For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Hvis det ikke gir deg inntekt, inspirasjon eller seksuell tilfredsstillelse, skal det ikke være en del av ditt liv!
Ragnhild (51) er lei av de enfoldige barndomsvennene sine.
Publisert
Sist oppdatert
Kjære Sanna,
Jeg er en kvinne i starten av 50-årene som har lang utdannelse, full jobb, og som har oppdratt to nå voksne barn for det meste alene. Fra ung alder har jeg måttet lære å klare meg selv, og har i liten grad hatt andre å lene meg på. Jeg kan sikkert være stolt av det, men sant å si er jeg bare blitt nokså likegyldig. Kanskje det har med alder å gjøre. Jeg er glad for god relasjon til barna, glad for å være enslig, glad for å kunne være aktiv i jobb og holde på med trening, og glad for å ha en inntekt der jeg har kunnet forsørge meg selv og barna. De siste årene har jeg imidlertid kjent på at det er vennerelasjoner i livet mitt som tapper meg for energi, og det er her spørsmålet mitt til deg kommer inn.
Siden jeg var veldig ung, har jeg hatt noen nære venner, som ganske tidlig falt ut av arbeidslivet. Her er det lite eller ingen utdanning, men mye forsikringer, arv og ektefelleredning. Jeg får meldinger på sosiale medier fra ferier med utsikt fra hotellrom og fjelltopper rundt i verden, og fra tid til annen har jeg tatt meg selv i å tenke at jeg er misunnelig og bitter. Så er det jo det at jeg unner andre det, jeg skulle bare gjerne hatt litt av det selv også. Dessuten, hvis jeg skal være helt ærlig, er samtaler med disse vennene blitt nokså ensformige. Det går i turer, tv-serier og kjendiseri, pluss humor fra gamle dager. Hvordan kan jeg begrense denne kontakten, når jeg kjenner at jeg blir både lei meg, energiløs og umotivert av å holde på den?
Dessuten, hvis jeg skal være helt ærlig, er samtaler med disse vennene blitt nokså ensformige. Det går i turer, tv-serier og kjendiseri, pluss humor fra gamle dager.
Jeg vet at en lang relasjon ikke nødvendigvis er en god en, men jeg er redd for at jeg da setter meg over dem med å tenke at jeg er så mye mer interessant, og sånn er det jo ikke. Jeg har lyst til å skrike det ut, at jeg ikke orker flere ferier og vinglass på fortausrestaurant, men så tar jeg meg sammen. Redd for å bli venneløs. Kan man ta opp dette på en snill måte, og i tilfelle, hvordan formulerer jeg meg uten å såre eller tråkke på andres levemåte?
Hilsen Ragnhild
***
Kjære Ragnhild,
Tusen takk for et fint spørsmål! Jeg elsker at du er ærlig, og at du skriver at det kan handle om misunnelse og bitterhet. Det er altfor sjelden vi innrømmer og kommuniserer slike følelser, selv om de er ganske hyppige og naturlige.
Jeg er også misunnelig på et par navere på treningssenteret som er i langt bedre form enn meg fordi de har all verdens tid til å trene, men jeg har ingen lyst til å bli bedre kjent med dem ettersom de virker så utrolig dølle og kjedelige. Og slik blir det ofte når man ikke har arenaer der man kan møte mennesker og utveksle ideer og meninger. Jeg husker det godt fra min egen tid som naver: Det er begrenset hvor interessant man er som menneske når man bare trener. Man slutter å strekke seg intellektuelt og kognitivt, rett og slett, og det merkes.
Jeg husker det godt fra min egen tid som naver: Det er begrenset hvor interessant man er som menneske når man ikke går på jobb og gjør noe vettugt.
Jeg siterer ofte min store visdomsleverandør, Instagram, i denne spalten. Det er en setning som jeg bruker som min egen retningslinje når jeg skal si ja eller nei til noe. Den lyder: If it doesn't bring you income, inspiration, or orgasms, it doesn't belong in your life. På norsk: Hvis det ikke gir deg inntekt, inspirasjon eller seksuell tilfredsstillelse, skal det ikke være en del av ditt liv. Blir du ikke inspirert, oppstemt og oppløftet når du er sammen med disse vennene dine, så kan du for all del kutte dem ut.
Du sier riktignok at de er barndomsvenner. Har de kanskje en verdi som nettopp det? Noen vennskap kan man forsøke å opprettholde på grunn av en lang felles historie.
Og hva med lojalitet? Hvis man har vært venner så å si hele livet, kan det ligge en forpliktelse i det. Føler du den forpliktelsen?
En god kollega av meg lærte meg forleden konseptet «radikal aksept». Istedenfor å bryte opp med foreldrene sine eller vennene sine, så skal man bare akseptere dem – akkurat sånn som de er. Du kan velge en slik tilnærming til disse vennene dine om du velger å beholde dem. Istedenfor å irritere deg over dem, velger du radikal aksept. De er sånn som de er! Du aksepterer dem sånn som de er!
Og er disse folkene virkelig de eneste vennene dine? Du høres ut som en standhaftig kvinne. Kan ikke du bli kjent med andre standhaftige kvinner? Har du en hobby du kan dyrke og i forbindelse med den, finne andre venner med et litt mer interessant liv? Da er det kanskje lettere å tåle de gamle, dølle vennene når man kan veksle litt?
Ett av rådene mine er absolutt: Nei, du skal ikke ta opp dette med dem. For spørsmålet du stiller, handler på ingen måte om dem, men om deg.
Ett av rådene mine er absolutt: Nei, du skal ikke ta opp dette med dem. For spørsmålet du stiller, handler på ingen måte om dem, men om deg. De er akkurat sånn som de er. Det er du som reagerer på deres væremåte – og det er helt lovlig og legitimt å være opptatt av kjendiser og serier. Du klarer uansett ikke å endre på voksne mennesker. Det er deres liv som de har valgt å leve.
