Økonomenes KI-varsel er riktig. Resepten mangler

Da over 200 økonomer, inkludert seksten nobelprisvinnere, signerte oppropte «We Must Act Now» nylig, tenkte jeg: endelig et KI-opprop jeg kan ta helt på alvor, nettopp fordi det er nøkternt i tonen. Økonomene skriver at KI kan drive frem en omstilling større enn den industrielle revolusjonen, men på langt kortere tid. Jeg synes det er et sunt utgangspunkt, langt unna både KI-panikken og KI-euforien som ellers preger debatten.

Men brevet sier lite om hvordan man faktisk skal handle, og det bekymrer meg mer enn selve varselet. Jeg lette derfor etter tallgrunnlaget underskriverne ikke viser frem. Stanford-forskeren Erik Brynjolfsson, en av initiativtakerne bak utspillet, publiserte i høst en fersk studie basert på reelle lønnsdata fra millioner amerikanske arbeidstakere. Den viser at sysselsettingen blant unge i KI-utsatte yrker, som programvareutvikling og kundeservice, har opplevd en omtrent 16 prosent relativ nedgang i sysselsetting. Mens sysselsettingen blant mer erfarne arbeidstakere i de samme yrkene har vært stabil eller økt. Endringen skjer først og fremst gjennom justeringer i ansettelsesmønstre (mindre nyansettelser for tidligkarriere) snarere enn masseoppsigelser, og nedgangene er konsentrert i yrker der KI i større grad automatiserer enn supplerer arbeid.

Etter min mening er dette ikke lenger et varsel om fremtiden, men en beskrivelse av noe som skjer nå, i inngangsdøren til arbeidslivet. IMF anslo allerede i 2024 at rundt 60 prosent av jobbene i avanserte økonomier som Norge er eksponert for KI, halvparten til gevinst og halvparten til risiko. Jeg lurer på hvorfor ingen av de 200 underskriverne har regnet på hva dette betyr for NAVs kapasitet de neste årene, for det er akkurat der jeg mener debatten mangler substans.

Norge har valgt en annen modell enn naboene våre for å møte omstillingen. NAV er fortsatt eneleverandør av arbeidsmarkedstiltak og dagpenger, med lite rom for private aktører til å konkurrere om å få folk raskt tilbake i jobb. Jeg har stor respekt for NAV-ansatte, dette handler om systemet, ikke om dem. Et system bygget for gradvis omstilling er ikke nødvendigvis rustet for et sjokk som rammer en hel aldersgruppe i flere yrker samtidig.

Danmark, lenge modellen for fleksibel trygghet i arbeidslivet, gjorde noe interessant i år. Beskæftigelsesreformen 2025 gir arbeidssøkere økt valgfrihet ved å la dem i en fire måneders prøveperiode velge hvem som skal hjelpe dem tilbake i arbeid. Dette åpner for at private aktører konkurrerer med det offentlige om å levere arbeidsmarkedstjenester, og gir større handlingsrom til lokale myndigheter. Jeg vil være ærlig om at reformen ikke er problemfri: danske forskere peker selv på at tilliten til dagpengesystemet har sunket. Samtidig mener jeg at et system som bygger trygghet rundt inntekt og omstillingsevne, framfor å sikre en bestemt jobb, kan være bedre rustet for KI-tiåret. Dette forutsetter imidlertid at dagpenger, jobbsentere og etterutdanning styrkes slik at tilliten opprettholdes. 

Jeg foreslår ikke at Norge skal kopiere Danmark direkte. Men jeg mener vi bør bruke de neste årene, mens vi har tid, til å teste om private og ideelle aktører kan supplere NAV på omskolering i de yrkene Stanford-tallene peker på. Dette er ikke et spørsmål om høyere eller venstre, men om vi forbereder oss, men vi har tid, eller venter til statistikken tvinger oss.

Etter min mening er budskapet fra de 200 økonomene riktig og viktig. Men en advarsel uten institusjonell resept blir fort en øvelse i god samvittighet. NIFUs kandidatundersøkelse for 2025 viser at halvparten av norske nyutdannede med mastergrad opplever at det er vanskeligere enn forventet å finne relevant jobb, en vesentlig økning siden 2023. Jeg skulle gjerne sett at neste utredning begynte der disse tallene slutter: med et konkret forslag til hvordan NAV, eller et NAV supplert av markedet, skal møte de unge som mister sitt første fotfeste i arbeidslivet.