For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Det progressive Høyre
Spørsmålet om hva som gjør Høyres skeive politikk konservativ er berettiget og bør tas på alvor, heller enn å avvises som tull og tankespinn.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Da KrF gjorde sitt berømte «veivalg», ble spørsmålet om abort viktig. Det ble skapt en forventning i deler av partiet om at det ville være helt andre muligheter for gjennomslag i en del tradisjonelle verdispørsmål om man vendte seg til høyresiden i norsk politikk.
Andre hevdet at disse forventingene var et luftslott, og Trond Giske argumenterte for at KrF ville komme til å lure seg selv om de trodde at de skal få veldig mye mer i denne type saker fra Høyre enn de vil få fra Ap.
Mot dette fremholdt Torbjørn Røe Isaksen at KrF alltid kunne regne med noe fra Høyre som de ikke vil få hos Ap, og det er en genuin og ektefølt respekt og forståelse for deres mer verdikonservative instinkter – også der hvor Høyre lander på andre standpunkter.
Beskytt barna
Det KrF som gikk inn i forrige valgkamp hadde nærmet seg Høyre på mange måter. Det var ikke lenger redd for å bruke begrepet «borgerlig» om seg selv, snakket frimodig om kutt i formuesskatten og offentlige utgifter og var utvetydig i sin polemikk mot «venstresiden». Man skulle kanskje trodd at dette ville borget for et historisk godt samarbeidsklima mellom Høyre og KrF, men det er ikke uten videre tilfelle.
I en kronikk gikk daværende nestleder i Høyre Tina Bru ut og hevdet at barn må beskyttes mot den intoleransen som KrF representerer, og beskyldte partiet for å nøre opp under hatske strømninger og konspirasjonsteorier. Det var få eller ingen spor av den respekten Isaksen i sin tid snakket om.
Dagen-redaktør Sofie Braut antyder nå at Høyre har mistet sin konservative profil. Hun fikk svar fra Erling Lae som mente at han ikke burde bruke tid på Brauts «tull» og «tankespinn» som han forstår som uttrykk for autoritære MAGA-impulser. Minerva fulgte opp med en sak der både Braut og Henrik Syse belyser spørsmålet om Høyres skeive politikk kan kalles konservativ. Det er et legitimt spørsmål som det er verdt å ta på alvor.
Presist spørsmål
Etter min mening stiller imidlertid verken Braut, Lae eller Syse spørsmålet presist nok. Dette handler ikke primært om en spenning mellom det «liberale» og det «konservative» Høyre, slik Braut antyder. Og spørsmålet lar seg neppe plassere på aksen «høyre-venstre», slik hun forsøker på.
Lae, derimot, formulerer det som en uenighet om hvorvidt det er mulig å være «positiv til skeive liv» eller at også homofile skal ha rett til «stabile rammer» om sine samliv, og samtidig være konservativ. Syse følger opp og fremholder at det er mulig å være konservativ og samtidig støtte den «brede skeive bevegelsen» og Pride som markering, eller være positiv til at skeive skal bli «respektert» og ha «forpliktende rammer» om sine samliv.
Alt dette er sant nok, men treffer etter min vurdering ikke det som faktisk er saken: Er det mulig å gi en konsistent konservativ begrunnelse for den konkrete skeive politikken som Høyre nylig har fremmet eller nå fremmer?
Den nye ekteskapsloven
For å utforske det spørsmålet spoler vi først litt tilbake i tid. Da den kjønnsnøytrale ekteskapsloven ble innført i 2008/2009, var Høyre splittet i sitt syn på den nye loven, og Inge Lønning en av dens mest profilerte kritikere. Han argumenterte mot loven ved å hevde at den innebar noe mer enn bare en rettighetsutvidelse, men heller en begrepsmessig redefinering av en kjerneinstitusjon i samfunnet, med potensielt vidtrekkende konsekvenser. Lønning var ikke mot at homofile skulle innrømmes rettigheter til sine samliv, men han mente det burde skje på andre måter enn ved en redefinering av ekteskapet som institusjon. Han var også opptatt av at det ville være naivt å tro at den nye ekteskapsloven ville bli slutten på kampen for å sikre homofiles rettigheter, og spådde at det snarere bare var starten og at stadig nye spørsmål ville melde seg i forlengelsen av lovendringen.
Allerede nevnte Torbjørn Røe Isaksen argumenterte for loven og fremholdt at også hans argument var forankret i en konservativ grunnholdning som nettopp handlet om respekt for de verdiene og normene som ekteskapet representerer. Det er bedre å la homofile få være med å forvalte disse normene og verdiene, enn at de skal leve i mer ustabile og uregulerte samliv. Ifølge Isaksen handlet ikke dette om å avvikle eller radikalt omdefinere ekteskapet som institusjon, men om å «forandre for å bevare» – for å låne et konservativt slagord. Uenigheten finner altså sted innenfor et konservativt paradigme, der begge parter gir meningsfulle konservative begrunnelser for sine standpunkt. Men jeg vil argumentere for at uenigheten mellom Lønning og Isaksen også reiser spørsmålet om dette er et Høyre som fortsatt finnes.
Mye forandring og lite bevaring
Siden 2008 er nemlig mye skjedd både i og utenfor Høyre. Nå står Høyre overfor helt andre typer saker enn ekteskapsloven. Dette er saker som både utfordrer konservative instinkter på langt mer radikale måter enn det den lovendringen gjorde, og som samtidig heller ikke entydig lar seg forstå som «liberale» kampsaker der spørsmålet er om enkeltmennesker skal få frihet til å leve som de selv vil. Det er snarere snakk om progressive saker som krever til dels ganske offensiv bruk av den type omseggripende statsmakt som Høyre tradisjonelt har vært skeptisk til.
Samtidig har også mye endret seg i Høyre. Jeg kan ikke se at det er noen som har tatt opp arven etter Lønning, og som yter velbegrunnet konservativ motstand mot disse nye sakene. Samtidig kan jeg heller ikke se at noen har tatt opp arven etter Isaksen, og leverer konsistente og velbegrunnede konservative forsvar for de nye sakene som Høyre er for. I tillegg er det altså slik at Høyre nå er blitt talerør for noe av den mest aggressive retorikken mot dem som er mer betenkt over noen av disse spørsmålene enn det de selv er. Her har det skjedd påfallende mye forandring og påfallende lite bevaring på under en generasjon. Jeg skal nå forsøke å feste den analysen i konkrete eksempler.
Kjønnsidentitet og konverteringsterapi
Det første politikkfeltet jeg mener er relevant handler om «kjønnsidentitet». Høyre var i sin tid pådriver for det mange vil betegne som en ganske radikal lov om endring av juridisk kjønn i 2016, og partiets stortingsgruppe stemmer ned KrFs forslag om å skrote Bufdirs veiledning om hvordan offentlig ansatte skal møte barn og unge.
På de ti årene som har gått mellom de to vedtakene har Høyre bidratt til en rettslig og kulturell sementering av forestillingen om at «kjønnsidentitet» kan bestemmes subjektivt og vernes som sådan, uten at man har avklart hva dette innebærer språklig og rettslig i alle de situasjoner der ulike aspekter ved kjønn kommer i konflikt eller skaper dilemmaer. Høyre må gjerne mene at de egentlige ikke er veldig for Bufdirs råd, eller understreke at disse «bare» er råd og ikke påbud, slik de også gjør. Men man kan også argumentere godt for at Bufdirs veiledning er et påregnelig og forutsigbart resultat av nettopp den politikken Høyre selv har ført og den tenkningen om kjønn som Høyre har vært med på å gi offisiell status.
Et eksempel på dette er Høyres støtte til konverteringsterapiloven. Loven var ikke uten videre noen seier til det liberale Høyre. Snarere er det snakk om en illiberal lov (det trengs iblant) som setter grenser – om enn veldig ulne og vage – for voksnes rett til å snakke sammen om det de ønsker og slik de ønsker. Dertil lar også loven staten gripe dypt inn i både samvittighetsfrihet, religionsfrihet og foreldreretten på måter Høyre tradisjonelt har vært skeptiske til.
Konservative motargumenter
Det finnes mange konservative argumenter mot å gi konseptet kjønnsidentitet den tolkningen og statusen Høyre har bidratt til at det har fått. Idéhistorisk er dette en veldig fersk tanke som bryter med veletablerte forståelser av både «kjønn» og «identitet», og som hviler på forutsetninger som det er uklart om lar seg integrere i en konservativ tenkning om hva et menneske er.
Fra et medisinsk og psykologisk ståsted er det ulike syn på hvordan man best møter mennesker med en kjønnsidentitet som står i spenning til deres biologiske kjønn, og dermed ikke selvsagt om den affirmative logikken som konverteringsterapiloven bygger på og som Bufdirs veiledning viderefører, er den beste.
Naturvitenskaplig er det meget omstridt om det er meningsfullt å snakke om flere enn to kjønn eller «kjønn tildelt ved fødsel».
Kulturelt og språklig er forestillingene om «mann» og «kvinne», «gutt» og «jente», så innarbeidet og allestedsnærværende at argumentet om radikal begrepsmessig redefinisjon med uklare følger og implikasjoner, som Lønning i sin tid anvendte på ekteskapsloven, er enda mer aktuell i møte med spørsmålet om kjønnsidentitet.
Og til sist kommer det vi kanskje kunne kalle et common sense-argument, som konservative ofte har hatt respekt for, nemlig at det strider mot manges intuisjon og sunne fornuft og umiddelbare tolkning av egen sanseerfaring.
Mye tyder også på at det ville vært mulig å finne pragmatiske og gode løsninger som ivaretar de menneskene som er direkte berørt, uten at staten binder seg til en omdiskutert filosofisk forståelse av hva kjønn egentlig er. Man kunne så å si forsøkt å løse mange av dilemmaene på et «lavere nivå» ved å snakke om hvordan man møter medmennesker på en god måte. De konservative argumentene synes altså å stå i kø, og det ville derfor være interessant å se Høyre gi et konservativt forsvar for egen politikk på området.
Fri og Rosa Kompetanse
I 2024 fremmet KrF et forslag om at skolen selv skulle overta ansvar for omstridte temaer knyttet til kjønnsidentitet, heller enn å outsource kursing i disse feltene til Fri og Rosa kompetanse. KrF understreker at det er «positivt med større åpenhet og aksept i samfunnet for transpersoner og andre som kjenner seg annerledes på ulike måter», men mener samtidig at det er gode grunner til at skolen selv kan ta ansvar for å undervise om denne tematikken på en måte som er kalibrert mot funnene i Ukom (2023) og dermed oppdatert mot den beste kunnskapen vi har.
Forslaget er gjennomgående begrunnet i et konservativt føre-var-prinsipp om at det er mye vi ennå ikke vet på feltet og at forskning tyder på at vi allerede har rukket å gjøre mye uklokt på kort tid.
Det er også mulig å formulere et sterkt liberalkonservativt forsvar for KrFs forslag: Hvis skolen som institusjon over tid skal ha bred legitimitet i befolkningen, må den beskyttes mot all form for politisering og ideologisering, og det er derfor avgjørende at det som formidles om kontroversielle og potensielt splittende temaer er kunnskapsforankret og oppleves som rimelige objektivt. Dette synes å være et argument for at skolen bør ta ansvar for dette selv heller enn å gi oppdraget til en kontroversiell politisk aktør som mange er skeptiske til.
Dette forslaget stemte Høyre ned. Det ville vært veldig interessant å lese en liberalkonservativ begrunnelse for det.
Flaggforbud
I fjor skapte KrF masse oppmerksomhet med sitt berømte «flaggforbud», altså at det ikke skal flagges med andre flagg i norske skoler og barnehager enn det norske og samiske – og dermed ikke med Pride-flagg. Som vi innledningsvis så, er altså ikke Høyre bare imot KrFs forslag, men heller ikke i stand til å forestille seg andre begrunnelser for det enn hat, intoleranse og konspirasjonsteorier. Men igjen er det mulig å formulere det som tilsynelatende er legitime liberalkonservative innvendinger.
Spørsmålet er ikke, slik jeg ser det, om skeive skal inkluderes og respekteres og anerkjennes, eller burde få lov til å leve liv i trygghet og innenfor gode rammer. Alt dette mener jeg skolen kan og bør kunne formidle selv om noen eventuelt skulle mene at også det blir mer enn de kan tåle.
Spørsmålet er om dette skal kommuniseres ved at skolen markerer Pride på en måte som i praksis blir obligatorisk for alle. Og det er jo ikke selvinnlysende. At det skal flagges med Pride-flagg i skolen er tross alt et ganske nytt påfunn. Og selv om det burde si seg selv at det aldri vil være mulig å gi noe fasitsvar på hva et flagg egentlig symboliserer og ikke – slik Tina Bru feilaktig og ganske oppsiktsvekkende forutsetter – så er det i det minste fullt mulig å argumentere godt for at flagget symboliserer mer enn bare aksept for mangfold.
Det handler ikke, slik Syse helt riktig påpeker, om at enhver bruk av dette flagget automatisk innebærer at man gir sin tilslutning til alle de politiske sakene Fri fremmer. Poenget er snarere at flagget av mange oppfattes som et symbol på en helhetlig måte å tenke om kropp, seksualitet, identitet, kjønn, frigjøring og normer på – en tenkemåte som de rett og slett ikke deler. Denne helhetlige tenkemåten er det ikke åpenbart at lar seg kode som «konservativ», for å si det med et understatement. Man kan derfor legitimt lure på hvorfor det er konservativt å gi akkurat denne markeringen den plassen i offentligheten den nå har fått, eller endre etablert praksis knyttet til flagging for at dette skal kunne virkeliggjøres.
Den liberale innvendingen
Den liberale løsningen på uenigheten knyttet til hva Pride-flagget symboliserer og hvilken plass Pride burde ha, synes å være ganske selvinnlysende: de som vil markere Pride, bør ha full frihet til det, mens de som ikke ønsker det burde innrømmes reell mulighet til å la det være.
Fra et liberalt ståsted er det også nærliggende å tenke at skolen skal være varsom med å tvinge alle til å delta i markeringer som legitimt kan oppfattes som at de har en politisk eller ideologisk slagside, dersom skolen som institusjon skal bevare sin legitimitet som fellesarena for alle borgere. Å bevare demokratiske institusjoners brede legitimitet er også essensielt sett fra et konservativt ståsted.
Disse innvendingene antyder nok en gang at det vi her ser konturene av er et Høyre som i møte med denne tematikken hverken er veldig konservativt eller spesielt liberalt – men derimot skikkelig progressivt.
