Vi gjemmer oss ikke. Vi står opp.

Kildevernet er ikke til for journalister, men for kildene. Hvis mennesker begynner å tvile på at de kan møte journalister i fortrolighet, svekkes medienes evne til å informere og avsløre.

Dette vet alle journalister og redaktører. Likevel oppstår det fra tid til annen debatt om kildevernets grenser: Hvorfor svarer ikke mediene på legitime spørsmål? Hvorfor bidrar de ikke til å oppklare straffesaker? Hva er det de skjuler?

Nils August Andresen stiller flere slike spørsmål etter Bjørn Haugans vitnemål i rettssaken mot Stein Lier-Hansen. Minerva-redaktørens spørsmål er forståelige gitt Lier-Hansens forklaring og de mange restaurantregningene. Men Andresen får ikke svarene han ber om – i alle fall ikke fra VG.

Vårt standpunkt er urokkelig: VG-journalister kan aldri fortelle hvem som har gitt dem informasjon, eller røpe hva som er sagt i fortrolighet. Dette er ikke et skjønnsspørsmål. Det er et absolutt prinsipp.

Les Andresens kommentar her:

Vi må få vite om VGs samrøre med Norsk Industri

Nils August Andresen

Når noen snakker med VG under løfte om anonymitet, skal de fullt ut kunne stole på at vi ikke senere kommenterer, forklarer eller bekrefter kontakten – uansett hva som skjer. Også det å bekrefte eller avkrefte at et møte eller en samtale har funnet sted, vil være å kommentere et kildeforhold. Kildevernet handler ikke nødvendigvis bare om én opplysning eller én sak, men om helheten i forholdet mellom journalist og kilde over tid. Derfor svarer vi ikke på spørsmål i Oslo tingrett.

Hvis VG gir opplysninger om samtaler med én person, kan det bidra til å avsløre anonyme kilder i andre saker. Bekrefter vi identiteten til en kilde som selv står frem, kan VG bli avkrevd nye svar ved neste korsvei. Vi må alltid vurdere om våre valg i en konkret sak skaper presedens.

Kildevernet gjelder også når medier utsettes for kritikk. Journalister må noen ganger tåle at det tegnes et skjevt – eller direkte uriktig – bilde av deres arbeidsmetoder. Selv om de settes under press, kan ikke pressefolk falle for fristelsen til å gi korrigerende opplysninger eller legge frem dokumentasjon som renvasker dem.

Når kildevernet ligger i potten, må mediene leve med at påstander står uimotsagt. Vi kan ikke ta til motmæle, selv om det dreier seg om alvorlige anklager om samrøre, brudd på etiske regelverk eller andre kritikkverdige forhold.

Slik må det være for at kildene skal kunne stole på at vi aldri gjør unntak. Hvis redaksjoner firer på prinsippene for å forsvare seg i enkeltsaker, åpner det for en systematisk uthuling av kildevernet. Pressefolk kan bli tvunget til å velge mellom å forsvare eget omdømme og å stå ved løfter de har gitt. Valget er ikke vanskelig. Kildevernet veier tyngst – selv om det på kort sikt kan gå ut over tilliten.

Nils August Andresens kommentar kan etterlate et inntrykk av at VG gjemmer seg bak kildevernet for å slippe unna spørsmål om samrøre. Den antydningen avviser vi på det sterkeste. Bjørn Haugan og VG har valgt den minst behagelige utveien. Vi gjemmer oss ikke. Vi står opp for prinsippet.