For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Elias Omberg er ikke høyresidens alibi
Hvis man mener det bare finnes to kjønn, må man forholde seg til at folk identifiserer seg med ett av dem.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I kjølvannet av et omdiskutert intervju med lederen i Rød Ungdom, Alexandra Fredwall, hos Nettavisen betegnet influenser Elias Omberg henne som «han» gjentatte ganger i sosiale medier. Fredwall har selv sagt at hun er en kvinne.
Dette skapte kraftige reaksjoner og endte med at Jørgen Riis-Gjertsen og Elias Omberg røk i tottene på hverandre under forrige tirsdags Dagsnytt 18-sending på NRK.
Det hele er ganske enkelt. Alexandra Fredwall er født mann. På et tidspunkt har hun bestemt seg for å skifte kjønn til å bli kvinne, en prosess man kan gjøre helt lovlig i Norge.
Men det nekter Omberg å forholde seg til. Han begrunner det med at hans ytringsfrihet skal strekke seg lenger enn Fredwalls rett til å identifisere seg som noe annet enn det hun er.
Jeg kan være den første til å si at jeg mener at det bare finnes to biologiske kjønn. Samtidig kan jeg anerkjenne at personer opplever identitetskonflikter om hvilket kjønn de egentlig skal være.
Hvorfor Omberg velger å forfekte Fredwalls kjønn er uforståelig, og grenser til det likestillings- og diskrimineringsloven ikke tillater. Dette påpeker Riis-Gjertsen i debatten.
Siden Omberg gjentatte ganger velger å omtale Fredwall som mann, må man stille seg spørsmålet om utsagnet har som hensikt eller virkning å være ydmykende eller nedverdigende. Det betyr ikke at Omberg skal kastes i fengsel for å si at Fredwall er mann, men hvis den samlede virkningen av ytringene bidrar til marginalisering istedenfor debatt kan det få rettslige konsekvenser.
Med god grunn.
En ny finsk studie har avdekket et stort psykisk helseproblem hos personer med «kjønnsdysfori» både før og etter behandling. Det siste de trenger er influensere med 100 000 følgere på sosiale medier til å fortelle dem at de er noe de ikke føler seg som.
Jeg kjenner ikke Alexandra Fredwall, og jeg lar meg ikke krenke på vegne av henne. Den friheten har hun selv. Likevel er det viktig at høyresiden i norsk politikk både utfordrer og setter grenser for ytringsfriheten.
Et eksempel på det er at man bør tillate koranbrenning som en ytring ment for å kritisere Islam. Tilsvarende skal det være lov å brenne bibelen for å kritisere kristendommen.
Alternativet er at synspunktene stenges inne i ekkokammer på digitale plattformer hvor polariseringen forsterkes og radikaliseringen får grobunn.
Forskjellen på Ombergs uttalelser og brenning av religiøse skrifter er handlingens hensikt. Den ene har som hensikt å provosere, den andre å kritisere.
Ytringsfriheten er ikke absolutt og har aldri vært ment å brukes til krenkende, nedverdigende eller ydmykende ytringer. Derfor skal ikke slike ytringer gis ytringsfrihetens vern. Å imøtegå slike ytringer med utelukkende nedverdigende hensikt er derfor ikke knebling, det er å sette grenser.
Ytringsfriheten verner om sannhetssøkende spørsmål. Med det som bakteppe må Omberg forklare hvordan en mann ikke kan bli til en kvinne, hvis biologien og teknologien tillater det.
Det koster oss som medmennesker så lite å anerkjenne dette utgangspunktet, og la noen ting forbli usagt.
En ting er helt sikkert: Elias Omberg er ikke høyresidens alibi.
