For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Høyrebølgen har rett i diagnosen – Høyre må levere medisinen
Høyrepopulister er flinke til å fortelle deg hva de er imot, men ikke hva de vil bygge. Høyre har vært best når vi har hatt en positiv og fremtidsrettet visjon. Det må vi gjøre igjen.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
For noen år siden møtte jeg en tysk CDU-politiker i Berlin. Han var frustrert. AfD vokste. CDU krympet. «Vi vet hva folk er sinte på», sa han. «Men vi vet ikke lenger hva vi selv tror på.»
Jeg gjenkjente følelsen. Og jeg tror det er akkurat der faren ligger for Høyre i dag.
Høyrebølgen som skyller over Europa og USA er ikke uten grunn. Den bærer med seg legitim frustrasjon over tiår med mislykket innvandringspolitikk, en klimapolitikk som har trosset sunn fornuft om kostnader og konkurransekraft, og en identitetspolitikk som har fått trumfe de grunnleggende familieverdier som de fleste deler. Dette venstresidens tankegods har penetrert dypt inn i akademia, media, ja de fleste av samfunnets institusjoner, derav blir reaksjonen så voldsom. Og ja – sentrum-høyre partier som Høyre har latt oss rive med mer enn vi burde i disse spørsmålene. Det er en selvkritikk vi må ta inn over oss.
Men her er det avgjørende skillet: Høyrebølgen har rett i diagnosen. Den har ikke medisinen.
Mike Pence, som var Trumps visepresident og siden brøt tydelig med ham, advarer i Wall Street Journal om hva som skjer når konservative partier lar populismen overta. De slutter å definere seg gjennom egne prinsipper og begynner å definere seg gjennom sine motstandere. De blir en protestmaskin. De kan fortelle deg alt de er imot. Men ikke hvilket samfunn de ønsker å bygge.
Det er en presis beskrivelse av høyrepopulismens grunnleggende svakhet – også i norsk utgave. Populismen er reaksjonær av natur. Den skuer bakover. Edmund Burke, en av konservatismens fedre, advarte mot nettopp dette og kalte det forstokkethet: å avvise det som er galt uten å tilby noe bedre. Protestpartier kan være gode til å vinne valg i opposisjon. De er dårlige til å styre.
Høyre er ikke et protestparti. Det har aldri vært vår styrke, og det bør aldri bli det. Samtidig må Høyre våge å innta helt nye standpunkter når verden endrer seg kraftig, slik den gjør. Selv om prinsippene og verdiene er de samme, må nødvendigvis politikken være i stadig utvikling.
For la oss være ærlige om hva som faktisk er galt i Norge. Det handler om mer enn innvandring og klima.
I det korte bildet kjenner folk at privatøkonomien ikke bedrer seg. For de svakest stilte er situasjonen alvorlig: matkøene vokser, antall bostedsløse er rekordstort, kredittkortgjelden stiger. Dette på tross av en oljepengebruk som er gått helt av hengslene og holder renten oppe. Men det mest bekymringsfulle er det langsiktige bildet.
Om få år er utgiftene på statsbudsjettet høyere enn inntektene. Én av fem i arbeidsfør alder er helt utenfor jobb og utdanning. Forsvarsforpliktelsene Stortinget har vedtatt lar seg ikke forene med veksten i trygdeytelser – ikke engang med maksimalt uttak fra oljefondet. Europa og Norge taper i konkurransen om å utvikle morgendagens teknologi og industri. Og unge mennesker møter det mest uforutsigbare arbeidsmarkedet i historien, samtidig som det er nærmest umulig å komme seg inn på boligmarkedet uten velstående slektninger som stiller opp.
Generasjonskontrakten – at hvert kull i Norge skal leve friere og bedre enn det forrige – har holdt i generasjoner. Den er nå under sitt hardeste press noensinne. Vår generasjon kan bli den første som bryter den.
I bekymringen over fremtiden, og mangelen på politiske løsninger, mister vi sakte troen på å få til noe sammen. Konflikter mellom by og land, vekst og vern, den neste generasjonen og den bestående, vokser seg større. Det nasjonale samholdet forvitrer. Behovet er stort for å bygge broer, gi løsninger som vi kan tro på og ha handlekraft til å sette dem ut i livet.
Dette er den egentlige krisen. Og den løses ikke med frustrasjon.
Høyre har vært best når vi har hatt en positiv og fremtidsrettet visjon. Kåre Willoch formulerte det presist: vår oppgave er å styrke den økonomiske, sosiale og kulturelle vekstkraften i samfunnet. Intet mindre.
Det er ikke en ny tanke. Det er en gammel en – og den er mer aktuell enn noensinne.
Frederik Stang, en av norsk konservativismes tidligste store skikkelser, bygde bankvesen, vei og jernbane, bedre skoler og sykehus på 1800-tallet. Ikke fordi han protesterte mot noe. Men fordi han ville styrke samfunnets vekstkraft og legge grunnlaget for at Norge en dag kunne stå på egne bein. Hambro og Lyng forsvarte det vestlige sikkerhetsfellesskapet ikke som en reaksjon mot venstresidens lefling med kommunistiske samfunn, men fordi NATO representerte de verdiene de faktisk trodde på: folkestyre, frihet og rettsstat. Willoch og Nordvik gjennomførte store reformer som ga individet, sivilsamfunnet og næringslivet mer frihet – ikke for endringens skyld, men fordi det var forankret i konservative verdier. Det samme gjelder Solbergs kommunereform, politireform og domstolsreform.
Den røde tråden er ikke opposisjon. Den er prinsipper omsatt til politikk.
Det er det Høyre må gjøre nå. Vi skal ha en strengere innvandringspolitikk – fordi det er riktig, ikke bare fordi det er populært. Vi skal ha en klimapolitikk som er ærlig om kostnader og som ikke ofrer norsk konkurransekraft på symbolpolitikkens alter. Vi skal føre en skatte- og næringspolitikk som setter neste generasjon i stand til å arve et friere, sterkere og rikere Norge enn det vi selv overtok. Og vi trenger kraftig deregulering, kutt i rapport- og skjemavelde og unødig byråkrati slik at offentlig sektor kan levere og være til for oss, og ikke omvendt.
Men vi skal ikke la oss definere av det vi er imot. Vi skal defineres av det vi tror på.
Jeg valgte Høyre etter en klassetur til Arkhangelsk som tenåring, vi var en brikke i et større spill for å integrere Russland i de liberale demokratiers rekker. Jeg så inn i øynene på jevnaldrende russere som hadde vokst opp i et samfunn der individet er ingenting og staten er alt. Det bildet har ikke sluppet taket. Det minner meg om hvorfor vi er her.
Pence avslutter sitt oppgjør med populismen med en enkel sannhet som Reagan-republikanere vil kjenne seg igjen i: Prinsipper varer. Popularitet er flyktig.
Høyrebølgen har rett i at noe er grunnleggende galt. Men frustrasjon er ikke et program. Høyre har prinsippene, historien og visjonen. Nå må vi utvikle og levere politikken for vår tid.
