For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
BØKER
Rasebesettelsens pedagogikk
Førsteamanuensis i pedagogikk Sandra Fylkesnes er besatt av rasetenkning. Med Hvithetens pedagogikk vil hun gjøre lærerstudenter like opphengt i hudfarge.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Ryktene om wokes død er sterkt overdrevet.
Nekrologene over woke skyldes at fenomenet har blitt redusert til en populærkulturell størrelse. Det er her woke har gjort seg allment synlig, det er her vi ser det avta i styrke. Men det er i byråkrati og utdanningssystem at aktivismen har funnet god jord å vokse i.
Gode mekanismer for å luke strømningene ut av akademia finnes ikke – ulikt fra den kommersielle sfæren, der det som ikke er økonomisk innbringende, ikke overlever.
Bufdirs veileder for kjønnsmangfold, de foreslåtte innholdslistene til nye læreplaner, og etableringen av fat studies som emne ved Universitetet i Bergen, er eksempler på en fortsatt vital aktivisme.
Sist ut er Hvithetens pedagogikk: hva du som lærer må vite om rasisme, skrevet av Sandra Fylkesnes, en akademiker med «kritiske hvithetsperspektiver» som spesialfelt. Med boken skal hun vise leseren, rettere sagt lærerstudenten, «hva hvithet er, og hvordan det kommer til uttrykk i skolen, i klasserommet og i hverdagslivet».
Bok
Hvithetens pedagogikk: hva du som lærer må vite om rasisme
Sandra Fylkesnes
Universitetsforlaget, 2026
I norsk skole, insisterer hun, «praktiseres en pedagogikk som favoriserer hvite elever». Empirien for dette, utover rapporterte «egenopplevelser»? Pytt, pytt. Og la oss glemme data som antyder at lærere ikke bedriver forskjellsbehandling.
Læreren, leser vi, har en plikt til å stå opp mot «hvithetens pedagogikk» (et begrep myntet av Fylkesnes). «Hvit kunnskap i klasserommet» bør gjennom antirasistisk pedagogikk «destabiliseres og desentraliseres». I samfunnsfag kan det skje ved at læreren trekker inn «samisk politisk organisering, ungdomsaktivisme i Black Lives Matter-bevegelser eller kritiske perspektiver på makt og representasjon i mediene», og ikke bare bruker tid på «Stortinget og stemmerett».
Vi er alle forbrytere
Hvithetens pedagogikk er dedisert til Fylkesnes’ «hvite familie», «hvite venner» og «hvite kolleger», som «tror vi er individer». Som i Mord på Orientekspressen står vi overfor en forbrytelse vi alle er skyldig i. Enten vi vil det eller ikke, enten vi vet det eller ikke.
I vår hverdag «investerer [vi] i hvithet og således deltar i en videreføring av rasistiske strukturer», og da må skolen lære «elevene å gjenkjenne hvithetens subtile former for inkludering og ekskludering og de maktstrukturene som opprettholdes gjennom språk og handlinger».
Som når barn, som ikke har feiret tradisjonelt med ribbe og julesanger, forteller om andre matretter og religiøse praksiser, og blir møtt av kommentarer som «så spennende!». Dette er «velment eksotifisering»; verst er det når læreren spør om eleven feirer «vanlig jul». Da gjør nemlig «den hvite majoritet (her i kraft av læreren)» seg selv og sine tradisjoner til det normale, og med det «reproduserer et hierarki der ‘norskhet’ – og dermed også tilhørighet – knyttes til hvithet».
Konsistent med dette innrømmer Fylkesnes selv å være rasist. Eller en, med forfatterens egne ord, «mellombevisst utøver av hvithetens rasisme». Først når lærerstudenter og andre som jobber i skolen, blir bevisst egen og andres «utøvelse av hvithet» kan vi «ta ansvar for å motvirke vår egen videreføring av urettferdighetene hvithet bærer med seg».
En ny vekkelse
Arvesyndtankegangen er kjent fra den pseudoreligiøse fagtradisjonen Fylkesnes kommer fra: kritisk raseteori. I Woke Racism: How a New Religion Has Betrayed Black America mener lingvist John McWhorter at kritisk raseteori ikke bare er som, men er, en «religion i alt annet enn navnet». McWhorter skriver at skal vi forstå kritiske raseteoretikere, må vi ikke anse dem som sinnssyke, men som sognebarn: De ser seg selv som sannhetsbærere, og baserer seg på overtro, i likhet med tidlige kristne.
I sitt aktivistiske prosjekt opptrer Fylkesnes som den klarsynte blant oss, den utvalgte som ser Norge for hvilken rasistisk svovelpøl det er. Dette er landet der «den hvite gruppen», majoriteten, deler «mennesker inn i et antatt sosialt hierarki» og plasserer seg selv på toppen: «Herfra konstruerer de seg selv som både hegemoniske og normale, og de etablerer samtidig sin hvite overlegenhet.»
Helt nye tanker i Norge er dette ikke. I Det nye fiendebildet fra 1995 påstår sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen at «en stor del av den norske befolkning med glede skulle ha skrudd klokken tilbake og gjort Norge til et hvitt og kristent land»: Nordmenn led av et «kulturelt etterslep», og trodde at de som hvite har en «selvfølgelig forrang i fordelingen av goder i verden».
«Hvithet» er for øvrig ikke en fast kategori, skriver Fylkesnes, men er «avhengig av kontekst». Med sin flytende definisjon blir hun og kritiske raseteoretikere de eneste lyktebærere som evner å navigere i det dunkle raselandskapet.
Hvite ignoramuser og blåsvarte eksperter
I woke veier den levde erfaring tyngre enn store mengder innhentede data. Fylkesnes innleder sitt skrift, som utviser en salig blanding av narsissisme og rasebesettelse, med en personlig anekdote om da hun først «oppdaget» at hun «var hvit». (For øvrig en sentral refleksjonsoppgave som gis til studentene hun underviser i kritiske hvithetsperspektiver.)
Det var da svogeren – som studerte «flerkulturalitet» og er «melaninrik i den grad at når jeg tenker på huden hans, så tenker jeg at den er nesten litt blåsvart» – begynte å tale om «noe som het kritiske raseteorier, og om teorier som forklarte hvordan hvite folk var ignorante når det gjaldt visse temaer».
Da hun ville vite mer, fikk hun til svar fra svogeren at dette ville hun som hvit aldri forstå. I dag humrer hun av seg selv for å ha svart at hun ikke var hvit (forstått som en kategori), men et individ. Et «utrolig ignorant» svar! Og et forsøk på å «fraskrive seg sitt medlemskap i en hvit gruppe» og «ansvaret dette innebærer». Nå vet hun bedre: Etter å ha lest masse kritisk raseteori innser Fylkesnes at hun led av «hvit uvitenhet».
Med andre ord ble hun bevisst sin egen hudfarge da hun ble offer for rasisme. Lærdommen? Mer av sånt!
Døperen
Flere må bli frelst, og Fylkesnes, som en sekulær versjon av døperen Johannes, bereder veien. Og det fine er at i dette universet kan alt være rasisme. Med jakt på ikke eksplisitt rasisme, men rasismen «som krever kritiske hvithetsbriller for å bli synlig», gir kritiske raseteoretikere seg selv en Sareptas krukke.
«Hvithetens rasisme» er «allestedsnærværende», vi finner den i «nyanser og mønstre i språket vi bruker til daglig», mener Fylkesnes. Og vi vet fra en av kirkefedrene i kritisk raseteori, Derrick Bell, at mengden rasisme er konstant. Det blir ikke mindre av den, den bare antar nye former. Bell skriver i And We Are Not Saved, at «fremskritt i amerikanske raseforhold» er «en luftspeiling som skjuler det faktum at hvite fortsetter, bevisst eller ubevisst, å gjøre alt som står i deres makt for å sikre herredømme og opprettholde kontroll».
Noen vil nok tenke at USA har kommet et stykke siden dagene med adskilte drikkefontener, egne skoler for svarte og forbud mot blandingsekteskap. Ikke ifølge kritisk raseteori, som preges av en umettelig etterspørsel etter rasisme.
Selv det å spørre hvor noen kommer fra, eller å komplimentere noen for å snakke godt norsk, har ifølge Fylkesnes «uintenderte rasistiske konsekvenser» som blir «sårende og ekskluderende over tid».
Den som tier, samtykker?
Når det vises til en lærer som til NRK fortalte at hun ble beskyldt for skjult rasisme av elever simpelthen for å ha sagt «lysere tider», er problemet for Fylkesnes ikke anklagene. Det er læreren, som «ser ut til å mangle grunnleggende globalhistorisk og teoretisk kunnskap om rasisme». Med innsikt i «hvithetens rasisme», noe lærere vil få med Hvithetens pedagogikk, «kunne hun ha vært i stand til å forstå at det elevene hennes peker på, kanskje er både relevant og pedagogisk interessant».
Læreren kunne for eksempel «sammen med sine elever ... undersøkt nettopp hvordan selve fargen hvit har vært assosiert med kulturelle, estetiske og moralske konsepter som renhet, uskyld og godhet», ja, hvordan hvithet «kan være med på å opprettholde sosiale maktforhold». Da «ville hun kanskje heller sett [anklagene] som interessante faglige innspill». Helt uavhengig av om beskyldningene var berettiget eller ei.
Du kan ha gode intensjoner, men likevel være rasist. Fylkesnes støtter seg på Berkeley-pedagogen Zeus Leonardo, som hevder at også de som er positive til mangfold og fremmer inkludering, kan opprettholde hvithet gjennom måten de underviser i og forsker på inkludering, flerkultur og mangfold. «Mellombevisst rasisme» («som vi alle utøver, ofte uten at vi er helt klar over det»), kalles det, og det er denne man øyner gjennom kritiske hvithetsbriller.
At intensjoner er uviktige, og handlingens virkninger er alt, blir dypt problematisk, som når Fylkesnes eksemplifiserer hva rasisme er, med å kalle det å ikke gripe inn i et tilfelle der en mann river hijaben av en kvinne, for «rasisme». Tilskuernes stillhet, altså at man «lot rasisme skje», kan forstås som at «den som tier, samtykker».
Man kan si at det å stå på sidelinjen er feigt. Men passivitet er ikke uten videre rasisme, eller samtykke til ugjerningen. Det skyldes ikke «hvit lojalitet». Dette er så banalt at jeg ikke vil skrive det, men det finnes rikelig av tilfeller der også hvite personer har blitt angrepet av mørke, hvor ingen griper inn. Innebærer også da ikke-intervensjon en form for aksept?
Gift for oppvoksende generasjoner
Det gamle idealet om fargeblindhet, forkastes i kritisk raseteori. Hudfarge skal ses. Er man fargeblind overser man maktforhold og systemisk forskjellsbehandling, «som skjules bak en tilsynelatende nøytral idé om likhet». Slik risikerer vi å få en «fargeblind rasisme».
Hvor mange tror oppriktig at rasisme best bekjempes ved ikke å se forbi hudfarge, slik Martin Luther Kings antirasisme formanet til, men ved å være den ultrabevisst, i et evig pågående selvpiskingsritual?
Nevnte McWhorter så det som sin plikt som svart akademiker å skrive Woke Racism, fordi en hvit forfatter ville bli avfeid som rasist, men også fordi han «grøsser ved tanken» av oppglødde lærere som «vil vise sin antirasisme» ved å fylle hans døtres hoder med søppel og ikke se dem som individer, men gjøre dem til poster children.
Tas Fylkesnes’ tankegods på alvor, blir generasjoner av ikke-hvite skolebarn fortalt at «samfunnets strukturer» er rigget imot dem. At de aldri kan lykkes. At det som ser ut som muligheter, bare er luftspeilinger som tildekker «strukturer av makt og privilegier» som belønner hvite mennesker, og stenger alle andre ute.
Det streifer ikke Fylkesnes at påstanden om at alle andre lever bak et slør av falsk bevissthet, like lett kan vendes mot kritisk raseteoretikere: Skulle man ikke kunne innvende at det er Fylkesnes som er nevrotisk, og ikke ser virkeligheten for hva den er?
Mengden irrasjonalitet i boken er så stor at jeg her bare kan kaste lys på noe. Stort sett taler sitatene for seg selv. Mest tankevekkende bør det være at en for Norge så fremmed fugl som kritisk raseteori finner et så eksplisitt, dagklart uttrykk på norsk, og at verket er fagfellevurdert og utgitt av Universitetsforlaget, ment for fremtidens lærere.
Og dét til tross for at Hvithetens pedagogikk, med sin aktivisme forkledd som faglitteratur, har mer til felles med en spøkelsesjakt enn moderne vitenskap.
