For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Nasjonal identitet bygges på felles verdier, ikke gruppeprosjekter
Umar Ashrafs forslag om et eget politisk prosjekt rettet mot én spesifikk gruppe er oppskriften på mer fragmentering, og bryter med de konservative prinsippene Høyre står for.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Umar Ashrafs forsøk på å skille «Høyres politiske prosjekt» fra spørsmål om integreringspolitikk holder ikke, fordi det er nettopp integreringspolitikken hans forslag handler om, uansett hvilket nivå han hevder å diskutere den på.
Et politisk prosjekt rundt fellesskap og tillit er ikke noe som må vedtas ovenfra og formuleres som en egen strategi for én del av befolkningen. Dette poenget er fortsatt gyldig. Dikotomien Ashraf skisserer, mellom Frp-retorikk og et fellesskapsprosjekt, er selve problemet. Den antar at integrering er en sak som krever et eget skreddersydd politisk narrativ, atskilt fra hvordan Høyre ellers driver politikk.
Det gjør det ikke. Frie samfunn fungerer når den som gjør sitt beste, følger loven og bidrar til fellesskapet, får tilhørighet. Ikke fordi noen har vedtatt et politisk prosjekt for det, men fordi det er slik det fungerer best.
De aller fleste med innvandrerbakgrunn i dette landet lever nettopp slik. De står opp om morgenen, går på jobb, henter barna, drømmer om en bedre fremtid for dem. De trenger ikke et eget kapittel i den politiske debatten. De trenger det samme som alle andre nordmenn. Et samfunn som tror på dem som enkeltmennesker, ikke som representanter for en gruppe.
Det betyr ikke at vi som samfunn ikke skal ha fokus på hva som gir god integrering for nyankomne, men integrering er ikke en adskilt prosess fra alt annet. Det er jobb, skole, medborgerskap og samfunnsdeltakelse som i sum skal gi kulturell tilhørighet.
Her ligger noe av det jeg mener er selve svakheten ved Ashrafs ramme. Den samme tenkningen har vi sett internasjonalt i flere år. Francis Fukuyama advarte oss allerede i sitt essay «Against Identity Politics» mot nøyaktig denne utviklingen: at demokratiske samfunn fragmenteres i stadig smalere identitetsgrupper, og at dette til slutt truer evnen til felles debatt og handling. Det gjelder uansett hvilken retning identitetspolitikken kommer fra. Om det er en venstreside som organiserer politikk rundt gruppetilhørighet, eller en høyreside som svarer med sin egen identitetsbaserte motreaksjon, ender det opp i samme logikk. Fukuyama peker på at løsningen ikke er enda flere skreddersydde prosjekter for enda flere grupper, men en nasjonal identitet bygget på felles verdier, ikke på etnisitet eller opprinnelse.
Ashraf viser selv til konservativ tradisjon for å møte enkeltmennesker som borgere, ikke som representanter for en gruppe. Det er nøyaktig dette prinsippet jeg forsvarer. Det er også prinsippet hans eget forslag bryter med. Å be Høyre formulere et prosjekt rettet mot én gruppe borgere er ikke en løsning på fragmenteringen Fukuyama advarer mot, det er et eksempel på den. Fukuyamas logikk er et bedre eksempel til etterfølgelse enn Ashrafs oppfordring til et prosjekt som på overflaten handler om mangfold, men i realiteten bidrar til et stadig mer fragmentert samfunn.
Realiteten er at Ashraf unngår å ta stilling til hvorfor hans eget forslag, et eget fellesskapsprosjekt for én gruppe borgere, bygger på nøyaktig den logikken jeg advarte mot. Det er ikke min ringe tilværelse i justiskomiteen avstand til ledelsesmøtene som farger svaret. Det er innholdet i Ashrafs forslag.
Det er ikke noe uklart spørsmål jeg har unngått. Det er et premiss jeg avviser.
