For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Når den siste gruven stenger – hva skjer med norsk suverenitet på Svalbard?
Over tid kan fravær av gruveaktivitet på Svalbard svekke Norges reelle posisjon, selv om den formelle juridiske retten består.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er noe historisk og symboltungt ved at den siste norske kullgruven på Svalbard, Gruve 7 utenfor Longyearbyen, i disse dager stenger ned. Med dette avsluttes over hundre år med sammenhengende norsk gruvevirksomhet på øygruppen – en virksomhet som har vært økonomisk, politisk og strategisk avgjørende for Norges suverenitet på Svalbard.
Som jeg blant annet skrev om i Minerva i 2022, var det nettopp gjennom aktiv utnyttelse av naturressurser at Norge i sin tid befestet sin tilstedeværelse. Mot slutten av første verdenskrig kjøpte norske selskaper opp gruveeiendommer og etablerte en dominerende aktivitet på øygruppen, noe som la grunnlaget for at Norge senere fikk suverenitet gjennom Svalbardtraktaten.
Når denne epoken nå avsluttes, oppstår et mer grunnleggende spørsmål: Kan man over tid opprettholde reell suverenitet over et område uten å utnytte det?
Formelt sett er svaret ja. Norsk suverenitet over Svalbard er juridisk solid forankret. Men Svalbard er ikke et hvilket som helst territorium. Traktaten gir borgere og selskaper fra en rekke land rett til å drive økonomisk virksomhet på like vilkår. Det innebærer at suvereniteten i praksis alltid vil være gjenstand for tolkning, press og politisk spill.
At stormaktene øker sin interesse for Arktis, blant annet ved å utfordre den historiske, juridiske og geopolitiske suvereniteten til deler av regionen, bør være en vekker for Norge.
Det geopolitiske begrepet «facts on the ground» handler om betydningen av de faktiske forholdene på bakken, fremfor lov og rett. Gjennom befolkningsutskifting, infrastrukturbygging, naturressursutnyttelse og så videre, kan stater påvirke et geografisk område i såpass stor grad at selv om staten juridisk sett (de jure) ikke har jurisdiksjon i det geografiske området, styres området for alle praktiske formål av den aktuelle statens jurisdiksjon (de facto).
Denne geopolitiske strategien har blant annet blitt brukt av Israel på Vestbredden, Marokko i Vest-Sahara og den brukes nå av Russland i de okkuperte områdene av Ukraina.
Spørsmålet er om Norges suverenitetshevdelse over Svalbard i for stor grad hviler på «de jure», fremfor «de facto»?
Historien viser nemlig at aktivitet betyr noe. Gruvedriften på Svalbard var ikke bare næringsvirksomhet – den var tilstedeværelse, bosetning og maktutøvelse. Den skapte norske arbeidsplasser, norske familier og et norsk samfunn i Longyearbyen. Når denne aktiviteten forsvinner helt, erstattes den av forskning og turisme – sektorer som riktignok er viktige, men som har en annen karakter.
Forskning er internasjonal av natur. Turisme er mobil, sesongbasert og i mindre grad knyttet til fast bosetning. Begge deler kan bidra til aktivitet, men ikke nødvendigvis til et like stabilt norsk befolkningsgrunnlag som gruvedrift og lignende virksomhet.
Selv om befolkningen i de norske bosetningene har økt de siste tiårene, er for eksempel antallet barn i barnehagealder og skolealder synkende. Antallet barn i barnehagealder (og skolealder) korrelerer positivt med antallet ansatte i gruveindustrien.
Turisme og forskning forsterker den allerede store befolkningsutskiftingen som preger Svalbardsamfunnet. Av alle innbyggerne i Longyearbyen og Ny-Ålesund ved inngangen til 2025, var i underkant av 80 prosent fortsatt bosatt der ett år senere. Til sammenligning var den gjennomsnittlige befolkningsutskiftningen i fastlandskommunene på rundt 5 prosent i samme periode. I 2026 var median botid 3,5 år.
Endret næringsstruktur forsterker også trenden med en lavere andel nordmenn bosatt i de norske bosetningene. Ved utgangen av 2010 var andelen utenlandske statsborgere i de norske bosetningene, Longyearbyen og Ny-Ålesund, rundt 16 prosent. Ved utgangen av 2025 var andelen økt til 38 prosent.
Riktignok er en stor andel av de utenlandske statsborgerne i Longyearbyen og Ny-Ålesund fra andre NATO-stater eller fra stater som Norge har et vennlig diplomatisk forhold til, men bekymringen for den fallende andelen nordmenn var såpass stor at regjeringen innførte strengere stemmerettigheter og valgkriterier ved lokalvalg for utenlandske statsborgere bosatt på Svalbard i 2023.
Samtidig opprettholder og øker andre stater sin tilstedeværelse – ikke minst Russland, som fortsatt driver kullvirksomhet i Barentsburg til tross for svak lønnsomhet. Det er vanskelig å forstå dette utelukkende økonomisk. Gruvedriften fremstår snarere som et geopolitisk virkemiddel for å opprettholde fysisk tilstedeværelse og dermed også geopolitisk relevans.
De russiske bosetningene har riktignok betydelige lavere befolkningstall nå, enn under den kalde krigen, da det i perioder var flere russere enn nordmenn på Svalbard. Men selv om antallet russere er lavere nå enn før, betyr det ikke at Russlands aktivitet på Svalbard er mindre.
I den siste årlige nasjonale trusselvurderingen skriver Etterretningstjenesten at: «Det er tegn på at Kreml søker å gjøre bosettingen i Barentsburg mindre avhengig av norsk infrastruktur for forsyninger og transport. Ett planlagt tiltak er faste skipsanløp fra Russland. Grunnlaget for russisk tilstedeværelse på Svalbard vil i hovedsak fortsatt være basert på kullutvinning, turisme og forskning.»
De siste årene har det vært en rekke hendelser på øygruppen, som viser at Russland tester og svekker grensene for den norske suverenitetshevdelsen:
- Russiske spesialsoldater dro til Svalbard i 2018 under dekke av å være turister, mens tsjetsjenske militærstyrker brukte Longyearbyen som landingsplass på vei til en russisk militærøvelse på isen i nærheten av Nordpolen i 2016.
- Ifølge en artikkel i aldrimer.no fra 2019, har kilder både i Forsvaret og blant Norges nærmeste allierte forsvars- og etterretningskilder, bekreftet at Russland sendte sine aller beste soldater, de såkalte Spetsnaz-styrkene, til Svalbard for å trene på ulike sabotasjeoppdrag og krigsscenario.
- Samtidig anklager det russiske utenriksdepartementet Norge for å bryte Svalbardtraktaten ved norsk militær tilstedeværelse på øygruppen.
- Flere eksperter og politiet mener at den norske svalbardkabelen som ble ødelagt etter at en russisk fisketråler krysset kabelen 140 ganger i 2022, var utsatt for «klemskade».
- I 2023 besøkte en russisk-ortodoks biskop, som er kjent for å være Putin-tilhenger, Svalbard for å innvie og reise et ortodokst kors i en fjellside ved den russiske bosettingen Pyramiden.
- Russlands feiring av seiersdagen 9. mai, som gikk over i flere dager i 2023, besto blant annet av en storslått parade gjennom Barentsburgs få gater. Ifølge sysselmesteren var feiringen større og med et annet uttrykk enn tidligere år.
- I 2024 uttalte den russiske visestatsministeren at russiske rettigheter på Svalbard er under press – og trekker en parallell til krigen i Ukraina.
- I 2024 skriver nettavisen The Barents Observer at Russland planlegger oppbygging av ny forskningsaktivitet, i samarbeid med andre BRICS-land, i de russiske bosetningene som går utenfor fastsatte norske kriterier om å kun tillate naturvitenskapelig forskning på Svalbard.
- I 2025 uttalte et medlem av den russiske dumaen og forsvarskomiteen overfor russisk TV at Russland bør ta kontroll over Svalbard dersom USA får kontroll over Grønland.
Kontrasten til norsk politikk blir tydelig. Der Norge legger ned ulønnsom aktivitet av hensyn til klima, miljø og økonomi, opprettholder og utvider Russland tilsvarende aktiviteter av hensyn til geopolitisk strategi.
Det reiser et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Har Norge i tilstrekkelig grad vurdert de langsiktige konsekvensene av å trekke seg tilbake fra ressursutnyttelse på Svalbard?
For suverenitet er ikke bare et juridisk begrep. Den er også praktisk og fysisk. Den utøves gjennom tilstedeværelse, aktivitet og kontroll. Over tid kan fravær av slik aktivitet svekke statens reelle posisjon, selv om den formelle juridiske retten består.
Dette betyr ikke at løsningen nødvendigvis er å videreføre kullgruvedrift. Men det betyr at man må erkjenne at kullvirksomheten var noe mer enn et bedriftsøkonomisk prosjekt. Det var norsk utøvelse av suverenitet og eiendomsrett.
Hvis ikke naturressurser skal utnyttes, hva skal da være grunnlaget for norsk tilstedeværelse? Hvordan sikrer man et stabilt norsk lokalsamfunn på Svalbard? Og hvordan håndterer man et økende internasjonalt press i et område der både fiskeri, mineraler og potensielle energiressurser kan bli gjenstand for fremtidige konflikter?
Det er mulig at svaret ligger i forskning, turisme og kunnskapsbaserte aktiviteter. Men disse må i så fall ha en tyngde og varighet som faktisk kan erstatte den rollen gruvedriften har hatt.
Når den siste gruven nå stenger, er det derfor ikke bare slutten på en industriell epoke. Det er starten på en ny fase i norsk svalbardpolitikk – en fase hvor spørsmålet om hvordan suverenitet faktisk utøves, blir langt mer presserende.
Og trolig mer krevende enn før.
