At resultatene faller betyr ikke at skolen forfaller

Det er fint at lærere bryr seg om kvaliteten i skolen og bruker offentligheten til å diskutere viktige spørsmål. La meg likevel rydde i et par premisser fra lektorene Ulf Holberg og Martin Farstad Jenssen før jeg svarer på substansen.

Det jeg faktisk har sagt

Jeg har ikke skrevet at «økt mangfold har økt det faglige nivået». Det er en formulering Holberg og Jenssen tillegger meg. Det jeg skrev, var at jeg ikke ser et entydig faglig forfall, men en stadig mer mangfoldig elevgruppe med ulike behov, forutsetninger og mål. Dette er to ulike utsagn. Det første er en påstand om årsakssammenheng jeg aldri har fremmet. Det andre er en beskrivelse av en virkelighet de fleste som arbeider i skolen vil kjenne igjen.

Les også:

Pluss

Pluss

– Alt ubehaget er fjernet, og dermed også elevenes evne til å stå i det

Hva utfordringene faktisk er

Det er bekymringsfullt at: PISA 2022 viste en betydelig nedgang i norske 15-åringers ferdigheter i matematikk, lesing og naturfag. 41 prosent av elevene presterte på det laveste nivået i ett eller flere fagområder. Det er ingen uenighet om at mange elever kommer ut av grunnskolen med svakere grunnleggende ferdigheter enn de bør ha for å være godt rustet for videregående opplæring. Det er en utfordring vi tar på største alvor i Innlandet, og det er nettopp dette som ligger til grunn for vårt arbeid med 13-årig skoleløp og kommunedialogen mellom fylke og kommuner.

En utvikling som bekymrer meg

Holberg og Jenssen er inne på noe viktig når de etterlyser tydeligere faglige utfordringer for elevene, selv om jeg vil formulere det annerledes. Jeg deler en bekymring for en utvikling i norsk skole der individuelle rettigheter, omfattende kartlegging og aktivitetsrettede individuelle tiltak legger beslag på stadig mer ressurser, uten at vi ser tilsvarende økning i læring. Thomas Nordahl, som Holberg og Jenssen selv viser til, har de senere årene løftet nettopp dette: vi aldri har hatt flere voksne i klasserommene, og likevel går resultatene ned. Han peker på at en betydelig del av ressursene går til tiltak rundt elevene, og ikke til kjernen i skolens oppdrag, som er undervisning av høy kvalitet. Det er en debatt som fortjener en saklig tilnærming – ikke flåsete kommentarer om sosionomer på lærerværelset – men som peker på et reelt dilemma: Hvordan styrker vi den faglige kjernen i skolen, samtidig som vi ivaretar elever som trenger ekstra støtte? Dette er en av de viktigste skolepolitiske diskusjonene vi står i, og den er jeg gjerne med på.

Les innlegget fra Farstad Jenssen og Holberg her:

Skolesjefens faktafornektelse rammer elevene

Ulf Holberg

Martin Farstad Jenssen

Forskjellen mellom resultatnedgang og «faglig forfall»

Resultatnedgang i målte ferdigheter, og «faglig forfall» som beskrivelse av skolen som institusjon, er likevel ikke samme sak. Forskningen peker på et sammensatt årsaksbilde: pandemien, endrede lesevaner, økt skjermbruk, redusert konsentrasjon, og økt fravær. Også OECD-snittet gikk ned i denne perioden, ikke bare det norske. Nordahl peker selv på at årsakene ligger både i og utenfor skolen, og at lærerne ikke kan snu utviklingen alene. Å redusere et komplekst bilde til at skolen, skoleledelsen eller skolebyråkratiet har sviktet, blir ikke en presis lesning av forskningen.

Karakterinflasjon og påstått press

Påstanden om at fylkesadministrasjonen utgjør en «pressfaktor» som får lærere til å senke karakterterskelen, må jeg avvise. Vi følger gapet mellom standpunkt og eksamen tett, nettopp fordi det er en indikator vi tar på alvor. Vi har aldri instruert eller presset skoleledere til å heve karakterer.

Hva som må til

Les også:

– Hvis eleven er analfabet, er løsningen virkelig elevmedvirkning?

Løsningen ligger ikke i å snakke ned dagens skole eller dagens elever, eller i å romantisere en fortid som så annerledes ut. Den ligger i systematisk arbeid med grunnleggende ferdigheter gjennom hele skoleløpet, gode overganger mellom skoleslag, sterke fagmiljøer rundt læreren, og tydelige forventninger til alle elever om at de kan og skal lære. Og den ligger i å våge å ta debatten om hva ressursene i skolen faktisk skal brukes til.

Lærernes kritiske stemmer er viktige, og jeg ønsker dem velkommen. Men en faglig debatt blir bedre hvis vi ikke tillegger hverandre meninger som ikke er fremmet, og hvis vi anerkjenner at virkeligheten i skolen er kompleks – ikke svart-hvitt.