For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Hvorfor forsker vi ikke på radikal islam?
Ekstremismeforskning er i vinden. Men hvorfor betyr det for tiden nesten alltid høyreekstremisme?
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Vi holder oss med ekstremismeforskere, og med ekstremisme menes høyreekstremisme, hvor fokuset ligger på rasisme. Men ikke alle former for rasisme – primært den som utføres av hvite mennesker. Mange flinke mennesker – det er ikke ironisk ment – har gjort karriere ved å forske på høyreekstremister. Det er selvsagt ikke så rart i et samfunn som har opplevd 22. juli. Likevel: Det er mange former for ekstremisme der ute. I Norge har vi hatt voldelige ekstremister både fra ytre høyre og fra islamistisk hold. På nivået under vold finnes også ekstreme eller antidemokratiske holdninger i nettopp disse to gruppene. Men norsk forskning – som ekstremismeforskningsprogrammet C-REX – forsker bare på ytre høyre. Og ikke bare på volden, men for eksempel på «hvordan ideer og idealer knyttet til kjønnede identiteter, verdier, normer og atferd rammer inn høyreekstreme ideologier og bevegelser», eller «årsaker til og konsekvenser av ytre høyres fremvekst» i partipolitikken.
Dette er i utgangspunktet pussig. Hvis vi ser på de dødeligste terrorangrepene i Europa etter år 2000, er et klart flertall angrep med islamistisk motivasjon. Men også hvis vi ser noen nivåer ned fra politisk vold, finnes viktige spørsmål knyttet til avvising av liberale politiske verdier, som er spesielt relevante blant europeiske muslimer generelt – og i segmenter av den gruppen spesielt. Men hvor er forskningssentrene som forsker på ekstremisme her i all sin bredde?
En selvstendig trussel mot et åpent samfunn
Den mest aktuelle kandidaten til potensielt ekstreme miljøer her, kan vi for enkelhets skyld kalle politisk islam, bedre kjent som islamisme. Det er den tanke og praksis som står for at islam skal være fundamentet for samfunnet. Intet skille mellom stat og religion, ingen pluralisme, da islam er begynnelsen og slutten. Ikke et vondt ord om de norske ekstremismeforskerne, som stort sett kun bryr seg om høyreekstremisme, men de ville ikke ha oppdaget islamisme om så Hamas hadde fakkeltog i Oslo. Det er alltid en vei ut når samtalen gjelder islam.
Religionen blir gjerne bedømt ut fra offerstatus. Å snakke om islam som en kilde til politisk ekstremisme forstås da som å frikjenne Vesten, der all skyld jo bør ligge. Men politisk islam er en selvstendig trussel mot et åpent samfunn. Jeg sympatiserer stort sett med de som på autopilot skriver de samme kronikkene om trusler mot det liberale demokratiet, men av og til kunne de snu litt på vinklingen. Forutsetningen er selvfølgelig – så det er sagt – at man klarer å se forskjellen på religionen i seg selv kontra sosiologiske virkninger av den samme religionen.
Det er ikke en naturlov at vi ikke forsker på dette. Det kan være nyttig å sammenligne med situasjonen i andre land: I det røde Wien – byen som minus krig og diktatur har vært styrt av sosialdemokrater siden 1918 – har de et eget institutt med navn Dokumentationsstelle Politischer Islam. Senteret ble opprettet av regjeringen, den gang bestående av det konservative Folkepartiet og De grønne. Institusjonen sier om seg selv: «Vi handler forebyggende og styrker dermed bevisstheten om de ulike mekanismene og metodene innen politisk islam og truslene den utgjør mot rettsstaten, dens institusjoner, grunnleggende rettigheter og demokratiet.» Instituttet overvåker totalitær islam.
Og det er nok å overvåke. «Det muslimske brorskap er ingen kolonihageforening», som lederen, Lisa Fellhofer, uttrykte det. Organisasjonen har hemmelig adresse, men kan kontaktes via e-post.
Desinformasjon og propaganda
I fjor presenterte de en 180 siders rapport. Der påvises det hvordan desinformasjon, propaganda og ikke minst ideologisk mobilisering skjer gjennom ymse kanaler.
Høres det kjent ut? Det minner jo om en type metoder vi forbinder med for eksempel russiske støttespillere for europeisk høyreekstremisme. Kanskje er de altså ikke helt alene i dette.
Ifølge østerriksk presse snakker forskerne her om et varselsignal. Det er mange mennesker innen grensene av den østerrikske stat som setter dogmatisk islam høyere enn rettsstat og mangfold. Det er mange forbindelser til det stadig mer totalitære styret i Tyrkia.
Tyrkere flest i Wien har mer eller mindre integrert seg, vel vitende om at de lever bedre der enn i hjemlandet. Men det gjelder ikke alle. Noen moskeer er som politiske forsamlingshus å regne, og oppildner til ikke-integrasjon. En stor moské i bydelen Florisdorf er et forsamlingshus i ekstremisme. Integrasjon? Nei, aktiv motstand mot det demokratiet de faktisk er heldig å bo i. Ikke snakk om like rettigheter for kvinner og seksuelle minoriteter. Det er ikke i tråd med politisk islam.
Globale kriser gjenspeiles i Wiens gater. Hvis du orker å rusle utenfor turiststrømmen, kan du se det. Av og til er det veldig tydelig. Det har vært demonstrasjoner for Palestina som var mer enn motstand mot en humanitær katastrofe: Det var en manifestasjon av viljen til å ødelegge demokrati. Jødehatet har flommet fritt på et nivå som minner om samme by i 1938. Østerrikske myndigheter gjør ikke jobben sin hvis de ikke holder øye med disse menneskene.
En redsel for hva man vil finne?
Islamisme burde altså være et ganske naturlig forskningsobjekt for folk som er bekymret for politisk ekstremisme. Det finnes i voldelige varianter, og det finnes i andre varianter som utfordrer demokratiske normer og som inngår i utenlandske makters desinformasjonskampanjer.
Men i Norge finnes noe slikt altså ikke. Heller ikke på andre områder bidrar økosystemet av forlag, media og akademia til å øke kunnskapsnivået her. En viktig årsak er at nøktern religionskritikk fortsatt synes vanskelig når det gjelder islam. Karl Marx’ berømte ord om at «kritikk av religionen er forutsetningen for all kritikk» går heller ikke helt gjennom når vi ser politisk islams beste allierte: den mindre smarte delen av venstresiden.
Sosiologen Ruud Koopmans skrev for noen år tilbake boken Das Verfallene Haus des Islam. Det handler om ødelagt økonomi, manglende demokrati og likestilling, så vel som sviktende utdanningspolitikk og vekst i totalitære politiske bevegelser. Etter andre verdenskrig er muslimske land – kanskje med noen unntak – blitt taperland. Jeg nevnte for et par norske forlagsfolk at Koopmans bok burde oversettes til norsk. En nøktern bok av en nøktern samfunnsforsker, som holdt forelesning ved et jubileum ved Institutt for samfunnsforskning for noen år tilbake. Men nei. Ingen torde ta i denne boken. Eller ikke helt riktig, Document forlag utga den. De er mer kjente for en rabulistisk nettavis, men driver også et tidvis interessant forlag. Men på det forlaget er jo boken stemplet. Uansett innhold, så skal ikke du lese den. Det tror jeg skjuler en redsel for hva man vil finne i politisk islam.
Det kommer ikke fascisme i Norge
Den tyske sosialdemokraten Michael Roth, evangelisk kristen, skriver at religionsfriheten begynner der religionskritikk er tillatt. Islam lever ofte ikke opp til det idealet. Kritikk av islam blir enten unngått eller ansett som illegitim. I Norge klarer fremdeles politikere og endog samfunnsforskere å lire av seg fraser om fredelige islam. For forskerne er det karrierefremmende. Noen tror det er et frigjøringspotensial i politisk islam. Muslimske lands dårlige tilstand forklares med hvit rasisme og kolonialisme og alskens historiske elendighet. Mangfold av forklaringer? Nei, takk. Kritisk holdning? Glemt det. Snarere lages oppslag om fascismen som truer rundt hjørnet.
Jeg vet PST holder øye med islamister, det skulle bare mangle. Men kunne vi ikke også trenge mer akademiske miljøer med et kritisk blikk på de ulike formene for politiske ekstremisme som har sin rot i islamismen? Et senter som det nevnte i Wien?
Og dropp frasen om islamofobi – slik Sverige nylig har gjort for offentlig språkbruk. Det vi snakker om her, er kritikk av totalitære bevegelser, om vold og kontroll over mennesker begrunnet i politisk islam. Det har lite å gjøre med de hyggelige muslimene jeg har i klasserommet (forelesningssalen, som vi sa tidligere), eller den velkjente kjøpmannen på hjørnet. Det handler ikke om konstruksjon av «oss» og «dem» som en og annen samfunnsviter måtte mene. Det har med farlige tendenser å gjøre, og de burde både utforskes og overvåkes.
