For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Antirasistisk Senter forveksler presisjon med polarisering
Høyre står ikke overfor valget mellom fellesskap og «Frp-retorikk». Det virkelige problemet er en debatt der presis kritikk av integreringsutfordringer stemples som polarisering.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
I en tekst forfattet av leder for Antirasistisk senter, Umar Ashraf, blir vi fortalt at Høyre står ved et veiskille. Enten Frp-retorikk, eller et eget prosjekt for tillit og fellesskap. En debatt om innvandrings- og integreringspolitikk krever presisjon, ikke svart-hvitt-tenkning.
Ashraf skriver at «også konservative foreldre ønsker trygge nærmiljøer». Spørsmålet er om det er noen som egentlig ønsker det motsatte. Forhåpentligvis er dette en analyse som deles av alle. Trygghet og stabilitet er en grunnleggende forutsetning for at noen i det hele tatt vil bo, oppdra barn og bygge liv i et samfunn.
Norge er et av verdens mest vellykkede samfunn, målt i tillit, velferd og trygghet, nettopp fordi strukturene har fungert. Når vellykkede strukturer skal bevares, er det ikke konservative som skylder en forklaring. Det er de som ønsker at disse strukturene endres varig som må svare på hvorfor slike endringer er nødvendige.
Ashraf har rett i at språk former politikk. Men han bommer på diagnosen. Problemet i norsk offentlighet er ikke at for mange snakker for skarpt om integrering, men heller at for få skiller mellom to viktige forhold. Generalisering om enkeltgrupper, og presis kritikk av illiberale praksiser.
Det er stor forskjell på å si noe nedsettende om en hel folkegruppe, og på å peke på at politisk islam, æreskultur, manglende samfunnsdeltakelse eller parallellsamfunn undergraver de verdiene et liberalt demokrati som Norge bygger på. Det første er å ta alle over en kam. Det andre er avgjørende for å finne troverdige løsninger på reelle problemer. Ashraf plasserer begge i samme bås når han kaller det hele for «polarisering». Dette er analytisk snarvei.
Dette er viktig fordi tillit ikke bygges av varme ord alene. Den bygges av at staten er villig til å se, peke på og håndtere reelle problemer, uansett hvem som skaper dem. Det er reell likebehandling som er helt sentralt i et åpent samfunn.
Ærlig problembeskrivelse er heller ikke det samme som fremmedfiendtlighet. Beskriver vi ikke problemene på en ærlig måte, vinner ytterliggående krefter frem, fordi de er de eneste som tør å sette ord på det folk opplever i sin hverdag.
Det ligger også en dypere ideologisk uenighet her. Individer har ansvar, rettigheter og plikter uavhengig av opprinnelse. Derfor blir en identitetspolitisk tilnærming, enten den kommer fra venstre som gruppebaserte rettigheter, eller fra ytre høyre som etnisk generalisering, svært problematisk. Begge bryter med et helt sentralt prinsipp. Enkeltmennesket skal dømmes ut fra egne handlinger, ikke ut fra hvilken gruppe det tilhører. Dette skal heller ikke forhindre at man kan snakke om samfunnsutvikling og statistikk, og bruke dette som grunnlag for å finne løsninger.
Store prosjekter formulert ovenfra med varme beskrivelser vil ikke alene løse de store problemene i samfunnet. Tillit bygges nedenfra, gjennom institusjoner som fungerer likt for alle. Være seg politiet som griper inn uansett hvem som bryter loven, skolen som stiller samme krav til alle elever, en stat nøytral nok til at ingen kan påberope seg unntak. Det er dette som skiller konservativ integreringspolitikk fra både ytre høyres generalisering og venstresidens strukturforklaringer. Troen på at institusjoner og kultur, ikke etnisitet, er limet i et samfunn.
Høyre skal ikke kappes med Frp om hvem som er strengest. Men Høyre skal heller ikke la et forenklet skjema, der enhver skarp beskrivelse sorteres som enten «fellesskap» eller «Frp-retorikk», diktere hva partiet tør å snakke om. Det er ikke et veiskille. Det er en påminnelse om at politisk analyse fortjener mer presisjon enn det som er lagt for dagen.
