For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Høyre står ved et veiskille i møte med Frps vekst
Det finnes politiske øyeblikk der det avgjørende ikke handler om enkeltsaker, men om hvilke verdier og hvilket samfunnssyn som får definere retningen videre. For Høyre kan dette være et slikt øyeblikk.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Fremskrittspartiet fortsetter å sveve høyt på meningsmålingene. Det mest interessante er kanskje ikke bare veksten i seg selv, men hva som ser ut til å mobilisere velgerne. Kort tid etter at en Frp-rådgiver omtalte pakistanere som «minusvarianter» som helst ikke burde få barn, ble partiet belønnet med økt oppslutning. Det sier noe om hvor norsk offentlighet er på vei.
Spørsmålet er hva som faktisk skjer her. Er dette først og fremst et uttrykk for frustrasjon rundt innvandring og integrering? Mistillit til etablerte partier? Eller handler det også om at mer polariserende språk oppleves som ærlig og befriende for mange velgere?
For Høyre reiser dette et reelt strategisk og verdimessig spørsmål. Er løsningen å bevege seg nærmere Frps retorikk for å vinne tilbake velgere? Eller finnes det fortsatt et rom på borgerlig side for et tydelig forsvar for menneskeverd, respekt, tillit og fellesskap, uten at man automatisk blir stemplet som naiv eller «woke»? Jeg tror det.
Men da må Høyre også gjøre noe mer enn å markere avstand til Frp. Partiet må formulere et eget prosjekt for fellesskap i et mer mangfoldig Norge.
I Norge har vi en utvikling der innvandringsdebatten blir stadig mer polariserende, og hvor mistillit, generaliseringer og kulturkamp får større plass i offentligheten. Debatten denne vinteren har i stor grad vært drevet frem av Asle Toje og hans visjon om en «enhetskultur» i Norge. Samtidig har vi sett hvordan innvandringsspørsmål kobles til bredere fortellinger om kulturell uro, identitet og samfunnsendringer.
Mange nordmenn opplever uro knyttet til raske endringer i samfunnet, og den følelsen bør tas på alvor. Men spørsmålet er hva som skjer når denne uroen i økende grad formidles gjennom generaliseringer om bestemte grupper, eller når minoriteter løftes frem som symboler på samfunnets problemer.
Da flyttes også grensene for den offentlige samtalen.
I norsk sammenheng har Document, iNyheter og nyere kommentator- og podkastmiljøer bidratt til å gjøre innvandrings- og kulturdebatten stadig mer konfliktorientert. Her fremstilles ofte samfunnsutviklingen gjennom et skjema av kulturkamp, der motstandere tillegges skjulte motiver og hvor spørsmål om islam, integrering og nasjonal identitet gis en eksistensiell dimensjon.
Det betyr ikke at alle som deltar i disse debattene er ekstreme. Men historisk vet vi at når mistilliten til institusjoner, medier og grupper i samfunnet blir sterk nok, kan det gradvis flytte grensene for hva slags retorikk og politikk som oppfattes som legitim.
Nettopp derfor er Høyres rolle viktig.
Høyre har tradisjonelt representert en konservatisme bygget på ansvarlighet, institusjoner, høy tillit og brede fellesskap. Partiet har tidligere vist at det er mulig å føre en streng innvandringspolitikk uten å bidra til mistenkeliggjøring av hele grupper.
Likevel har vi den siste tiden sett flere eksempler på at Høyre-politikere bruker et mer polariserende språk om innvandring og kultur. I valgkampen i fjor brukte partiet slagordet «Ingen slagord, bare mindre innvandring». Mer nylig har vi sett generaliserende uttalelser fra bystyrepolitiker i Oslo Arina Aamir om pakistanere og om hijabbærende muslimske kvinner.
Den nye nestlederen, Ola Svenneby, snakker om kultur og om hvorvidt hans far kjenner igjen det Norge han møter på NRK, tett etterfulgt av å snakke om innvandring. Det presenteres som bekymring og realisme, men det er vanskelig å overse hvordan enkelte grupper samtidig løftes frem som symboler på bredere samfunnsproblemer. Over tid kan slike generaliseringer bidra til å svekke den grunnleggende tilliten som det norske samfunnet er bygget på.
Frp har tatt eierskap til denne problembeskrivelsen for lenge siden. Derfor bør ikke Høyre forsøke å overta Frps rolle, men heller finne sin egen stemme.
Som leder av Antirasistisk Senter er jeg den første til å erkjenne at antirasisme i Norge i stor grad har blitt definert som et venstresideprosjekt. Det er en bås antirasismen må ut av. Også konservative foreldre ønsker trygge nærmiljøer, like muligheter for barna sine og et samfunn hvor mennesker ikke stemples som mindre verdt på grunn av hudfarge eller bakgrunn.
Verdier som trygghet, ansvarsfølelse og samhørighet er ikke i konflikt med antirasisme. Tvert imot er de helt avgjørende dersom integrering skal lykkes.
Og kanskje er det nettopp her Høyre står ved et reelt veiskille.
Høyre kan ikke fraskrive seg ansvaret for utviklingen på borgerlig side. Partiet har vært en sentral aktør i å slippe Fremskrittspartiet inn som regjeringspartner og politisk premissleverandør. Samtidig har Høyre i perioder fungert som en regulerende kraft, og bidratt til å trekke samarbeidet inn i mer institusjonelle og ansvarlige former. Men Fremskrittspartiets historie har også røtter i ytterliggående nasjonalisme og sterk fremmedfiendtlige og rasistisk retorikk. Selv om partiet har endret seg betydelig over tid, gjenstår det et tydelig og prinsipielt oppgjør med denne arven.
Erna Solbergs besøk på Antirasistisk Senter under markeringen av 25-årsdagen for drapet på Benjamin Hermansen er et viktig signal om hvor deler av Høyres tradisjon faktisk ligger. Solberg-regjeringen tok også initiativ til flere tiltak mot hatefulle ytringer, hatkriminalitet, antisemittisme og muslimfiendtlighet. Den arven forsvinner ikke selv om det politiske landskapet blir mer polarisert.
Som et av Norges største partier kan Høyre gjøre tillit, anstendighet og en mer moderne form for nasjonalt fellesskap til sine kampsaker. Ikke som et mykere alternativ til tydelig politikk, men som et eget politisk prosjekt: et Norge der flere opplever tilhørighet, der forskjeller ikke automatisk gjøres til trusler, og der rommet for hvem som hører til blir større. Slik kan Høyre være med på å skape et moderne, mer fargerikt og inkluderende Norge, og gjøre en reell forskjell. For hvis antirasisme kun blir oppfattet som et prosjekt for venstresiden, taper hele samfunnet på det.
Umar Ashraf gjestet nylig Civitas podkast Liberal halvtime for å snakke om dette temaet. Episoden finner du her.
