelse til samfunnsundergravende aktivitet. Øyelege Li ble møtt med anklager om «ryktespredning», fordi informasjonen han gikk ut med ikke var et ekko av myndighetenes fornektelse frem til 20. januar 2020 av at viruset kunne spres mellom mennesker.
Sensuren i Kina gjelder alt som kan sette myndighetene i dårlig lys. 4. juni 1989 ble hundrevis av demonstranter drept i Beijing da 300 000 soldater ble satt inn for å knuse studenters fredelige protest på Den himmelske freds plass. Fornektelsen av denne historiske hendelsen er total i Kina.
Louisa Lim, en Hongkong-basert journalist og forfatter, besøkte fire universiteter i Beijing i 2015. Hun viste det ikoniske fotografiet av Tank man til hundre studenter. Bare femten av dem var klar over fotografiets kontekst. Kommunistpartiet har en merittliste med omfattende og vellykket manipulasjon av fakta.
I Hongkong innledes snart rettssaken mot tre ledere i en solidaritetsorganisasjon for deres rolle i årlige 4. juni-minnemarkeringer i byen. Det har nå gått mer enn fire år siden de ble satt i varetekt. Fortellingen om Kinas sanne historie skal kriminaliseres i Hongkong som i Fastlands-Kina. De tre er siktet for undergraving av statsmakten. Strafferammen er ti år i fengsel.
En av de tre, advokaten Chow Hang-tung, har også erfaring med at kinesiske myndigheter tilbakeholder vitenskapelig informasjon: I 2008, da var i gang med doktorgradsstudium i seismologi ved Cambridge-universitetet i England, inntraff et katastrofalt jordskjelv i provinsen Sichuan.
Chow ønsket å forstå hva som hadde skjedd, men av politiske årsaker fikk hun ikke tilgang til seismiske data fra Qinghai-platået. Hun byttet karrierevei, og valgte å studere jus i håp om å kunne bruke lovverket for å hjelpe andre i samme situasjon.
Tilgang på primærbevis er statskontrollert
I innlegget i Aftenposten 1. oktober understreker Zach Hensel faren ved å debattere vitenskap gjennom sekundære kilder og ikke primære bevis. Jeg savner en problematisering av hvordan kinesiske myndigheter systematisk sensurerer informasjon og saboterer vitenskap og historieskrivning: Tilgangen på primærbevis er begrenset, og styrt fra Beijing.
Kanskje er dette en viktig årsak til at WHO og professor Frøland mener at vi ennå ikke kan konkludere om smitten kom fra laboratoriet eller våtmarkedet.
Et totalitært diktatur har et ønske om kontroll av all informasjon. Med norske øyne kan løgner, skjuling av data og lignende oppfattes som noe nær bevis på at regimets kritikere har rett. Slik logikk bør man være varsom med. Diktaturets kontrollmani resulterer i at momenter som regimet ikke liker, undertrykkes. Også om regimets fortelling i hovedsak er sann.
Det er for øvrig verdt å merke seg at Beijings foretrukne forklaring, at viruset kom til Wuhan som passasjer på importert frossenmat, har blitt avfeid som propaganda.
Relevans for det offentlige ordskiftet
Bratlies kritikere påstår at lableak-hypotesen mangler evidens, og derfor må avvises. Jeg er på ingen måte kompetent til å ta stilling til denne påstanden. Men gitt de statsstyrte rammene for innsamling, deling og sletting av data i Kina må forskere ta høyde for den enorme påvirkningen som sentralmakten har på tilgangen til bevis.
I det offentlige ordskiftet i Norge har Bratlies kritikere ikke kommentert denne utfordringen, så det er umulig å vite hvordan de vektlegger Beijings manipulasjon. Bratlie viser derimot i sitt svar til at data fra Kina er «mangelfulle, skjeve og filtrerte». Mysteriet i Wuhan er rik på relevant informasjon.
