Fosseforedraget 2026: På jakt etter en tapt humanisme

Den amerikanske forfatteren Marilynne Robinson fikk æren av å holde Fosseforedraget 2026. Den anledningen brukte hun til å fremme et overraskende og kontrært budskap: Hun beskrev et samfunn som lever i selvpåført glemsel, som har kuttet over selve hovedroten til den humanismen som kunne ha samlet oss og som høster bitre frukter av dette.

Nå har vi ikke noe annet valg enn å forsøke å vikle oss ut av de problemene vi selv har viklet oss inn i. For å vise vei ut av uføret peker hun oss i en retning jeg tror de færreste av oss ville kommet på å lete: Tenk hvilken frihet, hvilket vidsyn og hvilke boblende kilder til kreativitet som finnes i tradisjonen etter Calvin og puritanerne!

Dystopien

Foredraget tar utgangspunkt i beskrivelsen av en kulturell krise. Det Amerika Robinson elsker og kjenner, skildrer hun som en sump av fortvilelse og en mørk hengemyr, der reell tankefrihet er gått tapt. Det er som om jorden er blitt revet vekk under føttene hennes. 

Denne dystopien referer til den krisen det amerikanske demokratiet finner seg i, kombinert med teknologiske endringer som truer med å gjøre mennesket selv overflødig. For å være kulturelt motstandsdyktige trenger vi en humanisme, postulerer Robinson. Men vi har mistet den humanismen vi hadde. 

Spørsmålet blir dermed hvordan vi mistet den, om den kan gjenvinnes og i så fall hvordan. 

Diagnosen 

Hvordan i alle dager havnet vi her, spør hun? Svaret hennes er at vi er blitt lydige mot en form for reduktiv tenkning om mennesket som gjør oss ute av stand til å formulere hva som gir det dets storhet, dybde, hellighet og ukrenkelighet. Det ordforrådet vi trenger for å uttrykke dette, har vi glemt og fortrengt, eller til og med stigmatisert.

Årsaken til dette er en skjebnesvanger skilsmisse mellom religion og intellektuell fordypning. Vitenskapen trakk seg tilbake til sitt laboratorium og fremsatte reduktive beskrivelser av mennesket som gjorde krav på å være udiskutable. Disse teoriene skulle befri tenkningen fra religiøst trangsyn, men endte opp med å skylde oss alle i land på en meget skrinn kyststripe) der en materialistisk determinisme gjorde krav på vår totale overgivelse.

Kristne kom ikke bedre fra denne skilsmissen enn vitenskapen, men endte i en form for sekterisk «obskurantisme», som ikke sjelden kombineres med et ukristelig raseri og nag mot samfunnet. 

Selvsekularisering

Kirken er ikke uten videre den store redningen i Robinsons fortelling. Kristne bidrar selv aktivt til at deres egen tradisjon glemmes, fordi kristne selv har glemt både hvor de kom fra og det særpregede ordforrådet de kunne ha tilført den offentlige samtalen. Heller enn å øse av de kildene som finnes i egen tradisjon og historie, endte kirken opp med å propagandere for en pregløs størrelse som nå blir kalt «vårt felles verdigrunnlag». 

Fordi kirken var overbevist om at folk flest manglet interesse og tålmodighet til å fordøye den komplekse tradisjonen de forvaltet, forsøkte man heller å tilby hjelp til selvhjelp, noe som ifølge Robinson har hatt en meget tvilsom helsegevinst for både samfunn og kirke. I den grad kirken tror at deres bidrag til offentligheten handler om å fremholde noen felles verdier eller tilby terapeutisk selvhjelp, tenker jeg dette kan forstås som en form for selvsekularisering, der kirkene kjøper premisset om at det er noe sært og forgangent ved den tradisjonen de selv forvalter. Dermed må den forsøke å gjøre seg relevant på andre måter.

Revisjonisme

Hvordan kan vi så komme på sporet av den humanismen vi har mistet? Robinson finner håp og retning på et sted de færreste av oss ville tenkt på å begynne å lete. Hun vet godt at kalvinist er et skjellsord som gir assosiasjoner til et pedantisk, mørkt og antagonistisk syn på livet. Puritanerne er kjent for sitt trangsyn og sin strenghet. Det er derfor hun eksplisitt sier at hennes essay er en øvelse i historisk revisjonisme. 

Hun vil vise at nettopp denne tradisjonen er preget av humanistisk vidsyn, kunstnerisk kreativitet og vitenskapelige bragder. Har vi glemt at det var puritanerne som grunnla Ivy-League universitetene, at Shakespeare leste sin Calvin, eller at 1800-tallets mest originale forfattere kunne skrive som de gjorde fordi de kanaliserte noe av den summende energien som vibrerte i den tradisjonen de selv stod i? 

Å avskrive hele denne tradisjonen vil i praksis si å avskjære seg selv fra ressurser som vi nettopp nå behøver, mener Robinson.

Hva er da et menneske? 

Første setning i foredraget setter oss på sporet av de ressursene Robinson finner i sin egen tradisjon: en tiltro til at mennesket har kosmos som sitt naturlige habitat, og at det alltid er grunn til å undersøke det som utgir seg for å være sant. Dette åpner for en tillitsfull forventning om at vi hører hjemme her i verden, og nettopp derfor også har plikt og rett til å undersøke alle påståtte sannheter kritisk. I dette ligger det et vidsyn som er grunnlag for frihet. 

I den litterære kanon hun er oppvokst med, finner Robinson er annerledes, dypere, renere og mer krevende frihet, som ikke handler om å erklære seg selv frigjort fra hverken fortid eller plikter, men om å akseptere og omfavne menneskets vilkår i hele sin bredde. Vi må igjen og igjen vende tilbake til salmistens spørsmål: Hva er da et menneske? 

Svaret i den tradisjonen Robinson løfter frem, handler om ærefrykt for menneskesinnets dybder, om det alvoret som leder til selvprøving, og om en vedvarende bevissthet om menneskelivets endelighet og sårbarhet. 

Pluralisme og uløste spenninger

Å tro at Robinson med dette forsøker å si at kalvinismen er eneste vei til kulturell frelse, ville være forfeilet. Hun er nøye med å understreke at hun ikke gjør noe annet enn å øse av de ressursene som finnes i hennes egen tradisjon, den hun kjenner og føler seg kompetent til å uttale seg om. Også andre tradisjoner og trosretninger er stappfulle av sannhet, bedyrer hun, men disse er ikke tilgjengelige for henne. Det innebærer også at Amerika, ifølge henne, trenger en langt bredere konsensus enn noen tradisjon eller noen historie kan tilby, for å kunne legge et sterkt «fundament for humanismen». En felles overbevisning om menneskets hellighet og ukrenkelighet kunne ha vært et lovende utgangspunkt for en slik konsensus, hevder hun. På dette punktet tror jeg det er riktig å si at det oppstår flere spenninger i Robinsons argumentasjon. 

For det første er det et åpent spørsmål om det finnes et nivå «over» mangfoldet av ulike tradisjoner, et nivå som ikke selv er en tradisjon blant flere, hvor det er mulig å artikulere en form for humanisme som både er spesifikk nok til at den gir det Robinson ønsker at den skal gi, og samtidig åpen nok til at det er mulig å oppnå konsensus om den. Vil ikke dette nivået veldig fort ende opp med å bli noe i retning av det hun selv har kritisert som en pregløs tanke om «vårt felles verdigrunnlag»? Eller en mer spesifikk idé om menneskets hellighet som mange ikke kan slutte seg til? 

For det andre er hele foredraget preget av en tiltro til at kreativitet og kritisk undersøkelse ikke er noe som oppstår i et fordomsfritt og forutsetningsløst vakuum, men hos dem som befinner seg innenfor en tradisjon som har ressursene i seg til å utløse en slik kreativitet og utforskning. Hvorfra henter da Robinson sin tiltro til at det vil være mulig å heve seg over alle partikulære tradisjoner, for på den måten å artikulere et robust grunnlag for en felles kultur?

For det tredje er jo foredraget som helhet gjennomgående kritisk til alle forsøk på å løsrive spørsmålet om hva et menneske er, fra en teistisk fundert metafysikk. Og denne teistiske metafysikken er det jo nettopp ikke lenger noen konsensus rundt.

Robinsons påstand om at vi trenger en konsensus hinsides all tradisjon og historie blir derfor hengende litt i løse luften.

Paradokset: En humanisme som ikke fester blikket på mennesket

Den humanismen Robinson vil gjenvinne er nemlig forankret i troen på at mennesket er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,27). Denne troen, slik den for eksempel er utfoldet hos Calvin, forteller hvorfor mennesket bør kjenne seg hjemme i verden, og samtidig ha tiltro til sin egen gudegitte evne til å utforske dette habitatet. Dette er den humanismen hun møtte hos sine litterære forbilder, som hun mener vi fortsatt trenger, men som hun hevder at moderne tenkning har forbudt. Dette er den hovedroten til vår egen kultur som er blitt skåret over, og som gjør at hun rett og slett påstår: «Vi har mistet humanismen».

Et interessant paradoks er at den humanismen hun tar til orde for, ikke retter blikket direkte mot mennesket selv. Det handler ikke om å artikulere så høystemt man bare kan hvor fantastisk mennesket er, hva det kan få til eller hva som skiller det fra andre skapninger. Det er en grunnleggende misforståelse å tro at vi lærer å elske vår neste ved betrakte det nøye. For, som Calvin har lært henne, så vil det å rette blikket mot vår neste like ofte fylle oss med hat som med kjærlighet. 

Vi har nemlig all mulig grunn til å mistro og mislike våre medmennesker. Likevel befaler Gud at vi plikter å elske vår neste, uansett hvem det er, uten unntak. Det kan vi ifølge Calvin bare gjøre fordi mennesket er bærer av noe som peker utover seg selv. Det er som lar oss se mennesket som noe mer enn det er. Det radikale nestekjærlighetsbudet og den universelle humanismen den gir uttrykk for, gir bare mening om vi ser vår neste «i Gud» heller enn «i seg selv». Det er derfor Robinson i foredragets siste setning skriver: Vi gjør klokt i å huske på at Gud har overlatt sitt eget bilde i vår omsorg.