For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Solbakken kan ikke være norsk UD
Det norske landslaget har gitt befolkningen noe vi ikke har hatt på lenge: en felles opplevelse av stolthet.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I en tid der samfunnsdebatten ofte handler om det som skiller oss, har landslaget minnet oss på hva som kan samle oss. For meg, som har mye av mitt samfunnsengasjement fra integreringsfeltet, var det spesielt fint å se mennesker med innvandrerbakgrunn, kvinner med hijab og kvinner uten hijab, synge «Ja, vi elsker» av full hals og deretter feire sammen i byen.
Det er integrering i praksis. Ikke enda en handlingsplan, men mennesker som kjenner at landslaget også er deres, og at Norges seier er deres seier.
Kontrasten til Frankrike er påfallende. Der er store fotballseirer flere ganger blitt fulgt av branner, hærverk og sammenstøt med politiet. I Norge så vi mennesker med røtter fra hele verden ta på seg den norske drakten og feire Norge som sitt eget land.
Solbakken og spillerne hans har derfor ikke bare levert et historisk VM. De har sveiset en befolkning sammen.
Jeg måtte være der
Jeg tok turen over Atlanteren for å se Norge mot Brasil. Det kostet penger og krevde planlegging, men jeg hadde en følelse av at noe historisk kunne skje. Noe man kanskje bare får oppleve én gang i livet.
Magefølelsen hadde rett. Norge slo Brasil 2–1 og sendte verdens mest meritterte fotballnasjon ut av VM.
Dette var noe annet enn seieren i Marseille i 1998. Den gangen hadde Brasil allerede sikret førsteplassen i gruppen, mens Norge måtte vinne for å gå videre. Jeg var 14 år da jeg så den kampen. Denne gangen sto jeg på tribunen i USA. Nå var det en utslagskamp. Brasil hadde alt å tape.
Og de tapte.
Jeg var ikke på kvartfinalen mot England. Planen var å reise tilbake til semifinalen, fordi jeg trodde Norge skulle slå dem.
Troen var ikke ubegrunnet. Norge var etter min mening bedre og førte store deler av kampen. Englands landslagssjef Thomas Tuchel sa også etterpå at England hadde vært heldige i de avgjørende øyeblikkene.
Men dommeren ville det annerledes for oss. Vi kan diskutere vaier-gate, det annullerte målet og de tvilsomme avgjørelsene hver for seg. Summen var at Norge ikke fikk mye gratis, for å si det mildt. England var samtidig mer kyniske.
Der ligger en viktig lærdom.
Vi har allerede blitt mindre norske
Det mest imponerende mot Brasil var ikke bare at Norge vant, men måten vi vant på.
Vi la oss ikke bakpå og ventet på kontringer. Vi førte kampen og hadde omtrent to tredeler av ballbesittelsen, mens Brasil var nede på rundt en tredel. Det var deres laveste registrerte ballbesittelse i en VM-kamp.
Rollene var nesten byttet om. Brasil spilte tidvis den gamle norske fotballen, mens Norge beholdt ballen og styrte kampbildet.
Det samme så vi borte mot Italia i VM-kvalifiseringen. Norge lå under 1–0 til pause. I garderoben ba Solbakken spillerne om å gjøre det de pleier: spille ball.
I andre omgang tok Norge kontroll, scoret fire mål og vant 4–1. Det var Italias første hjemmetap i en VM-kvalifiseringskamp.
Dette er en av Solbakkens viktigste fortjenester. Han har fått Norge til å slutte å møte store fotballnasjoner med lua i hånden. Vi har lært oss å være litt mindre norske i selve spillet.
Nå må vi bli mindre norske også i det psykologiske spillet.
Sørloth er ikke høyrekant
Norge har en merkelig tradisjon. Fra Drillo og Nils Johan Semb, via Åge Hareide og Lars Lagerbäck, har landslagssjefer brukt spisser og sentrale midtbanespillere på høyresiden. Ole Gunnar Solskjær, Per Ciljan Skjelbred og Stefan Johansen har alle blitt brukt der.
På venstrekanten har vi vært flinkere til å bruke faktiske kantspillere. Mini Jakobsen er det mest kjente eksemplet.
Nå gjør vi noe av det samme med Alexander Sørloth. Men Sørloth er ikke høyrekant. Han er spiss.
Norge har ekte kantspillere i Oscar Bobb, Antonio Nusa, Andreas Schjelderup og Jens Petter Hauge. De kan utfordre én mot én og servere Haaland fra sidene.
Sørloth bør brukes på topp. Han kan komme inn når Haaland er sliten, være førstevalget dersom Haaland er skadet eller ute av form, og settes ved siden av ham når Norge trenger mål.
De kan også starte sammen i enkelte kamper. Ødegaard liker å trekke ned og styre spillet. Med Sander Berge eller Patrick Berg som defensivt anker kan han få frihet, mens Haaland og Sørloth binder opp forsvaret.
Poenget er enkelt: Spillerne må brukes der deres beste egenskaper kommer til sin rett.
Fotball er også et psykologisk spill
Fotball handler ikke bare om taktikk, løpskraft og teknikk. Fotball er også et psykologisk spill.
Se på Argentina, England, Frankrike og Spania. Når dommeren blåser til vannpause eller pause, går stjernespillerne bort til ham. De småprater, stiller spørsmål og minner ham på holdinger og taklinger de mener ble vurdert feil.
De vet at dommeren ikke er en AI-robot med fløyte. Han er et menneske som påvirkes av stemningen, spillerne og kampens utvikling.
Derfor må Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland være på dommeren fra første tvilsomme frispark til sluttsignalet. Ødegaard må bruke kapteinsrollen mer aktivt. Haaland må bruke statusen sin.
Han må også bli smartere inne i sekstenmeteren. Når forsvarsspillere holder rundt ham, må han slutte å dytte tilbake. Han må heller gå i bakken og tvinge dommeren og VAR til å vurdere holdingen.
Det handler ikke om å filme, men om å synliggjøre en forseelse som allerede er der.
Mot England svarte Haaland i minst to situasjoner på holdingen ved å dytte tilbake. I den ene ble Norge fratatt scoringen som kunne gitt oss 2–1. Jeg mener målet ble feilaktig annullert, men Haaland gjorde det lettere for dommeren å finne noe å blåse for.
Verden er ikke et norsk seminar
Under England-kampen fremsto Solbakken mer opptatt av å holde sitt eget støtteapparat tilbake enn av å legge press på fjerdedommeren.
Det er bra at en landslagssjef ikke mister hodet. Men Solbakken kan ikke opptre som norske utenrikspolitikere på sidelinjen.
Det holder ikke å uttrykke «sterk bekymring», be om en redegjørelse og vente på en evaluering etter kampen. Fotballen har ingen internasjonal domstol som kan gi Norge tilbake et annullert mål tre uker senere.
Jeg er ikke etnisk norsk, og har kanskje derfor aldri helt delt den norske utenrikspolitiske forestillingen om at verden i bunn og grunn er rimelig, så lenge vi selv opptrer rimelig. At reglene blir fulgt dersom vi bare forklarer dem godt nok, og at rettferdigheten til slutt seirer fordi vi var høflige, saklige og korrekte.
Det er en sympatisk tanke. Men verden er ikke et norsk seminar der det beste argumentet automatisk vinner fram. Verken i internasjonal politikk eller i fotball.
Motstanderen har allerede levert sin versjon til dommeren før Norge har rukket å formulere pressemeldingen. Det hjelper lite å få moralsk medhold etter sluttsignalet dersom England allerede er videre.
Neste steg
Vi skal være stolte av dette landslaget. Spillerne har gitt oss en sommer vi kommer til å huske lenge og endret forventningene til hva Norge kan oppnå.
Men nettopp derfor må vi stille større krav.
Solbakken har fjernet underdogmentaliteten og lært Norge å føre kamper. Det neste steget er mer kynisme, ærgjerrighet og taktisk fleksibilitet.
Skal Norge nå semifinalen i EM 2028, som etter dette VM bør være en naturlig målsetting, må dette implementeres. Turneringen spilles i Storbritannia og Irland, og semifinalene og finalen går på Wembley. Der skal dette landslaget skape nye historiske minner for den norske befolkningen.
Norge har lært seg å tro at vi kan slå alle.
Nå må vi lære oss å opptre som et lag som forventer å gjøre det.
