KULTUR
Odyssevs hører sirenens sang. Motiv fra vase fra Vulci, 480-470 f.Kr.
Jastrow (2006), Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=1517690
Kulturkrigens sirenesang
Å lage kulturkrig av filmatiseringen av Odysseen er uimotståelig som sirenenes sang. Men som med den forlokkende sangen kan det være best å binde seg til masten og styre unna.
Fredag 17. juli har Christopher Nolans filmatisering av Odysseen endelig premiere. Skjønt – gitt oppmerksomheten rundt filmen skulle man tro den hadde vært ute et års tid. Fra øyeblikket prosjektet ble annonsert har forventninger og spekulasjoner levd sitt eget liv i sosiale medier, etterhvert også med bidrag fra regissør og skuespillere i den nye voldsomme promoteringen som har blitt obligatorisk for alle storfilmer. Slik er den nye filmvirkeligheten – før filmen har fått et liv på den store skjermen, må det ha et annet på alle de små skjermene i folks lommer. I oppmerksomhetsøkonomien må det lages innhold av alt, ikke nødvendigvis for å lokke folk til å faktisk se filmen når den kommer, men til å prate om den.
I dette tilfellet har imidlertid promoteringen gått av seg selv. Kontroversene rundt alt fra språk, kostymer, rekvisitter og – ikke minst – valg av skuespillere, har holdt samtalen om filmen kontinuerlig i gang. Da det ble kjent at Helena av Sparta spilles av amerikansk-kenyanske Lupita Nyong’o, i tillegg til at helten Sinon spilles av den transkjønnede skuespilleren Elliott Page, tok de mindre hyggelige sidene av Twitter fyr, med Elon Musk i front med kritikk om at filmatiseringen er «uautentisk».
Store forventninger
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
