De rike bidrar til mye

De siste dagene har mediene bragt hyllester til Stein Erik Hagen, en av Norges rikeste personer, som nå har gått bort altfor tidlig. Hagen og hans holdingselskap Canica har bidratt til langt mer enn arbeidsplasser og til at vi fikk billigere matvarer. Uten hans engasjement for kunst hadde ikke Canicas samling av nordisk og nordeuropeisk moderne kunst blitt en realitet. Mange organisasjoner, inkludert Civita, flere partier, forskning og Foreningen FRI, har hatt glede av Hagens sjenerøsitet.

Han var både forretningsmann og filantrop.

Men det er ikke så ofte mediene i Norge har skrevet positivt om dette. Hagen ble selve symbolet på «rikingene» i Norge. Uttalte han seg i mediene, ble det ofte latterliggjort, bortsett fra da han stod frem som homofil og da han fortalte at han hadde fått prostatakreft og oppfordret menn til å sjekke seg.

To dager før Hagen døde, var jeg med i NRKs Helgemorgen. Temaet var at det nå er 3100 dollarmilliardærer i verden, og at det i løpet av få år kan bli nesten 4000, ifølge en analyse fra det britiske konsulentselskapet Knight Frank. Vinklingen i denne sendingen var at dette var negativt. At det ble flere «superrike» var mistenkelig og ugreit. Avslutningsvis ble jeg også spurt om et tak på rikdom var en god idé.

Jeg mente at det er bra at flere blir rike.

Det mener også Daniel Waldenström og John McGinnis, som begge har vært podcastgjester i Civitas podkast Liberal halvtime de siste ukene.

Flere rike vitner om mer velstand og verdiskaping. Det bidrar til flere arbeidsplasser. De én prosent rikeste i Norge står bak 43 prosent av arbeidsplassene i norskeide private selskaper og betaler 67 prosent av all selskapsskatt. De ti prosent rikeste i landet betaler 40 prosent av all skatt.

Rike mennesker bidrar også på mange andre måter; til kultur, kunst, medisinsk forskning, idrett, lokalmiljøer og organisasjoner i sivilsamfunnet.

Noen mener at det er best, hvis det bare er staten som bidrar til slike formål. Men det er ikke bra at det bare finnes én kilde til engasjement og finansiering. Det svekker demokratiet. McGinnis argumenterer i sin nye bok Why Democracy Needs the Rich for at også demokratiet blir bedre og sterkere med velstående menneskers engasjement.

Rikdom skapes gjerne når det er nye muligheter og endrede forutsetninger, og markedsøkonomien skaper stor dynamikk. Financial Times har en podcastserie om The Story of Money, hvor de blant annet snakker om da jernbanen ble bygget i USA. Mange av dem som så mulighetene, ble rike. Men formuene deres er borte i dag. Nå bygges nye formuer blant annet gjennom nye teknologier og KI, som vil bidra til at bransjer endres totalt. Mennesker som ser mulighetene, vil kunne tjene penger og bli rike. Men de fleste blir det ikke, fordi de brenner for penger. De brenner for ideer og for å gjøre samfunnet bedre.

Ser vi på Kapitals liste over de 400 rikeste fra begynnelsen av 1980-årene og frem til i dag, er det stor dynamikk, bare over en generasjon eller to.

Stein Erik Hagen hadde ingen formue da Kapital startet med sine oversikter. Han skapte formuen selv, slik over halvparten av de andre på listen også har gjort.

Hva som skjer videre, er mer usikkert. Dessverre er mange eiere av de største formuene på Kapitals liste nå styrt fra utlandet.

En alternativ vinkling på NRKs Helgemorgen kunne kanskje vært hva som skjer i et land når det blir færre milliardærer.

Mitt svar vil da være: Det taper alle på.

Stein Erik Hagens bortgang er svært trist for Norge. Men legger vi til rette for at flere skaper formuer og blir i landet, vil vi alle få glede av rike menneskers bidrag til arbeidsplasser, verdiskaping og engasjement.