Intet nytt fra Aleksanderpalasset

Det er nærmest like sikkert som OL. Der lekene gjentar seg hvert fjerde år, vil det hvert tiende år skrives en bok om det russiske tsarparet Nikolaj II og Aleksandra og deres omgang med Grigorij Rasputin. Det er den samme regla, om den alkoholiserte hestetyven som ble religiøs og begynte å vandre gjennom Russland samtidig som tsarparet forstod at sønnen, tronarving Aleksej, led av hemofili – blødersykdom.

Robert K. Massie, Simon Sebag Montefiore, Robert Service, Helen Rappaport og Edvard Radzinskij er bare noen av de mange som i stort og smått har beskrevet og analysert Rasputins rolle mellom permene. Flere av disse fikk tilgang til de nyåpnede russiske arkivene etter jernteppets fall og kunne presentere ny og revolusjonerende informasjon om tsarparet og Rasputin. Rasputinlitteraturen fikk sitt foreløpige høydepunkt med Douglas Smiths Rasputin: Faith, Power and the Twilight of the Romanovs fra 2016, og er dermed gullstandarden Beevors bok bør sammenlignes med. Rasputin og Romanov-familiens undergang er en sammenblanding av tidligere forskeres funn og gjentagelse av de eldgamle legendene om Rasputin.

Bok

Rasputin og Romanov-familiens undergang

Antony Beevor

Cappelen Damm, 2026

Oversatt av Rune R. Moen

425 sider

Antony Beevor har til og med en egen forkortelse i noteverket dedisert Smiths Rasputin fra 2016, men den ser ut til å være bygget over samme lest. Naturlig nok vil en ny biografi med samme kilder tidvis gjengi samme informasjon, men i Beevors «korte» bok (Smiths er nærmere 700 sider), blir noen av hendelsene absurd amputert sammenlignet med Douglas Smiths murstein.

Stor historiker, liten bok

Antony Beevors kildepresentasjoner er nyanseløse og forkortede. Eksempelvis gjelder dette beskrivelsen av en middag hvor poeten og satirikeren Nadezjda Lokhvitskaja var til stede og ble – som en vakker kvinne – strategisk plassert ved Rasputins side. Beevor og Smith enes om at Rasputin maset om at Lokhvitskaja skulle drikke, hvor Smith siterer (s. 395) og Beevor referer (s. 182). Scenen i begges bøker forløper likt, hvor det eneste merkbare er forskjellig oversettelse av en setning hvor Rasputin spør «Does he torment you?» i Smith (s. 395), mens han sier «(…) is he making you suffer badly?» i Beevor (s. 182). Oversettelsesforskjellene kan spores i de forskjellige kildene. Smith brukte primærkildesamlingen V. Kriukovs Grigorii Rasputin: sbornik istorichekikh materialov [Grigorij Rasputin: historisk dokumentsamling] fra 1998, som gjør det logisk at Smith oversatte materialet selv. Beevor bruker den redigerte utgaven av Lokhvitskajas arbeid i Rasputin and Other Ironies utgitt samme år som Smiths biografi. En kildekommentar hadde vært ønskelig, da Smith og Beevor er tilsynelatende uenige om hva Lokhvitskaja mente om Rasputins diktforsøk. Smith skriver at Lokhvitskaja mente diktene var «verses in the style of ‘Songs of Songs’ [Høysangen], vague love poetry» (s. 396), mens Beevor siterer samme «a jumble of words» (s. 183). Hvorfor denne endrede analysen? Beevor kunne her løftet det historiefaglige og kildekritiske spørsmålet om Lokhvitskaja er til å stole på, hvis forklaringen endret seg gjennom årene. Hvis Rasputin and Other Ironies også er basert på Kriukovs primærkilde, kunne Beevor spent bein på Smiths analyse som ensidig i Rasputins favør.

«a Russian farce» skriver Antony Beevor om et attentat mot Rasputin planlagt av innenriksminister Aleksej Khvostov. Det planlagte drapet nevnes nærmest i en bisetning, og gir leseren inntrykk av at det ble gjennomført i affekt fordi Rasputin motarbeidet Khvostovs ønske om å bli statsminister. Smith viser til Khvostovs statsministerønske, men fremstiller det som et mer kalkulert forsøk på å rydde Rasputin av veien. Khvostov klarte ikke kontrollere Rasputin og hans innflytelse, derfor var det enklest å myrde ham, ifølge Smith. Begge er enige om farseaspektet, men hos Smith ligger farsen i det dårlig samarbeidet mellom agentene som ønsket Rasputin død. Smith klarer i større grad å vise hvor hatet Rasputin var og hvilke steg flere i statsapparetet var villige til å ta for å fjerne ham. Khvostovs stedfortreder Stepan Beletskij fortalte de revolusjonæres undersøkelseskommisjon at en annen, lignende, skikkelse ville tatt hans plass (Smith, s. 497). Dette sitatet har ikke Beevor med – det ville ikke underbygget historien Beevor prøver å fortelle om den enestående munken fra Sibir.

En fyrstelig farse?

De historiske svakhetene er tydeligst i Beevors omgang med kildene. Dagbokskrivere, brevvenner, Rasputins støttespillere og hatske motstandere er sjelden ofre for den anerkjente historikerens kritiske blikk. Selv ikke Rasputin-morderen fyrst Feliks Jusupovs beskrivelser av drapet blir utsatt for nevneverdig kildekritikk, en beskrivelse Douglas Smith rev fra hverandre. Beevor påpeker heller spydig at Jusupov utelot den delen av attentatet hvor han måtte støtte seg til doskåla på grunn av returnerende mageinnhold. En forfatter velger selv hvor hen ønsker å beskrive kildene brukt i sitt verk; det kan gjøres historiefaglig i teksten eller mer leservennlig i noteverket. Antony Beevor gjør ingen av delene. Det er et fotnoteverk, men kildene blir sjelden forklart eller nyansert i teksten. De manglende nyansene fremstår nesten grotesk når Beevor kun omtaler den dødelig syke Aleksej ved å beskrive hans manglende bordmanerer på side 133.

En del viktige fakta, som er lett tilgjengelige i en av Beevors viktigste sekundærkilder, er utelatt fra historien. Eksempelvis noterte ikke tsaren seg ett eneste kløyva ord om at Khionija Guseva knivstakk Rasputin i Pokrovskoe 29. juni 1914 (juliansk). Når Rasputin til slutt blir tatt av dage i 1916, forklarer Beevor at tsarens dagboksanmerkning om drapet er spesiell, da han bare skrev om været og personlige møter, mens Smith fremhever utelatelsen i 1914 som merkverdig. Hvis et drap er stort nok, hvorfor ikke et drapsforsøk – brydde ikke Nikolaj II seg om at Rasputin ble forsøkt drept i 1914? Og hvis så, hvorfor ikke?

Antony Beevors Rasputin-biografi er gjentagelse av alt det vi tror vi allerede vet om Rasputin. Det er flere sider ved Romanov-dynastiets fall som ville rettferdiggjort en lignende bok. Eksempelvis introduserer Beevor enketsarina Maria Fjodorovnas Anitsjkovpalass og det regjerende tsarparets Aleksanderpalass som to maktinstitusjonelle motpoler. Dette effektive grepet er fraværende i resten av boken, men ville ha gitt et nytt perspektiv om kampen for å redde Det russiske tsardømme.

Beevor kunne også utvidet flere av delene for å gjøre boken nyskapende og historiefaglig relevant. Både Smith og Beevor fremhever maktkamp mellom tsarparet og Synoden (den russisk-ortodokse kirkens øverste organ) på en måte som gir inntrykk av at Synoden var etablert nærmest for konstitusjonelt å dele tsarens religiøse statsmakt. Dette er ikke tilfelle. Peter den store etablerte Den hellige synode i 1721, som en forlengelser av tsarens autokratiske makt. Å beskrive tsar Nikolaj IIs synode-inngripen som at han går utover sine maktprerogativer, blir helt feil. Det russiske tsardømmet var preget av det historiske fenomenet «cæsar-opapisme», hvor tsaren (cæsar) også innehadde pavelignende makt (papisme). Et definitivt skille mellom tsaren av Guds Nåde og Den Mest Hellige Synode blir i beste fall spekulativ, om ikke i verste fall; feil.

Enda en tapt skanse for det norske språk

Bokas norske versjon ført i Rune R. Moens gjengivelse, begår den oversetterfaglige dødssynden i å la engelsk syntaks gjøre seg gjeldene hele boken gjennom. Manglende genitivs-s er et nytt fenomen Moen åpenbart ønsker å fremme, men resultatet er at boken er slitsom å lese. Visse ord har likevel fått konservativ språkform. På russisk har Rasputins navn en ufin tvilling, «rasputnyj», som til engelsk oversettes «lecherous» eller «debaucherous». Beevor bruker førstnevnte og Moen oversetter til substantivet «vellysting», som ikke er feil, men som fremstår vanvittig konservativt når resten av teksten er som skrevet av en videregåendeelev. «Liderlig» hadde vært en mer passende oversettelse, et ord oftere brukt enn «vellysting». Den engelske syntaksen stikker i de språklige øynene når Moen oversetter «Hungarian nationality» til «av ungarsk nasjonalitet». Det er ikke feil, men det er en anglisisme. Rune R. Moen oversatte også Simon Sebag Montefiores Dynastiet Romanov 1613–1918, og da jeg åpnet boken på en tilfeldig side, viste det seg at Moen i alle fall for ti år siden forstod bruken av genitivs-s.

Selv om Antony Beevor ikke liker historiske paralleller, er bokens premiss at Rasputins historie kan fortelle oss noe om vår tid. I Aftenpostens anmeldelse fremheves den infantile rasputinske parallellen mellom strannik Rasputin og sjaman Durek, men sistnevnte har ingen nevneverdig innflytelse på dronning Sonja. Sjaman Durek undergraver heller ikke det norske monarkiets legitimitet og autoritet. Parallellen mellom Russlands siste tsarpar og vårt eget kronprinspar er nyttigere. Prinsesse Märtha Louises åndelighet er bare privilegerte eksentrisiteter; og Dureks tanker og meninger ryster ikke staten eller Kronen, mens derimot kronprinsessens korrespondanse med Jeffrey Epstein har rystet statsapparatet. En dypere analyse fra Aftenpostens anmelder er kanskje ikke å forvente, når han presterer å kalle Rasputin-morderne fyrst Feliks Jusupov, storhertug Dmitrij Pavlovitsj, politikeren Vladimir Purisjkevitsj og offiseren Sergej Sukhotin for «hoffmenn».

Privatlivets rett og revolusjonens spøkelse

Sett under ett har både Antony Beevor og forlaget Cappelen Damm gjort et slett arbeid. Beevor kunne med fordel redusert Rasputin til en bifigur i det russiske tsardømmets historie (eller «historien til det russiske tsardømme» som Moen ville skrevet), men opphøyer ham heller nærmest til revolusjonens utslagsgivende aktør. Beevor gjentar historien om Nikolaj II som hanrei, tsarina Aleksandra som en eneveldig femme fatale og Romanov-dynastiet som evneveike luksusdyr. Etter å ha lest om Aleksandra og hennes påståtte hovedrolle i Romanov-dynastiets fall, overrasker det meg at feministiske historikere godtar at tsarinaen igjen og igjen blir satt i en bås mange ville beskrevet som «kvinnefiendtlig». Det var tsaren som satt med ansvaret, og det er således spesielt at Nikolaj fremstilles som en bifigur i historien om det russiske tsardømmets siste år.

Antony Beevor har publisert en Rasputin-biografi uten nye kilder, teorier eller analyser. Han mener Rasputins historie kan si noe om falske nyheters skadelige effekter, samtidig som han videreformidler fastlåste perspektiver.

Selv om det er historisk distanse mellom Aleksanderpalasset og Oslo Slott, er det likevel slående at vi i Norge nettopp har opplevd en nærliggende parallell.

Det norske kronprinsparet har gjort det samme som det russiske tsarparet; påberopt seg privatlivets rett når de ble konfrontert med visse suspekte mørkemenns skadelige påvirkning på institusjonen. Men det er ikke store forskjellen på tsarina Aleksandras «for en lykke det er bare å føle at du er der nær meg» og deler av kronprinsessens Epstein-korrespondanse.

Sidehenvisninger er til den engelske utgaven.