Felles verdier er ikke nok

Mahmoud Farahmand og jeg er enige om mer enn det kan se ut som. Vi er begge opptatt av et sterkt nasjonalt fellesskap. Vi mener begge at demokrati, rettsstat, ytringsfrihet og likestilling er verdier som bør bære det norske samfunnet. Nettopp derfor er det verdt å presisere hva uenigheten faktisk handler om.

Les forrige svar fra Farahmand:

Nasjonal identitet bygges på felles verdier, ikke gruppeprosjekter

Mahmoud Farahmand

Farahmand fremstiller mitt innlegg som et forsvar for «gruppeprosjekter» på bekostning av fellesskapet. Det er en beskrivelse som treffer dårlig.

Mitt poeng er ikke at Norge trenger mindre nasjonal identitet. Tvert imot. Vi trenger en sterkere og mer inkluderende nasjonal identitet – en identitet som ikke bare defineres av hvilke verdier man forventes å slutte seg til, men også av om fellesskapet faktisk evner å inkludere mennesker som deler disse verdiene. Det er nettopp også det Høyre mangler nå, en tydelig identitet. Og det er debatten vi etterlyser fra Høyeres ledelse.

Farahmand er opptatt av verdier, det er vel og bra, men verdier alene skaper ikke tilhørighet.

Man kan tro på demokrati, likestilling og rettsstaten, betale skatt, delta i arbeidslivet og oppdra barn i Norge – og likevel bli møtt med spørsmål om hvor man «egentlig» kommer fra eller om man egentlig hører hjemme her. Det er ikke et argument mot norske verdier. Det er et argument for at verdifellesskapet også må være et fellesskap i praksis.

Farahmand viser til Francis Fukuyama. Det er et interessant valg. For Fukuyama advarer riktignok mot identitetspolitikk som splitter samfunnet, men han understreker også at mennesker har et grunnleggende behov for anerkjennelse. Når grupper opplever at deres erfaringer systematisk avvises eller bagatelliseres, forsvinner ikke behovet for identitet. Det blir sterkere.

Løsningen er derfor ikke å be folk slutte å snakke om erfaringene sine. Løsningen er å bygge et fellesskap som gjør slike motsetninger mindre relevante over tid.

Derfor blir jeg også overrasket når enhver samtale om diskriminering eller utenforskap avfeies som identitetspolitikk. Høyre bør evne bedre enn det Farahmand leverer her, for det er skyggeboksing han driver med; der han konstruerer argumentasjon han selv kan kontre. 

Det sagt. Hvis en kvinne forteller om sexisme, eller en norsk muslim forteller om diskriminering, betyr ikke det at de setter gruppetilhørighet over fellesskapet. De beskriver en erfaring som kan være nødvendig å forstå dersom fellesskapet skal bli sterkere.

Høyre har alltid vært opptatt av individet. Men individer lever ikke i et vakuum. De formes av samfunnet de er en del av, og de møtes av holdninger som kan åpne eller lukke dører. Å erkjenne det er ikke kollektivisme. Det er realisme.

Les det første innlegget fra Ashraf:

Høyre står ved et veiskille i møte med Frps vekst

Umar Ashraf

Farahmand har rett i én ting: Et samfunn kan ikke bygges på konkurrerende gruppeidentiteter. Men det følger ikke av dette at minoritetserfaringer bør ties i hjel, eller at enhver organisering rundt felles erfaringer er et problem. Tvert imot har sivilsamfunnet alltid bestått av organisasjoner som løfter erfaringer og interesser – enten det gjelder fagbevegelsen, bondeorganisasjoner, kvinnebevegelsen eller funksjonshemmedes organisasjoner. Antirasistisk arbeid er en del av den samme demokratiske tradisjonen.

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om mennesker har ulike erfaringer. Det har de. Spørsmålet er om vi bruker disse erfaringene til å bygge et større, mer fargerikt og inkluderende «vi», eller om vi later som om forskjellene ikke eksisterer.

Antirasistisk Senter velger det første.

Et sterkt nasjonalt fellesskap bygges ikke ved å be mennesker legge deler av sin identitet igjen ved døren. Det bygges ved å skape et samfunn hvor stadig flere opplever at de allerede hører til.