Sanna: – Selvsagt skal du ha barn!

Hei Sanna, 

Jeg er kvinne, 34 år, som søker råd om hvordan jeg kan finne ut av om jeg ønsker barn eller ikke. Jeg og min samboer, 37, har vært sammen i 7 år, og vi har begge vært ganske sikre på fra starten av at vi ikke vil ha barn. Det som er problemet mitt er at jeg er veldig familiekjær og det er ikke han. 

Det å få barn er en ganske garantert måte å sikre kontakten med familien de neste 15-20 årene, samt at man bygger en egen familie man kan ha den forbindelsen med. Når man ikke har barn, og aktivt velger å ikke ha barn, mister man fort den kontakten. 

Siden han ikke har en veldig sammensveiset familie lik det jeg har vokst opp i, så betyr det også at han ikke gjør så stor innsats i å holde kontakten med hverken sin familie eller min familie. Vi har opplevd å ikke bli invitert til barnebursdag på hans side av familien, for så å bli ringt opp og kjeftet på av hans mor fordi vi ikke var der. 

Min familie er mye flinkere til å invitere, men jeg tar mer initiativ selv også. Jeg føler meg ikke like komfortabel til å være den som prøver å få til noe med hans familie. Og jeg forstår hvorfor han ikke vil ha så nær kontakt, det har vært mye dritt i oppveksten hans, og han sier selv at han ikke har hatt en god barndom der han vokste opp. 

Jeg har gode vennskap som jeg aktivt holder ved like, jeg har et veldig godt forhold til søstrene mine og hadde et veldig godt forhold til mine foreldre. Jeg sørger også, da jeg mistet min far i en ulykke i vinter. Dette har ført til en haug med forandringer i familien, i barndomshjemmet og med mine egne verdier. 

Jeg sitter igjen med en mor jeg synes det er vanskelig å ha kontakten med, fordi hun sørger på en måte som (føles for meg) er å fjerne restene av min far i barndomshjemmet. Jeg tror tapet av den personen som holdt familien sammen har satt i gang en reaksjon hos meg der jeg spør meg selv hvilken familie jeg ønsker meg. Er venner og min samboer nok for meg?

LES OGSÅ:

– Gjennomføringsprosent trykkes på kaffekopper og deles ut til skoleledere som symbol på suksess

Hvis jeg velger å ha barn, gjør jeg det fordi jeg er redd for å være alene eller fordi jeg faktisk vil ha barn? Kommer det til å koste meg forholdet, eller tvinger jeg kjæresten inn i noe han egentlig ikke vil? Hvis jeg velger å få barn, kommer jeg til å angre og så går det utover barnet? 

Jeg vet ikke hvor jeg skal ta kontakt for å finne råd om å sortere mine egne tanker. Jeg føler meg malt opp i et hjørne der alle valg er feil valg. Men også å ikke ta et valg er feil valg i seg selv. 

Liselotte (34)

****

Kjære Liselotte,

Tusen takk for ditt spørsmål. Det er veldig lett å besvare. Selvfølgelig skal du ha barn! Hvorfor skulle du ikke ha barn? Det er det dummeste jeg har hørt!

Den billigste og enkleste måten å sortere egne tanker på er å skrive dagbok. Du behøver ikke å kjøpe timer til dyre psykologer. Skriv ned fordeler og ulemper med barn. Etter at du har notert deg tankene dine, plussene og minusene, så kan du bare rive av sidene og kaste dem. For avgjørelsen om å ha eller ikke ha barn er ikke rasjonell og basert på disse fordelene og ulempene. Du følger simpelthen hjertet ditt. Hjertet ditt roper ja. 

Det er ufattelig mange ulemper med barn. Alt blir dyrere og vanskeligere. Man greier ikke å være spontan lenger. Man er trøttere og mer sliten hele tiden. Man har nesten ikke egentid og når man har det, vil man bare hvile. 

Likevel får folk barn overalt i verden hele tiden. Det er fordi de følger hjertet sitt! Fordi de har lyst! Du har lyst også, og det er derfor du skriver til meg. Jeg er firebarnsmor og jeg mener at det er galskap å ikke ha barn. Jeg synes jo litt synd på alle disse såkalte barnefrie mennesker som bare driver med reising, interiør og trening. Det virker som de lever så tomme liv, stakkars! Hvis du virkelig hadde sett for deg en fremtid uten barn, så hadde du sendt spørsmålet ditt til en annen spørrespalte. Inni deg har du allerede bestemt deg, Liselotte.

Jeg tror at du fikk lyst på barn fordi din far døde. Det er sterke greier. Du er jo inne på det selv: Det endret dine verdier. Selv har jeg alltid hatt lyst på barn, men da mine foreldre døde, var lysten så intens at jeg faktisk kuttet ut p-pillene bak min daværende kjærestes rygg. Det ble ikke noe barn, og godt er det sikkert, men jeg husker den ekstremt sterke lysten min til å kompensere for det jeg nettopp hadde mistet. Og selv om jeg ikke ble gravid da, som 19-åring, så har jeg på mange måter fulgt den lysten senere i livet. Jeg mistet min barndomsfamilie, men jeg laget min egen – og det har vært det fineste og det beste jeg har gjort i hele mitt liv.

Du kommer fra en sammensveiset familie med mange søstre. Du vet hvor fint det er å være en familie! Hvorfor skulle du da nøye deg med å være to? Det er jo helt irrasjonelt. 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Forsvarsskrift for et liv med barn

Sanna Sarromaa

Man kan helt sikkert ha et godt liv uten barn og ha andre meningsfulle relasjoner, men du må investere mer for å få og opprettholde dem. Relasjonen mellom barn og foreldre er så naturgitt og – som regel – enkel. Jeg trives best med barna mine (og de forhåpentligvis med meg) fordi jeg ikke behøver å være en bedre versjon av meg selv med dem. Det er ingen rolle jeg behøver å ta på meg. Med dem kan jeg være akkurat den jeg er, på godt og vondt. De elsker meg for akkurat den jeg er, tror jeg, og jeg elsker dem akkurat sånn som de er. 

Når det gjelder om du får barn fordi du er redd for å være alene eller fordi du virkelig vil ha barn, er det ikke så nøye. Det spiller faktisk ingen rolle. Selv om du skulle få et barn fordi du er redd for å være alene, så vil du mest sannsynlig virkelig ha det barnet når det først er ute. Det går an å angre på et barn man har fått, men de fleste gjør ikke det. Statistikken er på din side. De fleste blir veldig, veldig glade i og takknemlige for barna sine.

Så ja, selvsagt skal du ha barn. Du er 34 år og eggene dine synger på siste vers om ikke så lenge, så ikke bruk all verdens tid på å informere din samboer om at du har ombestemt deg. Kanskje går han, men da har du fortsatt litt tid igjen til å finne pappaen til dine barn.

For mamma, det skal du bli, Liselotte. 

Du kan takke meg senere.

Sanna