For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Om ikke Høyre skal fremme god arkitektur, hvem da?
Selv om politikere ikke skal detaljstyre estetikk, har de et ansvar for rammene som settes.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Arkitektur er ikke bare estetikk. Den former hverdagen vår, påvirker hvordan vi trives i byene våre, og legger premissene for fellesskapet mellom mennesker, mellom byggene. Vi har i dag enorme mengder regler for innsiden av byggene, men påfallende lite for utsiden. Fasadene påvirker alle som går forbi og folk har bygningene som sine omgivelser. I Høyre er man splittet mellom frykten for å være smakspoliti og ønsket om en vakrere by. Men her bør vi ikke skygge banen. Tenk alt politikere har meninger om. Og om ikke et konservativt parti skal løfte frem betydningen av god, varig og menneskelig arkitektur – hvem skal da gjøre det?
Konservatismen handler i sin kjerne om respekt for det som har vist seg å fungere over tid. Den anerkjenner at samfunn og kultur ikke er abstrakte prosjekter som kan tegnes på nytt fra grunnen av, men levende organismer som utvikler seg gradvis. Arkitektur er et av de tydeligste uttrykkene for dette. Bygninger som står i generasjoner, som folk føler tilhørighet til, er ikke tilfeldige – de springer ut av tradisjon, håndverk og en forståelse av menneskelig skala. Her ser vi også at de eldste bygningene ofte er best likt, mens mye av det moderne ikke tar hensyn til dette.
De siste tiårs bygging har vært preget av kortsiktighet, ensretting og en nesten ideologisk motvilje mot variasjon og historisk forankring. Resultatet er byrom mange opplever som kalde, monotone og fremmedgjørende. Dette er ikke bare en estetisk utfordring, men en sosial og kulturell en.
Her burde Høyre ha en tydelig stemme. Ikke som smakspoliti, men som forsvarer av kvalitet, kontinuitet og stedstilpasning. Å fremme god arkitektur betyr ikke å diktere én stil, men å stille krav til hva vi bygger: at det skal være vakkert, varig og tilpasset omgivelsene. At det skal innby til menneskemøter og at byggene vender seg ut mot folk på bakkeplan, istedenfor å oppleves som en stengt mur. Det innebærer også å anerkjenne at klassisk og tradisjonell arkitektur fortsatt har en viktig plass – ikke som nostalgisk tilbakeblikk, eller å kun sette opp kopier, men som eksempler med dokumentert evne til å skape gode bymiljøer.
Mange søker røtter, identitet og varighet i en tid preget av raske endringer. Her spiller også arkitektur inn og vi ser det i en økende interesse for arkitektur. Engasjementet rundt arkitekturopprøret viser at dette ikke er en smal elitesak, men noe som berører bredt. Folk bryr seg om hvordan omgivelsene deres ser ut.
Dette engasjementet bør ikke avfeies. For selv om politikere ikke skal detaljstyre estetikk, har de et ansvar for rammene som settes.
Høyre har en mulighet til å koble sin ideologiske arv med en konkret politikk for bedre bygde omgivelser. Ved å løfte frem kvalitet, tradisjon og langsiktighet i arkitekturen, kan partiet vise hva liberalkonservatisme betyr i praksis – ikke bare i ord, men i form. «Forandre for å bevare» er vår læresetning, det bør vi også etterleve i arkitekturen og ikke søke kontrast til det tradisjonelle for kontrastens skyld.
For spørsmålet står fortsatt, om ikke Høyre skal fremme god arkitektur, hvem da? For Høyre bør det komme naturlig basert på vår ideologi og utgangspunkt for politikk.
