For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Norge må støtte opp om demokratibevegelsen i Venezuela
Det går bedre i fredsprisvinnerens hjemland, men veien til frihet er fortsatt lang.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Etter at det amerikanske militæret, helt i begynnelsen av 2026, gikk inn i Venezuela og hentet ut landets illegitime president, Nicolás Maduro, har det skjedd mye. Ved at Maduros visepresident, Delcy Rodríguez, er landes fungerende president, forblir riktignok det autoritære regimet ved makten. Men det sitter på Trump-administrasjonens nåde og har gjort betydelige endringer.
Rodríguez har byttet ut 17 ministre. Blant dem forsvarsminister Vladimir Padrino López, som har fått en langt mindre viktig rolle innen landbrukspolitikken. Padrino López var Maduros lengst sittende minister og i en lang periode en av Venezuelas mektigste menn. Så dette er en ikke ubetydelig endring.
Sammen med forsvarsministeren har også store deler av landets militære lederskap fått sparken. Det har kommet på plass mange nye diplomater, og flere mektige forretningsmenn med tilknytning til Maduro har blitt arrestert. I tillegg har Maduros slektninger mistet makt og posisjoner.
Selv om dette handler mye om å konsolidere makten til Delcy Rodríguez, og derfor ikke må forveksles med en endring i virkelig demokratisk retning, skal maktforskyvningen ikke undervurderes.
Det er viktig å huske på at Maduro-regimet har vært et av de aller jævligste i denne verden. Regimet har sultet, torturert og drept sin egen befolkning. Det har kjørt økonomien i grøfta, stjålet valg og fengslet opposisjonspolitikere og helt vanlige demonstranter under umenneskelige forhold. Titalls millioner mennesker, mange av dem barn, lever i enorm fattigdom. Det er ikke uten grunn at om lag 8 millioner, eller 25 prosent av befolkningen, har forlatt landet.
Når dette har vært utgangspunktet, er det riktig å se på utviklingen i Venezuela med forsiktig optimistiske briller.
Flere hundre politiske fanger har blitt løslatt fra fengsel. Selv om mange fortsatt forblir fengslet, er løslatelsen av de om lag 700 menneskene helt enestående. Løslatelse av fanger i en slik skala har ikke skjedd i løpet av det over kvarte århundre som regimet har sittet med makten.
Videre har regimet begynt å tolerere demonstrasjoner. I januar og februar skal det ha vært over 1200 demonstrasjoner. Bare for noen få måneder siden hadde dette vært helt umulig å se for seg.
Regimet har også vedtatt lover som liberaliserer politikken for investeringer i olje- og mineralindustrien. Dette er helt avgjørende for å få økonomien opp og stå igjen. Uten private investeringer vil vanlige venezuelanere fortsette å slite. I februar var inflasjonen i landet på over 600 prosent – det er den høyeste inflasjonen i verden.
Skal rettighetene til folket og bedringer i økonomien virkelig materialisere seg, må demokrati og stabile rammebetingelser for næringslivet på plass. Demokrati og fri markedsøkonomi hører alltid sammen. Trump har gjort Venezuela til et bedre sted, men han ser ut til å bry seg lite om demokratiet i landet, selv om hans utenriksminister, Marco Rubio, insisterer på at overgangen til reelt demokrati vil finne sted i fremtiden.
Denne overgangen er trolig ikke mulig uten opposisjonsleder og nobelprisvinner María Corina Machado – landets soleklart mest populære politiker.
Etter at Machado i desember kom til Norge for å motta fredsprisen, har hun reist rundt i verden for å samle støtte til Venezuelas frihet. Hun har møtt en rekke verdensledere og den enorme venezuelanske diasporaen. I mars møtte om lag 17 000 venezuelanere opp for å støtte henne under en samling i Chiles hovedstad Santiago. Helt nylig dukket flere tusen opp for å støtte henne under en demonstrasjon i Madrid.
Machado er ikke bare en politisk lederskikkelse, men for mange selve symbolet på håp, demokrati og frihet i Venezuela.
Hun er klar på at hun snart skal returnere til hjemlandet. Dette bekymrer nok det venezuelanske regimet og Donald Trump. Sistnevnte har bedt Machado vente. Trolig fordi han frykter kaotiske tilstander som kan ryste stabiliteten i landet. Hennes tilbakekomst kommer høyst sannsynlig til å samle enorme menneskemengder og skape demonstrasjoner. Da kommer regimet til å få valget mellom å undertrykke hennes enorme tilhengerskare, eller å vise landet og omverdenen dets egen upopularitet og illegitimitet.
Uansett utfall av Machados tilbakekomst, må Norge støtte opp om demokratisk endring i Venezuela.
Norge har tidligere vært involvert i landets politiske utvikling, men på helt feil premisser. Over flere år jobbet det norske utenriksdepartementet og norske diplomater for blant annet å få til et demokratisk valg i Venezuela. Ifølge Dagens Næringsliv brukte Norge om lag 20 millioner kroner på Venezuela-forhandlingene. Valget ble som kjent stjålet. Som det har blitt tidligere i Venezuela. Landets mest populære politiker fikk ikke lov til å stille. 20 millioner kroner ble altså brukt på å få til et demokratisk valg i et land hvor forholdene ikke er lagt til rette for at frie og rettferdige valg kan eksistere.
Det autoritære Maduro-regimet har hatt kontroll over statlige institusjoner, domstolene, valgmyndigheter og store deler av mediene. Det eneste norske diplomaters forhandlinger oppnådde den gangen, var å gi Maduro-regimet en høyst ufortjent legitimitet.
Denne gangen bør Norge støtte opp om at det gjøres riktig. Vi må pushe på for at et valg skal finne sted. Valgmyndighetene og valglovene må overhales. Dette kommer til å ta tid. Machado selv innrømmer at det kan ta om lag ni måneder. Videre bør trolig en form for immunitet på plass for restene av regimet. Dette er høyst ufortjent, men regimet kommer ikke til å tillate et fritt valg hvis det har for mye å tape.
Norge har en lang historie med freds- og konfliktdiplomati. Vi kan spille en rolle i den venezuelanske demokratibevegelsens kamp for frihet og demokrati.
.jpg){kind=link}