For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Fem spørsmål om den vestlige sivilisasjonen og kristendommen
Det viktigste spørsmålet knyttet til forholdet mellom den vestlige sivilisasjonen og kristendommen overses for ofte.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Betingelsene for at vestlig sivilisasjon og konkrete nasjonalstater som definerer seg som en del av denne skal overleve, diskuteres nå. En viktig problemstilling er knyttet til forholdet mellom nasjonalstater og etnisitet sett i lys av migrasjon. En endret geopolitisk situasjon utgjør en annen presserende faktor. Et tredje spor i debatten har handlet om hva som er opphavet til, og betingelsene for å opprettholde og videreutvikle, noen av de sentrale verdiene som mange forbinder med «vestlig sivilisasjon». Det kan dreie seg om ting som høy respekt for individuelle rettigheter og en sterk prioritering av personlig autonomi, et klart skille mellom verdslig og religiøs maktutøvelse og respekt for menneskeverdets ukrenkelighet. Når alt dette diskuteres, blir også forholdet mellom vestlig sivilisasjon og kristendommen et tema, og dette forholdet blir igjen knyttet sammen med spørsmålet om hvilken plass kristen tro skal eller kan ha i et norsk nasjonsbyggingsprosjekt. Samtalen om dette blir ofte sprikende. Ett bidrag kan derfor være å skjelne mellom fem ulike spørsmål som ofte blandes sammen: (1) det historiske, (2) det narrative, (3) det kulturelle, (4) det personlige og (5) det som knytter seg til statens nøytralitet. Det siste av disse er etter min vurdering det viktigste, men samtidig også det som oftest overses.
Det historiske spørsmålet
Det historiske spørsmålet er om kristendommen er en sentral forutsetning for fremveksten av det liberale demokratiet, sekularismen og de liberale frihetsverdiene. Noen vil oppfatte hele spørsmålet som absurd, fordi de er vant til å tenke på kristendommen som undertrykkende og irrasjonell, og ser for seg at alle historiske fremskritt i Vesten er kommet fordi kristendommen motvillig har måttet oppgi sine maktbastioner. Andre vil mene at denne sekulære fremskrittsfortellingen står i fare for å bli en kvasireligiøs gudløs opphavsmyte, og at veldig mye av det vi i dag oppfatter som vesentlige eller selvfølgelige moralske standarder vanskelig lar seg forklare uten kristendommen som historisk bakteppe. Grunnen til at vi ikke lenger tenker på disse som «kristne» er dels at vi er å ligne med fisker som ikke legger merke til det vannet vi selv svømmer i, og dels at kristendommen selv tilbyr strategier for å tolke disse verdiene som «fellesgoder» som tilhører alle mennesker av «god vilje» i kraft av vår felles delaktighet i menneskelig «natur».
Kamp om fortiden
Andre igjen vil innvende at det mange i dag kaller for og claimer som «kristne verdier» i realiteten har mange kilder – for eksempel jødiske, greske og romerske. Denne innvendingen er det etter min mening veldig mye i, og vi kristne har en tendens til systematisk å overvurdere hvor unike vi og våre egne tradisjoner er. Likevel er det grunn til å understreke noe som ofte overses, og det er at kristendommen har spilt en uvurderlig rolle når det gjelder å popularisere motiv og idealer fra jødiske, greske og romerske tradisjoner som kristendommen er influert av. I kraft av å være en transnasjonal folkebevegelse med et rikt sett med riter, fortellinger og bygninger som vanlige folk har forholdt seg til, har kristendommen bidratt til å tilgjengeliggjøre tradisjoner som ellers ville ha vært forbeholdt en liten elite. Spørsmålet er altså ikke bare hvem som kom på den og den ideen først, men også hvem som har utviklet strategier for å gjøre disse ideene gjeldende over tid og i større befolkningsgrupper.
Det narrative spørsmålet
Spørsmålet om kristendommens bidrag til vestlig idéhistorie er ikke bare faghistorisk interessant, men også relevant med tanke på spørsmålet om identitet – hvem er vi? Mennesker er skrudd sammen slik at forteller fortellinger om hvor vi kommer fra. Dermed er vi ved vårt andre spørsmål, det narrative: hva er kristendommens plass i «vår» fortelling? Det er ikke så lett å fortelle en fortelling som både er sannferdig, bidrar til å skape begeistring og som samtidig ikke fungerer ekskluderende. Det gjør at mange fristes til å si at vi kan tillate oss å sette en parentes rundt historien og heller fokusere på hvilke verdier vi her og nå kan samles om, uavhengig av hvor både vi og disse verdiene en gang kom fra.
Vi uten fortid
Det høres jo fint ut å droppe de ørkesløse diskusjonene om hvem som «eier» fortiden og heller samles om det vi i dag kan enes om. Men heller ikke en slik strategi er problemfri. Dels kan man spørre om man gir slipp på for mye om man bevisst velger å la fortiden ligge for å unngå splittelse. For trenger ikke vi mennesker gode historier, og ikke bare abstrakte verdier? Videre kan man også lure på om de «verdiene» vi nå liker å si at definerer oss vil kunne overleve eller gi mening dersom vi forsøker å glemme deres opphav. Og til sist: Ligger det ikke en implisitt historiefortelling til grunn for forslaget om at vi nå er kommet på et sted i historien der vi like godt kan slutte å fortelle historier, fordi vi har oppdaget noen tidløse verdier? Og er det ikke til og med fullt mulig å spore det historiske opphavet til denne implisitte historiefortellingen? Hvis man reklamerer for tidløse verdier og samtidig forankrer disse i en implisitt historiefortelling som ikke gjøres åpent tilgjengelig for kritikk og diskusjon vil det kunne ligge et element av dobbeltkommunikasjon i et slikt løsningsforslag.
Det kulturelle spørsmålet
Forholdet mellom identitet og fortid leder oss til vårt tredje spørsmål, det kulturelle. Det knytter seg til spørsmålet om hvilken status kristne symboler, forestillinger og riter skal ha i rom som oppfattes som felles. Skal det være tilbud om skolegudstjenester? Skal kalenderen vår være preget av de kristne høytidene? Skal søndagen være annerledes? Når kan det synges salmer? Hvor skal korset synes? Slike spørsmål aktiverer tanken på kristendommen som kulturarv. Og de bidrar til å aktivere dilemmaer som ligner på dem som knytter seg til spørsmålet om felles narrativ. På den ene siden: hva med dem som måtte føle seg ekskludert? Og på den andre: skaper vi kollektiv glemsel dersom vi ikke aktivt gjør et forsøk på å sosialisere nye generasjoner inn i det som nå engang er en kultur som er dypt preget av kristen tro? Risikerer vi da å demontere de kulturelle plausibilitetsstrukturene som ga verdiene og normene den legitimiteten de trengte?
Det personlige spørsmålet
Idet vi diskuterer kristendommens plass i vår kultur i dag, kommer vi også på sporet av det fjerde spørsmålet i hele problemkomplekset – det personlige. Og det møter oss i to varianter. Dels som et spørsmål på vegne av dem som ikke deler kristen tro. Vil disse bli b-medlemmer i en kultur som eksplisitt forstår seg selv som kristen? Til det er det mulig å svare at det vi her snakker om ikke er kristendom som personlig og eksistensielt fenomen, men som kultur – en kultur det går an å forstå seg selv som en del av, også uten personlig tilslutning til trosdimensjonen i kristendommen. Selv hardbarka ateister kan erklære seg selv som kulturkristne.
Kulturkristendommens dilemmaer
Selv om dette er et godt svar på et spørsmål som kanskje røper at vi geografisk befinner oss i et område hvor den pietistiske vekten på personlig tilslutning til kristendommen har vært særlig stor, er det grunn til å stoppe opp ved det personlige spørsmålet også av en annen grunn, og så å si med motsatt fortegn. For selv om det selvsagt er mulig å reklamere for kulturkristendom uten personlig tilslutning, er det også ganske selvinnlysende at denne ikke vil overleve særlig lenge om det ikke også finnes en betydelig gruppe som deler kirkens tro. Kulturkristendommen er så å si parasittisk på en kristendom som noen faktisk tror på. Dette er kanskje bakgrunnen for Kristian Tonning Rises retoriske spørsmål om han ikke må gi seg selv til Jesus dersom han overbevises om kristentroens kulturelle signifikans. Videre er det ikke opplagt at denne «kulturarvifiseringen» av kristendommen er noe udelt gode sett fra kirkens perspektiv. Det er dessuten lett å forestille seg hvor skummelt det kan bli dersom maktpolitikere instrumentaliserer kristendommen i et nasjonalistisk prosjekt.
Det femte spørsmålet
Fordi jeg tror vi er ganske mange som akkurat nå er veldig redde for akkurat dette, er det grunn til å stoppe opp ved det femte spørsmålet, som jeg mener overses for ofte. Det kunne vi kanskje kalle «nøytralitetsspørsmålet». Er det mulig å forestille seg en religions- og livssyns-nøytral stat eller sivilisasjon, eller er det uunngåelig at enhver stat eller sivilisasjon vil være bundet til en religion eller kvasireligion? Nøytralitetsapostlene har det med å være påfallende trygt plassert på innsiden av det rammeverket de mener er selvinnlysende sant for oss alle sammen, og de plages i liten grad av spørsmålet om hvordan dette kan se ut for dem som ikke befinner seg på samme sted som de selv.
Reell sårbarhet
Det plagsomme spørsmålet blir da: Hva om dette nøytralitetsparadigmet ikke er så solid som det utgir seg for å være, men til og med kan fungere som maskering av statlig maktbruk? I så fall betyr det at man ikke vil kunne etterlate rommet ryddig og rent idet man har fått kastet kristendommen på dør – hvis man i det hele tatt kan lykkes med å bli kvitt kristendommen. Istedenfor må man regne med at noe annet vil fylle det tomrommet som da oppstår. Dermed reises også et stort dilemma, for det liberale prosjektet henter jo mye av sin legitimitet fra tanken om at staten som sfære skal være nøytral med tanke på alle religioner, livssyn og helhetlige filosofiske og metafysiske konsepsjoner som dets innbyggere skal kunne velge mellom, avvise eller kombinere fritt. Hva om den nøytraliteten som den liberale staten påberoper seg som grunnlag for sin ganske vidtrekkende maktutøvelse aldri fullt og helt kan innfris? Her ligger det rett og slett en sårbarhet i det liberale prosjektet som det vil være veldig fristende for mange å benekte nå som prosjektet synes truet fra ulikt hold.
Kritisere for å bevare
Det går imidlertid også an å snu logikken og si at det man ønsker å bevare og hegne om når det trues, må man også selv være villig til å kritisere – nettopp fordi man er liberal. Den som bryr seg om det liberale prosjektet må selv bidra til å identifisere hvor sårbarhetene ligger, nettopp for å unngå at disse utnyttes. Sett fra et konservativt synspunkt er det jo heller ikke slik at man kaster alle kortene og gir opp idet man oppdager at regnestykket ikke går helt opp, at en institusjon er imperfekt eller at noen legitimeringskrav er vanskelig å svare ut på en slik måte at alle blir like fornøyde. Dette er tvert imot hva vi kan forvente. Heller enn å gi opp kan man spørre seg selv hva som er det minst dårlige kompromisset. Man kan forsøke å tøyle statens ambisjoner på de områder hvor dens påståtte nøytralitet er på sitt huleste. Om ikke nøytralitet er mulig, kan man etterstrebe reell pluralisme. Og når man trekker på egen tradisjon og historie kan dette gjøres med gjestfrihet overfor dem som også har med seg helt andre tradisjoner og historier, og med en passe blanding av stolthet og selvkritikk.
