For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hvorfor fred ville ødelegge Putin
Kremls avhengighet av en alternativ virkelighet gjør fred farlig for Russlands leder.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Krig har alltid vært et rasjonelt verktøy i utøvelsen av makt. Stater har brukt militærmakt for å erobre territorium, sikre grenser, beskytte strategiske interesser, utvide sin innflytelse eller endre maktbalanse. Krig har også fungert innenrikspolitisk stabiliserende ved å omdirigere intern misnøye mot en felles fiende.
Det som skiller Vladimir Putins maktanvendelse, er at invasjonen av Ukraina i 2022 ikke var ledsaget av en type innenrikspolitisk krise som tradisjonelt har utløst avledningskriger. Like påfallende er det at Russland har fortsatt militær eskalering, selv med marginal strategisk gevinst.
Forskningsinstitusjoner som Institute for the Study of War (ISW) og Royal United Services Institute (RUSI) har dokumentert at Moskvas missilangrep mot ukrainske byer har svært lite militær effekt, dette til tross for betydelige kostnader.
Hva er da hensikten med en slik eskalering av konflikt for det russiske lederskapet?
For Kreml har militær eskalering opphørt å være et verktøy i utenrikspolitikken. Den er i stedet blitt en strukturell og psykologisk nødvendighet.
Den tyske filosofen Hannah Arendts forfatterskap gir mulighet til å forstå sammenhengen mellom politikk og psykologi. I boken Om vold (1970), skrevet med bakgrunn i hennes egne erfaringer fra nazismen, argumenterte hun for at vold ikke må forveksles med genuin politisk makt.
Mens makt hviler på legitimitet og kollektiv oppslutning, blir vold nødvendig når legitimitet er svak. Økende bruk av tvang kan derfor, snarere enn å demonstrere styrke, være et tegn på at makten forvitrer.
Sosialpsykologen Erich Fromms analyser bidrar til å forklare hvorfor vold blir psykologisk sentralt for autoritære ledere. I Escape from Freedom og The Anatomy of Human Destructiveness argumenterte Fromm for at «malign aggression» ikke springer ut av genuin styrke, men er en kompenserende reaksjon på sårbarhet.
Når autoritære ledere opplever at autoriteten svekkes, søker de å dominere det som truer, og bruker tvang som middel til å gjenopprette indre psykologisk likevekt.
Et kjennetegn ved Putins styre er at tilfeller av militær eskalering har fulgt perioder med opplevd maktesløshet. Fra Tsjetsjenia og Georgia til Krim og invasjonen av Ukraina har militær konfrontasjon fungert som en kompensasjon for opplevd tap av kontroll.
Aggresjon er imidlertid ikke alene tilstrekkelig til å opprettholde et system som her beskrives. Dersom konflikt fungerer som et psykologisk forsvar mot usikkerhet, blir virkeligheten i seg selv farlig. Militære tilbakeslag, økonomisk tilbakegang og krigens kostnader truer med å avdekke misforholdet mellom regimets selvbilde og verden slik den egentlig er. Røyksøylene fra oljeraffinerier i St. Petersburg og Moskva, truffet av ukrainske droner den siste tiden, illustrerer et slikt misforhold.
For å beskytte seg konstruerer regimet en alternativ virkelighet. Etter hvert som makten konsentreres i Kreml, begynner lederens opplevde sårbarhet å bli behandlet som trusler mot staten. Personlig frykt, krenkelser og ambisjoner blir gradvis institusjonalisert og visker ut grensene mellom Putins psykologi og statsledelse.
Denne sammensmeltingen av leder og stat kommer til uttrykk i Putins retorikk. I sine taler fremstilles Russland konsekvent som et beleiret offer, konfrontert med eksistensielle trusler av ytre fiender. Lederens personlige verdensbilde blir således statens ideologi.
For å verne seg mot de psykologiske og moralske konsekvensene av egen vold har Kreml skapt et strengt kontrollert informasjonsmiljø. Når lederens verdensbilde er blitt innvevd i statens institusjoner, må det også beskytte seg mot motstridende fakta.
Arendt argumenterer for at den autoritære propagandas mål ikke bare er å overbevise om at noe er usant, men å undergrave tilliten til at det i det hele tatt finnes en objektiv sannhet.
Etterspillet etter Butsja-massakren i 2022 er en slående demonstrasjon av en slik strategi. I stedet for å presentere én alternativ forklaring til drapene lanserte Kreml mange motstridende forklaringer samtidig: Massakren hadde aldri funnet sted; ofrene var skuespillere; Ukraina hadde iscenesatt hendelsene; vestlig etterretning hadde fabrikkert bevisene.
Ved å skape et desorienterende informasjonsmiljø skapes en tilstand av apati blant hjemlig befolkning, og usikkerhet spres til omverden. Slik undergraves tilliten til den offentlige samtalen, og flere blir tilgjengelig for russisk propaganda.
Ut fra Fromm fungerer en alternativ virkelighet som et helt nødvendig psykologisk forsvar for denne type regime. Når gapet mellom stormaktsambisjoner og de faktiske militære og økonomiske realitetene blir for stort, trues den autoritære lederens selvoppfatning. For å opprettholde sin selvforståelse blir regimet stadig mer avhengig av egen virkelighet. Å betrakte Kremls fortelling utelukkende som bevisst løgn er dermed en misforståelse. Skillet mellom strategisk manipulasjon og genuin overbevisning går i oppløsning.
Denne villedningen bygger blant annet på en systematisk omdefinering av språk. Fremtredende eksempler er Kremls fremstilling av «aggresjon som forsvar», «tvang som nødvendighet» og «okkupasjon som frigjøring».
Den ideologiske omskrivingen former også Putins rolle. Han løftes fra å være en politisk leder til å bli den symbolske forsvareren av russkiy mir – den russiske verden – en frelserskikkelse som skal beskytte Russland mot eksistensiell ødeleggelse.
Etter å ha brukt flere tiår på å konstruere en alternativ virkelighet, er Kreml nå fanget i sitt eget narrativ. En fredsløsning ville utfordre selve grunnlaget for regimets oppfatning av trusselen Russland står overfor. Det er investert mye både psykologisk og politisk i fiendebildet, til at det kan settes på prøve. Dersom denne virkelighetsforståelsen skulle slå sprekker, ville også en viktig kilde til politisk og ideologisk legitimitet være truet. Fra frommsk perspektiv vil fortsatt konflikt ikke være et strategisk valg, men helt nødvendig for å beskytte et verdensbilde regimet er avhengig av.
Utfordringen vestlige beslutningstakere dermed står overfor, er langt dypere enn å fremforhandle en diplomatisk løsning. De må forholde seg til et politisk system som har blitt strukturelt avhengig av konflikt, psykologisk investert i aggresjon og språklig isolert fra virkeligheten.
Det nåværende russiske systemet frykter ikke bare militært nederlag; de frykter virkelighetens tilbakekomst. For Putin er fred svært farlig, ikke fordi den truer Russlands nasjonale sikkerhet, men fordi den truer det skjøre psykologiske og institusjonelle fundamentet regimet hans hviler på.
Dette perspektivet er særlig relevant i en tid hvor internasjonale anstrengelser for å fremforhandle en løsning med Moskva gjenopptas.
En engelsk versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert hos Center for European Policy Analysis (CEPA)
