DEBATT

Jordan Bardella kan bli Frankrikes neste president, men fremstår som et tomt skall, skriver Vibeke Knoop Rachline.
https://commons.wikimedia.org/wiki/File:2024-03-23_10-19-07_Bardella-Belfort.jpg#/media/File:2024-03-23_10-19-07_Bardella-Belfort.jpg

Ytre høyres nye klær

Kan Jordan Bardella (30) bli Frankrikes neste president? Ifølge meningsmålingene, ja. Men ekspertene lurer på om ikke boblen sprekker før det.

Publisert

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.

7. juli får Marine Le Pen dommen i sin ankesak. Den vil avgjøre om hun kan stille som presidentkandidat, men mye tyder på at straffen fra første instans blir opprettholdt. I så fall blir det unge Jordan Bardella. Uansett hvem av dem det blir, ligger de per i dag et hestehode foran alle de andre kandidatene med godt over 30 prosent av stemmene. Han får aller flest.  

Bardella er på mange måter som keiseren i HC Andersens eventyr, bortsett fra at han ikke er naken, men har på seg dyre dresser. Likevel fremstår han som et tomt skall. Et uhyre veltrent et, ja, han kan lire av seg geopolitiske analyser om krigen i Ukraina eller i Iran, men alt virker – og er – pugget med hjelp av dyktige eksperter. Det er til og med en pågående etterforskning mot ham i Europaparlamentet for ulovlig finansiering av nettopp medietrening.

Glipper

Men plutselig glipper det. Som da han nylig blandet sammen Iran og Irak. Eller da han oppfordret til å tenne på Jeanne d’Arcs flamme igjen – uten å tenke på at hun ble brent på bålet. Men han syns vel det passet fint siden partiets symbol er en flamme, og det har nettopp for vane å hylle Jeanne d’Arc 1. mai. Han snubler også av og til i populære uttrykk på fransk.

Men han har verdens beste unnskyldning liggende klar. «Jeg er selvlært», sier han. I motsetning til alle andre franske politikere som som oftest har gått på eliteskolen ENA. «De som ser ned på meg, ser ned på millioner av franskmenn. Jeg vokste opp i et belastet område og vet hva vold og lidelse betyr.» Han bedyrer også at hans unge alder ikke er noe handikap, tvert om.

Nylig deltok han i et stort intervju på kanalen LCI. I over en time besvarte han alle mulig spørsmål. Også om kjæresten, prinsesse Maria Carolina av Bourbon des Deux Siciles. Om det ikke var skadelig for hans bilde som Askeladden? Nei, aldeles ikke, mente han. Og gledet seg til at franskmennene skal bli bedre kjent med henne. «Jeg elsker deg og er stolt av deg», sa han på direkten.

Verbal mitraljøse

Jeg satt igjen med inntrykket av en slags verbal mitraljøse. Tilsynelatende sto han aldri fast, selv om han stadig så ned på papirene han hadde foran seg. Men igjen: alt virket tillært, ikke ekte. Og jeg tviler på om denne fasaden vil holde i valgkampens debatter mot durkdrevne politiske motstandere. Han virker som et slags levende leksikon, men det er ikke kunnskap han har tilegnet seg gjennom studier og erfaring. Han bare lærer utenat. Det er han god til, det skal han ha. Og det slår an på TikTok og andre sosiale medier der han dominerer. Og mange av hans velgere bryr seg ikke om at han blander Iran og Irak, for det gjør de også.

Men dette er alvor. Jordan Bardella kan bli valgt om under et år. Og overta nøklene til presidentpalasset av Emmanuel Macron – og atomknappen. Det siste angår også Norge mer nå, siden vi nettopp undertegnet Narvikavtalen. Og den godeste Bardella blir mer unnvikende når det er snakk om Putin, og har ennå ikke «rukket» å dra til Kyiv. Derimot har han nylig begynt en slags flørt med Friedrich Merz i Tyskland, og ikke søsterpartiet Afd.

Ingen erfaring

Bardellas største problem er mangelen på erfaring. Vel har han vært medlem av Europaparlamentet siden 2019 og partileder siden 2021, men det er ikke nok til å lede verdens 7. største økonomi. «Forkledningen som statsmann er i ferd med å bli fullført. Uten politisk fortid eller konkrete handlinger å vise til, overkontrollerer Bardella sitt utseende og sitt kroppsspråk. Han er fortsatt i ferd med å mestre talekunsten. Men hans velformulerte tale, der det kongelige alvoret i det perfekt tilpassede antrekket bare overgås av overfladiskheten i det nylig innlærte manuset», skriver kommentatoren Thomas Legrand i Libération. Han mener å spore bitte små tegn til panikk innimellom i kandidatens øyne. «Et spor av klarsyn,» tror han.

Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.

Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).

Powered by Labrador CMS