Er det Oslo som hindrer fergefri E39?

På Vestlandet finnes det en forklaring som gjentas igjen og igjen til det kjedsommelige:

Det er østlendingenes skyld.

De forstår ikke Vestlandet. De forstår ikke verdiskapningen. De forstår ikke fisk, olje, skipsfart eller eksportinntekter. De bevilger ikke nok penger til vei på Vestlandet. De ser ikke mulighetene som skjuler seg bak hvert nes, hver fjordarm og hver sving på E39.

Jeg kjenner fortellingen godt. Jeg vokste opp med den.

Men etter å ha brukt et halvt år på å lese meg opp på visjonen om fergefri E39 – og særlig prosjektet Hordfast – begynner jeg å lure på om vi stiller feil spørsmål.

Hva om problemet ikke er Oslo? Hva om problemet er Vestlandet selv?

Det høres provoserende ut. Men la oss se på saken.

Høyre har i flere år vært en av de sterkeste pådriverne for fergefri E39. Partiet har nærmest opptrådt som garantist for at Hordfast skal realiseres, koste hva det koste vil. For ifølge tidligere Høyre-statsråd og professor i økonomi Victor Norman ved NHH er samfunnsnytten nærmest uendelig stor.

Samtidig er det noe som skurrer.

I over ti år har Vestlandet diskutert Hordfast. Ikke fergefri E39. Ikke hvordan folk raskere kan komme seg på jobb. Ikke hvordan man kan få ned køene på Halhjem og Sandvikvåg. Ikke hvordan man kan styrke regulariteten her og nå.

Ingen slagord. Bare Hordfast.

Det er en viktig forskjell.

For dersom målet virkelig var å redusere køer, styrke regulariteten og få folk raskere fram, kunne man for lengst ha diskutert trinnvise løsninger. Kanskje kunne man slått flere fluer i én smekk, løst flere behov og samlet sett fått mer vei for pengene. Kanskje kunne deler av løsningen til og med begynt å finansiere seg selv.

En mulig løsning kunne vært en bro til Tysnes, nødvendig veiutbygging og ny fergekai. Det ville gitt kortere fergestrekning, bedre regularitet, mer trafikk og tidligere bompengeinntekter. Senere kunne man diskutert flytebro over Bjørnafjorden – eller valgt å bygge videre østover mot Hardanger og nordover mot Fusa, slik at man gradvis kom rundt Bjørnafjorden.

Kanskje ikke perfekt.

Men konkret.

Og det er nettopp her jeg begynner å bli forvirret.

Vestlandet har tradisjonelt vært preget av nøysomhet, pragmatisme og evnen til å få ting gjort. Når kommunen ikke stilte opp, stilte bygda opp. Når veien ikke kom, fant man en annen løsning. Man tok båten. Man bygde vei på dugnad. Man ventet ikke på at noen i Oslo skulle løse problemet ved å bevilge alt kommunen eller Statens vegvesen Vestlandet ba om.

Les også:

Pluss

Pluss

Sløser bort milliarder på vei og bane

I dag virker det som om den samme landsdelen har forelsket seg i det motsatte.

Ikke den brukbare løsningen.

Men den perfekte løsningen.

Det er ikke lenger nok å løse problemet. Løsningen må være historisk. Den må være verdens lengste. Verdens dypeste. Verdens mest spektakulære. Helst alt på én gang.

Og mens man venter på den perfekte løsningen, fortsetter folk å stå i fergekø. Det er her kritikken av østlendingene blir interessant. For så vidt jeg har forstått, er det ikke Finansdepartementet som insisterer på Hordfast. Det er ikke Oslo som har bestemt at akkurat denne løsningen er den eneste akseptable.

Det er i stor grad lokale politikere på Vestlandet, deres representanter på Stortinget, Statens vegvesen og en egen lobbyorganisasjon som har samlet seg om Hordfast som den ene saliggjørende løsningen.

Dermed blir det stadig vanskeligere å hevde at problemet skyldes manglende forståelse i Oslo. Kanskje problemet er at Vestlandet har låst seg til én bestemt løsning.

Det er ikke et argument mot Hordfast.

Det er et argument for å stille et mer grunnleggende spørsmål:

Er målet egentlig fergefri E39?

Eller er målet blitt Hordfast?

Hvis svaret er det første, burde alle løsninger som bringer oss nærmere målet være interessante. Hvis svaret er det andre, begynner man å forstå hvorfor så lite har skjedd.

Det kan hende at østlendingene – og noen andre i vårt langstrakte land – ikke forstår seg på Vestlandet. Men det er også mulig at Vestlandet har brukt så lang tid på å diskutere den perfekte løsningen at man har glemt hvordan man løser et problem.

Jeg ser, jeg ser ...
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underligt ...