For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Når politiet veier identitet tyngre enn liv
Nowak-saken synliggjør problemet som oppstår når bevisstheten om rase og rasisme blir så dominerende at den fortrenger den mest grunnleggende politifaglige vurderingen.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I et nylig publisert innlegg i Minerva skriver Espen Goffeng om Nowak-saken, der en 18-åring lå blødende på bakken i Southampton med fem knivstikk. Politibetjenten som sto over ham, sa: «Du er stukket? Jeg tror ikke det, kompis.» Mens Henry Nowak kjempet for livet, la politiet håndjern på ham. Ikke på gjerningsmannen. Fordi gjerningsmannen hadde fortalt at han var utsatt for et rasistisk angrep.
Nowak døde. Gjerningsmannen, Vickrum Digwa, er nå dømt til livsvarig fengsel. Men saken reiser et spørsmål som ikke forsvinner med dommen: Hva skjer når politiets skjønn ikke lenger baseres på situasjonen, men på hvem som skriker «rasisme» høyest?
På linje med partileder for Det konservative partiet i Storbritannia, Kemi Badenoch, ser jeg på denne saken som forelder til to barn. Det er umulig ikke å tenke på om det det var min sønn som lå der, blødende, mens politiet var mer opptatt av å legge ham i håndjern enn å redde livet hans.
Den tanken er nesten umulig å bære. Og like fullt er det som skjedde med Henry Nowak.
Badenoch er også svært til kritisk til at de samme som gikk ned på ett kne da George Floyd døde under en politibetjents kne, nå er helt tyst.
De fleste som husker Floyd-saken fra 2020, husker hvordan politikere knelte, medier skrev støttende lederartikler, og her hjemme nominerte SV Black Lives Matter (BLM) til fredsprisen. BLM har senere vist seg å være en organisasjon ikke verdig fredsprisen, eller særlig mye positiv oppmerksomhet.
Hvorvidt denne oppmerksomheten rundt Floyd-saken var berettiget kan man diskutere.
Men man skulle håpe at den primære konklusjonen man trakk i kjølvannet av saken var et krav og en forventning om at vi borgere er trygge i møte med representanter for statens voldsmonopol, altså politiet, og at det får konsekvenser når denne samfunnskontrakten brytes, uansett hvem som rammes. Men slik virker det ikke. Når Nowak arresteres og dør fordi politiet lot seg fortelle hvem som var offer og hvem som var gjerningsmann uten så mye som å undersøke om den arrestertes påstand var korrekt, er det bemerkelsesverdig stille. Problemet er altså ikke at Floyd fikk for mye oppmerksomhet, men at prinsippet tydeligvis ikke gjelder likt.
I Storbritannia ser vi nå hvordan et overdrevet fokus på rase, etnisitet og identitet kan forvrenge politiets evne til å redde liv i pressede situasjoner.
I sin higen etter å bekjempe institusjonell rasisme i det britiske politiet har bias-treningen dyttet pendelen langt ut i det andre ytterpunktet. Nowak-saken synliggjør at når bevisstheten om rase og rasisme blir så dominerende at den fortrenger den mest grunnleggende politifaglige vurderingen, har vi et problem.
Sammenligninger med Storbritannia er verdiløse om vi ikke tar lærdom og stiller oss spørsmålet om hvordan vi unngår de samme fallgruvene her hjemme.
Forskning på implicit bias-trening, som har spredt seg i vestlige politikorps siden Black Lives Matter-bevegelsen, avslører et paradoks. Opplæring som skal gjøre betjenter mer bevisste på egne fordommer, kan i pressede situasjoner føre til at de overkorrigerer, og i verste fall bidra til at reelle ofre utsettes for diskriminering. Resultatet er ikke nøytralitet, men en ny form for skjevhet. Bare med motsatt fortegn. Når politiet i et kritisk øyeblikk veier offerets identitet mot gjerningsmannens identitet, i stedet for å lese situasjonen, er det ikke mer rettferdig. Det er farlig på flere plan.
Norge er ikke Storbritannia. Men vi er heller ikke immune. Det nye politirolleutvalget, nedsatt i juni 2025, skal for første gang på nesten 40 år gjøre grundige prinsipielle vurderinger av politiets samfunnsoppdrag. Det er et viktig arbeid – og det bør inkludere et eksplisitt spørsmål: Hvordan sikrer vi at vektlegging av mangfold, inkludering og antidiskriminering ikke fortrenger den situasjonsbaserte nøytraliteten som er selve grunnsteinen i rettsstaten, og politiets arbeid?
De ti grunnprinsippene fra 1981 sier at norsk politi skal ha et godt og tillitsfullt forhold til befolkningen. Denne tilliten forutsetter at folk vet at politiet vil hjelpe dem uansett hvem de er, ikke at politiet veier identiteter opp mot hverandre i en presset situasjon.
I motsetning til den britiske debatten, der identitetspolitikk ofte preger politiets prioriteringer, har Norge tradisjon for å basere rettsvesenet på situasjonsvurderinger. Gitt den økende polarisering og internasjonale påvirkninger, må vi være på vakt.
Politirolleutvalget har en sjanse til å forankre prinsippet om at politiets oppgave alltid er å vurdere situasjonen, ikke identiteten til de involverte. For tilliten til politiet avhenger av det. Og uten tillit, har vi ikke en rettsstat – bare en illusjon av en.
