Farahmand svarer på en annen debatt

Jeg skriver ikke at Høyre ikke skal kunne diskutere integrering. Jeg skriver ikke at det er galt å snakke om æreskultur, politisk islam eller parallellsamfunn. Jeg skriver heller ikke at enhver skarp beskrivelse av integreringsutfordringer er «Frp-retorikk». Likevel er det disse påstandene Farahmand velger å argumentere mot. 

Det er en debatt med en annen tekst enn min. 

For mitt innlegg handlet ikke først og fremst om integreringspolitikk. Det handlet om Høyres politiske prosjekt.

Jeg stilte et spørsmål til Høyres ledelse: Hvordan skal partiet møte Frps vekst? Ved å nærme seg Frps retoriske premisser, eller ved å revitalisere den konservative tradisjonen som alltid har gjort Høyre til et bredt folkeparti – med tillit, rettsstat, ansvar og respekt for menneskeverdet som grunnpilarer?

Les Farahmands innlegg her:

Antirasistisk Senter forveksler presisjon med polarisering

Mahmoud Farahmand

Det spørsmålet lar Farahmand stå ubesvart. 

Han forsvarer retten til å beskrive problemer. Den retten har jeg aldri utfordret. Han skriver om individets ansvar og om likebehandling. Også det er verdier jeg deler.

Men ingen av disse poengene besvarer spørsmålet jeg stilte.

Det overrasker meg også at Farahmand ikke berører Høyres lange tradisjon for antirasisme. Høyre har historisk vært et parti som har forsvart minoriteters rettigheter, stått opp mot diskriminering og insistert på at enkeltmennesker skal møtes som borgere – ikke reduseres til representanter for en gruppe. Det er en arv som er verdt å forsvare, ikke minst i en tid der den offentlige samtalen blir stadig mer polarisert.

Med et historisk lavt nivå på meningsmålingene burde Høyre nettopp benytte anledningen til å diskutere hva som skal skille partiet fra Frp. Da holder det ikke å avvise enhver oppfordring til refleksjon som et angrep på ærlig problembeskrivelse. Det er å konstruere en annen debatt enn den som faktisk ble reist.

Kanskje er det heller ikke så rart. Farahmand sitter i Justiskomiteen. Hans innlegg handler naturlig nok om kriminalitet, integrering og virkemidler. Mitt innlegg var derimot rettet mot Høyres politiske ledelse og partiets strategiske kurs. 

Spørsmålet var aldri om Høyre skal være streng eller mild.

Hvis Høyre igjen skal bli landets naturlige borgerlige styringsparti, tror jeg ikke veien går gjennom å låne Frps retoriske innramming. Den går gjennom å gjenreise det som gjorde partiet stort: et anstendig, inkluderende og tillitsbyggende konservativt prosjekt som evner å stille krav uten å nøre opp under mistenkeliggjøring, og som viser at antirasisme og konservatisme ikke er motsetninger, men kan være gjensidig forsterkende.

Det er den debatten jeg håpet Høyre ville ta. Den venter jeg fortsatt på.