For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Om den amerikanske revolusjonen
Uavhengighetserklæringen var et historisk gjennombrudd for ideene om frihet, folkestyre og likhet for loven.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Samfunnsdebattant og forfatter J.K. Baltzersen skriver i Minerva at det er grunn til å nyansere mitt bilde av den amerikanske revolusjonen. Det har han rett i. Historiske nyanser gir nesten alltid økt innsikt. Men nyansene endrer ikke hovedpoenget: Uavhengighetserklæringen var et historisk gjennombrudd for ideene om frihet, folkestyre og likhet for loven.
Ved historiske markeringer kan det være nødvendig å fremheve essensen fremfor alle forbeholdene. Det var derfor jeg omtalte uavhengighetserklæringen som historiens viktigste politiske dokument. Ingen tidligere politisk tekst hadde formulert prinsippene om frihet og folkestyre med samme klarhet og universelle ambisjon. Erklæringen bidro dermed til å forme det moderne demokratiet – med alle dets mangler.
Grunnlovsfedrene var de første til å innrømme at revolusjonen ikke var noe glansbilde. Den var et resultat av harde kompromisser og moralsk forkastelige valg, ikke minst aksepten av slaveriet. Likevel var tankegangen bak revolusjonen radikal, ja, revolusjonær.
Ikke fordi ideene i erklæringen var originale. Dokumentet bygget i stor grad på opplysningstidens tenkning. Det radikale lå i anledningen, formuleringen og de politiske konsekvensene: En ny nasjon skulle begrunne sin eksistens i universelle prinsipper om menneskelig frihet. Eller, med Abraham Lincolns ord fra Gettysburg: en nasjon unnfanget i frihet.
USA står derfor i en særstilling som en stat grunnlagt på et politisk credo. I 250 år har dette idealet, til tross for åpenbare brudd og motsigelser, inspirert kampen for menneskelig frihet.
Baltzersen skriver:
«Løkke synes å fremstille USAs uavhengighet som en overgang fra ‘rule of King’ til ‘rule of law’ – for å bruke Løkkes egne begreper. Det kan gi et inntrykk av at man gikk over fra kongers vilkårlighet til lovmessig styre. Leser man uavhengighetserklæringen, kan man lett tro at man hadde å gjøre med en nærmest allmektig konge.»
Begrepene er imidlertid ikke mine. Det er hentet fra revolusjonen selv og Thomas Paines Common Sense:
«For as in absolute governments the King is law, so in free countries the law ought to be King; and there ought to be no other.»
Kong Georg III var ingen eneveldig hersker. Likevel ønsket revolusjonens ledere å bryte med et samfunn bygget på monarki, adel og nedarvede privilegier. Alternativet var en republikk og en rettsstat der ingen sto over loven. Baltzersen har rett i at kolonistenes konflikt opprinnelig var med Parlamentet. Men kolonistene mente samtidig at de var knyttet til Storbritannia gjennom kongen, ikke underordnet Parlamentet. Et endelig politisk brudd måtte derfor skje med kronen.
Fra kolonienes perspektiv hadde Parlamentet ingen legitim rett til å styre dem. Det var kjernen i slagordet «no taxation without representation». Thomas Jefferson avviste eksplisitt Parlamentets myndighet over koloniene. I A Summary View of the Rights of British America fra 1774 beskrev han kongen som forbindelsen mellom de forskjellige delene av imperiet.
Det var derfor naturlig at anklagene i uavhengighetserklæringen ble rettet mot Georg III. Kongen hadde, slik Jefferson så det, sviktet sin plikt ved å godta og håndheve Parlamentets forsøk på å styre koloniene. Revolusjonens ledere visste utmerket godt at Storbritannia ikke var et enevelde. Parlamentet hadde vedtatt skattene og lovene kolonistene protesterte mot. Men kongen utnevnte regjeringen og koloniguvernørene og ga formelt sitt samtykke til lovene. Jeffersons poeng var derfor ikke at kongen alene hadde styrt imperiet. Poenget var at han ikke hadde beskyttet koloniene mot Parlamentets maktovergrep. I erklæringen ble han ansvarliggjort gjennom formuleringer som «He has refused», «He has dissolved» og «He has sent».
Parlamentets rolle er således tydelig til stede. Erklæringen anklager kongen for å ha «combined with others to subject us to a jurisdiction foreign to our constitution». De andre var først og fremst Parlamentet. Kritikken av lovgivningen ble med andre ord formulert som en anklage mot kongen som hadde godkjent og håndhevet den.
Den såkalte Olive Branch Petition var kolonistenes siste direkte appell til Georg III om forsoning. Kongen avviste den og erklærte 23. august 1775 at koloniene befant seg i åpent opprør. Dermed plasserte han seg selv i sentrum av konflikten. Før dette hadde kolonistene først og fremst rettet kritikken mot Parlamentet. Etter kongens avvisning og krigføring fremsto han ikke lenger som en mulig beskytter, men som en aktiv motstander. Det er på denne bakgrunnen vi bør forstå erklæringens konklusjon om at en fyrste som opptrer som en tyrann, ikke er skikket til å styre et fritt folk.
Baltzersen har rett i at den amerikanske revolusjonen må nyanseres. Den var verken ren, fullkommen eller fri for hykleri. Men nyansene bør ikke brukes til å underslå dens historiske betydning. Revolusjonen var ikke et glansbilde. Den var noe langt viktigere: Den gjorde frihet og folkestyre til målestokken som også dens egne mangler siden kunne dømmes etter.
