For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hva er høyresidens skeive politikk?
Ola Svenneby er «sterkt uenig» med Foreningen FRI, og vil ha Pride fri fra FRI. Det hadde vært bedre om han hadde forklart hva det konservative alternativet til FRI er.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Skeiv politikk har blitt en godt sementert kulturkrig. En av grunnene til dette er at for få personer på høyresiden har satt seg inn i de konservative og liberale argumentene for dagens skeive politikkutforming. Flere engasjerer seg i debatten, men svært få setter seg inn i tematikken.
Sist ut er Kristin Clemet, som i et blogginnlegg denne uken advarer mot den radikale kjønnspolitikken til Foreningen FRI. Clemet skiller mellom den «gamle kampen», som tilsynelatende kun handlet om homofile, lesbiske og bifile, og den «nye kampen» om kjønn, som hun omtaler som «ekstremt konfliktfylt og arter seg som en ‘kulturkrig’». Det Clemet overser er at hun selv bidrar til denne kulturkrigen ved å unnlate å sette seg inn i hva Foreningen FRI står for. Tilsvarende, i forrige uke var Høyres nestleder Ola Svenneby ute og forsvarte Pride, men distanserte seg fra Foreningen FRI. I Nettavisen skrev Svenneby at «FRI kjemper også for politikk som jeg er sterkt uenig i». Hva Svenneby er sterkt uenig i, forblir imidlertid usagt.
Clemet er klarere enn Svenneby. Clemet har stor «sympati» for den lille gruppen som sliter med kjønnsdysfori, samtidig som hun også forstår «veldig godt» at mye av det FRI står for, er omstridt. Metoden er klassisk. Ingen har noe imot transpersoner, og alle har stor sympati for dem, men det har likevel gått litt for langt. Den samme merkelappen fikk også homofile, lesbiske og bifile for få år siden. Hva som har gått for langt, er ikke helt enkelt å forstå, i alle fall ikke hvis utgangspunktet er at man ønsker det beste for transpersoner.
Det finnes gode konservative svar
Dette innlegget er ikke ment som et forsvarsskrift for Foreningen FRI. De kan svare for seg selv. Mitt poeng er snarere at et liberalt og konservativt verdigrunnlag kan bidra til å nyansere debatten. Det er derfor positivt at Minerva har gitt mer plass til skeiv politikk denne våren, og at flere konservative stemmer aktivt diskuterer skeiv tematikk. Enda bedre er det om flere liberale og konservative stemmer engasjerer seg og debatterer hvordan skeiv politikk bør utformes.
Professor Ole Jakob Filtvedt har i et tidligere debattinnlegg i Minerva stilt det helt grunnleggende spørsmålet om Høyres skeive politikk er forenlig med partiets verdikonservative grunnlag. Etter mitt syn er svaret ja, målt ut fra hva Høyre og de andre borgerlige partiene har fått til mens de satt i regjering. Dette er noe Høyre, Frp, Venstre, og egentlig også KrF, bør være stolte av.
Med konservatisme i denne sammenhengen bygger jeg på det samme utgangspunktet som Filtvedt gjorde i sitt innlegg: en grunnleggende skepsis til det som er nytt, kombinert med en åpenhet for å forandre for å bevare. Å møte noe med skepsis er ikke ensbetydende med å være fordomsfull. Det handler om å ta nye fenomener på alvor, ved å stille gode spørsmål rundt hensikten med å innføre noe nytt. Selv har jeg møtt skeiv politikk med stor skepsis, spesielt knyttet til endring av juridisk kjønn, og jeg har brukt mange år på å sette meg inn i tematikken.
De borgerlige har levert i regjering
Høyre, sammen med Frp, KrF og Venstre, har bidratt til å videreutvikle skeiv politikk gjennom åtte år i regjering, men uten at dette har blitt forankret i en bred konservativ debatt. Mens felles ekteskapslov engasjerte en hel befolkning, har de senere sakene fått langt mindre oppmerksomhet. Skeive lovendringer har kommet på løpende bånd. Diskrimineringsvern på bakgrunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk ble innført i 2013, etterfulgt av lov om endring av juridisk kjønn i 2016. I 2021 ble forbudet mot hatefulle ytringer utvidet til å gjelde kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, i 2024 ble forbudet mot konverteringsterapi innført, og til slutt, i 2025, kom Bufdirs mye omtalte veileder om kjønnsmangfold. En god del av disse endringene kom på plass under den borgerlige regjeringen, men med svært lite debatt. Spesielt gikk loven om endring av juridisk kjønn i 2016 svært stille for seg.
Fraværet av flere konservative stemmer i utformingen av skeiv politikk har ført til at nyansene forsvinner. Enten støtter man hele det skeive prosjektet, eller så er man kategorisk imot. Resultatet er at konservativ og skeiv politikk i stadig større grad forstås som motsetninger, noe det i utgangspunktet ikke er grunnlag for. Det er ikke konservativt å være imot skeives rettigheter. Det er heller ikke konservativt å skrike ut at «det finnes kun to kjønn» uten å sette seg inn i de underliggende rettighetsspørsmålene for transpersoner. Det er kun fordummende, og et tegn på manglende intellektuell nysgjerrighet.
Jeg mener at den skeive politikken Høyre og de andre borgerlige partiene har ført i all hovedsak er god konservativ og liberal politikk, der staten holder seg unna enkeltpersoners privatliv. Dette gjelder særlig endringene som har skjedd for transpersoner. De siste årene har situasjonen til transpersoner blitt særlig aktualisert, noe som har gjort det nødvendig å utforme ny politikk i møte med ny kunnskap.
Retten til å endre juridisk kjønn
Tidligere var det lite kjennskap til at transpersoner har et berettiget behov for å endre juridisk kjønn, av hensyn til sitt eget privatliv. Administrative opplysninger om kjønn kan oppfattes som en sensitiv personopplysning for enkelte, spesielt for transpersoner, som ofte har et kjønnsuttrykk som ikke stemmer overens med det kjønnet de er registrert med i folkeregisteret. Det er ganske enkelt ubehagelig å gå rundt med en kjønnsmarkør i passet og i folkeregisteret som ikke stemmer overens med hvordan man ser ut og hvordan man blir oppfattet av omgivelsene. Retten til å endre juridisk kjønn har blitt stadfestet av Den europeiske menneskerettsdomstolen, og norske myndigheter har respondert med lov om endring av juridisk kjønn i 2016.
Retten til å endre juridisk kjønn er både progressiv og god konservativ politikk. Satt med et annet fortegn: Staten har ikke rett til å påtvinge personer en administrativ kjønnsmarkør de ikke ønsker seg, med mindre det finnes gode grunner for dette. Det er ingen grunn til at Høyre, eller andre partier på høyresiden, skal ha en politikk der folk påtvinges registeropplysninger uten et berettiget formål. I alle tilfeller er det i strid med etablerte juridiske rettigheter, forankret i den grunnleggende retten til privatliv. Retten til å endre juridisk kjønn innebærer ikke at biologisk kjønn eller reproduktive egenskaper blir utslettet. Det er kun en administrativ opplysning som endres, noe som også var mulig før 2016, men da kun for personer som gjennomførte full kjønnsbekreftende behandling, herunder sterilisering. Biologisk kjønn (fødselskjønn) finnes fortsatt, og brukes der dette er relevant, for eksempel i helseregistre.
Et tredje juridisk kjønn
Spørsmålet om «et tredje kjønn» har et tilsvarende tørt og juridisk utgangspunkt. Opprinnelig var spørsmålet om det bør åpnes for en «X» i pass og identitetspapirer for dem som ønsker dette, på samme måte som Danmark gjorde i 2014. Dette har jeg tidligere omtalt som en reservasjonsordning, der de som ønsker kan få en mulighet til å reservere seg mot bruk av folkeregistrert kjønn. Den internasjonale passtandarden åpner for at kjønn kan registreres som «X», noe flere land allerede praktiserer. En «X» i passet betyr ikke at man benekter biologiske realiteter eller at man tror at det finnes uendelig mange kjønn. De aller fleste er innforstått med at det kun finnes to reproduktive kjønn. Like fullt er det en realitet at enkelte er mer komfortable med en «X» i passet fremfor kvinne eller mann, av ulike og personlige grunner. Debatten har imidlertid sklidd fullstendig ut, med to steile fronter: Enten tror man på to kjønn eller et ubestemt antall. Det er også noen som av en eller annen grunn tror på eksistensen av syv kjønn.
Kulturkrigen vokser frem
Til en viss grad er det forståelig at den allmenne samfunnsdebatten hever seg over intrikate juridiske diskusjoner om hvordan folkeregistrert kjønn bør registreres, endres og forvaltes. Vi har behov for mer engasjerende merkelapper. Reservasjonsordning høres ikke like frekt ut som det å innføre et «tredje kjønn». Det tiltrekker seg åpenbart flere lyttere til en podcast som gjennomgående spør gjestene om hvor mange kjønn som finnes, fremfor å spørre om de er for eller imot en reservasjonsløsning i folkeregisteret. Et opplysende bidrag til samfunnsdebatten blir det imidlertid ikke. Det å være konservativ i form av Subjekt, er en pervertert form for konservatisme, der det viktigste er å skape sensasjonelt innhold fremfor å få frem gode argumenter, både for og imot. Tilsvarende er nå FpU, med ny leder, på vei rett inn i tabloid og urealistisk toalettpolitikk for transpersoner, milevis fra den liberale skeive politikken Frp støttet i regjering.
Pride uten politikk
Mange på høyresiden ønsker fortsatt «å stå på rett side,» og gjør dette ved å støtte skeives rettigheter gjennom Pride og regnbueflagg, men uten interesse for å sette seg noe særlig dypere inn i den skeive politikkutformingen. Henrik Asheim støtter Pride, men i en debatt under Oslo Pride i fjor var han imot et «tredje kjønn», uten å spesifisere hva han mener med et tredje kjønn, eller hvorfor han er imot. Temaet «tredje kjønn» blir redusert til en identitetsmarkør, der man som konservativ skeiv politiker kan stå på rett side, men uten å støtte det som oppfattes som den mest radikale skeive politikken. Politikkutformingen blir dermed i stadig større grad etterlatt til venstresiden, med det resultatet at avstanden mellom skeiv og konservativ politikk vil bli gradvis større. Gapet kan etter hvert bli så stort at det ikke lenger lar seg forene. Konservativt blir ensbetydende med å være imot skeives rettigheter.
Transpolitikk = venstreradikalt
Det er likevel et paradoks at enkelte elementer av skeiv politikk blir rubrisert som venstreradikalt, samtidig som høyresiden tar fullt eierskap til noen av de mest radikale sidene av skeiv politikk. Frp har for eksempel åpnet for å legalisere surrogati, uten at dette får det samme venstreradikale stemplet som politikk rettet mot transpersoner. Å gå inn for surrogati hindrer ikke Frp i å manifestere seg som landets største parti. Skeiv politikk for homofile menn er altså etablert politikk på høyresiden, i alle fall støttet av Frp og Venstre, mens transpolitikk tilsynelatende fortsatt lider under et venstreradikalt stempel.
Bufdirs veileder om kjønnsmangfold
Den mye omtalte veilederen om kjønnsmangfold fra Bufdir er et uttrykk for at mange personer som jobber i det offentlige er usikre på hvordan de bør møte kjønnsmangfold på en god måte. Initiativet er et godt og konservativt utgangspunkt, forankret i ønsket om å gi gode og likeverdige tjenester til alle. Vesentlige deler av veilederen gir kun uttrykk for normal og god forvaltningsskikk. Dersom du som en profesjonell yrkesutøver møter en bruker, elev eller student, er det helt normal praksis å møte vedkommende på en empatisk og tillitsvekkende måte. Det betyr ikke at de kan avkreve et fullstendig kjønnsnøytralt språk av deg, men at du viser respekt for den personen du møter. For eksempel gir det ingen mening om en saksbehandler i NAV skal insistere på å omtale en transkvinne som mann, kun fordi saksbehandleren er ideologisk overbevist om at transpersoner ikke finnes. Dette er en privat overbevisning som saksbehandleren kan legge igjen hjemme, sammen med andre personlige forhold.
En veileder som forteller saksbehandlere i NAV, og andre offentlige institusjoner at de bør møte transpersoner med respekt, burde kanskje være helt unødvendig. Samtidig kan den pågående debatten illustrere behovet for nettopp en påminnelse om hva profesjonell yrkesutøvelse innebærer. Flere har tatt til orde for at en veileder er overflødig, fordi alle tilsynelatende intuitivt vet hvordan man skal håndtere kjønnsmangfold på jobben, samtidig som de i debatten demonstrerer svært begrenset kunnskap om temaet.
At det kan være behov for veilederen, betyr imidlertid ikke at veilederen ikke har problematiske sider. Dette gjelder for eksempel rådet om å bruke et kjønnsnøytralt språk, også i plenum, av hensyn til at det alltid kan være et kjønnsmangfold i publikum. Selv om veilederen har gode intensjoner, kan enkelte av forslagene ha utilsiktede konsekvenser. Det er første gang en slik veileder er utviklet, og det er selvsagt rom for forbedringer.
KrFs skeive politikk
På overflaten kan det virke som steile fronter mellom konservative og den såkalte radikale kjønnsideologien. Likevel er kjernen kanskje likere enn det ser ut som på overflaten. KrF har tilsynelatende stor sympati for transpersoner, og ønsker dem alt godt. Så vidt jeg forstår anerkjenner Krf at kjønnsinkongruens finnes, og at enkelte har behov for medisinsk behandling. Partiet har også fokus på at det må være rom for brede kjønnsrammer, og at det finnes variasjoner av måter å være mann og kvinne på. Foreningen FRI har det samme målet, men uttrykker det med litt andre begreper. Ikke-binær er et nytt og fremmet uttrykk for mange, men indikerer egentlig det samme utgangspunktet, med et mål om rause rammer for å uttrykke kjønnet sitt slik man selv ønsker. Her bør det være gode muligheter for enighet mellom FRI og KrF, i alle fall når det gjelder de viktigste punktene.
Hva er god konservativ politikk for skeive?
Skeive folk er kommet for å bli. Det er et fenomen som alle må forholde seg til. Dette forholdet kan enten finne sted gjennom aktiv konfrontasjon, der målet er å skape et polarisert samfunn mellom de som er «for» og «imot» en abstrakt størrelse vi kan kalle «skeiv ideologi», eller et konservativt debattklima der endringer møtes med gode argumenter. I stedet for en negativ kraft som jobber imot skeives rettigheter, kan konservatismen brukes som et positivt bidrag til å utforme skeiv politikk i en positiv og kunnskapsbasert retning. For eksempel kan Ola Svenneby bidra med å klargjøre hva han mener er god skeiv politikk, som en erstatning for FRIs politikk, som han er sterkt uenig i.
Høyre, Frp, Venstre og KrF gjorde en god jobb i regjering. Med dette som utgangspunkt er det nokså lett å forstå at Høyre på et prinsipielt grunnlag valgte å støtte Bufdirs veileder om kjønnsmangfold, til tross for at den har flere forbedringspunkter som har blitt plukket opp i høringsrunden. Høyre fortsetter her den konservative kursen de har fulgt i regjering. Det som nå primært står uavklart, er ikke hvorfor Høyre lot være å stanse veilederen, men hvorfor KrF og Frp er imot den.
