For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Paradoksene i skattekommisjonen
Tidenes mulighet til å foreslå viktige kutt i marginalskattene på lønns og kapitalinntekt, uteblir i skattekommisjonens forslag. Ambisjonsnivået blir derfor ikke fulgt opp, som de åpenbart burde.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Var det i det hele tatt noen som hadde store forhåpninger til Skattekommisjonens rapport? Er det realistisk at ytre venstre skal inngå et skatteforlik med de borgerlige partiene i Stortinget, hvor kutt i lønn- og kapitalinntekt, må være en sentral del av forhandlingene sammen med formuesskatten?
Resultatet blir uunngåelig, når flest mulig skal ha et ord med i laget: Pinglete forslag, som peker i en forsiktig retning, men som er langt unna hva som trengs for at skattesystemet skal kunne øke arbeidstilbudet, vekstevnen og investeringer. De totale «lettelsene» kommisjonen foreslår ligger i intervallet mellom 4,1 til 23 milliarder kroner.
«Hva med skattekutt på 200 milliarder kroner?», spør Dagens Næringsliv retorisk i sin leder 26. juni. Det er dette som burde vært ambisjonsnivået, men dessverre er hensynet til offentlige utgifter viktigere enn å la borgerne beholde mer av egne penger. Skattekutt som virkelig monner er kanskje ikke en prioritet, når spinnville utgiftsposter beslaglegger en stor del av de årlige budsjettene, og politikerne ikke gjennomfører nødvendige reformer for å bremse dette.
Kommisjonen skriver at deres anbefalinger skal bidra til «en helhetlig skattereform som bidrar til et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv». Derav foreslår kommisjonen en balanse mellom skatte- og avgiftsnivået på arbeid, kapital, sparing og forbruk. Rapporten henviser ofte til skattereformen fra 1992. Reformen fra dette året blir gjerne betraktet av økonomer som selve gullstandarden for hvordan skattesystemet bør innrettes; Et bredt skattegrunnlag, med flate og lave satser. Dette er med på å sikre et skattesystem som er enkelt, effektivt og nøytralt.
Tax Foundation kommer årlig med rapporten, «International Tax Competitiveness Index». Indeksen måler hvordan de ulike OECD-landenes skattesystem er utformet, når man tar utgangspunkt i konkurranseevne og nøytralitet. Ut ifra disse kriteriene havnet Norge i 2025 med en samlet plassering på 21. plass.
Grunnen til at nøytralitet er viktig, redegjør kommisjonen godt for. «Skatt bør i minst mulig grad påvirke valgene til husholdninger, bedrifter og investorer.» Altså bør innretningen på skattesystemet etterstrebe mest mulig like satser, for å sikre effektiv ressursallokering.
Det er verdt å merke seg at kommisjonen ikke følger opp dette, når det kommer til kapitalskatt, herunder hvordan aksjeinntekter beskattes. Med en skattesats på 37,84 prosent, beskattes aksjeinntekter betraktelig hardere enn andre kapitalinntekter på 22 prosent. Dermed skapes det uheldige vridninger som bidrar til favorisering av bestemte kapitalformer, fremfor å sikre mest mulig nøytralitet. Dette bidrar til mindre effektiv ressursallokering av kapital, noe også kommisjonen selv advarer mot.
Likevel ønsker kommisjonen å prioritere lettelser i formuesskatten fremfor utbytteskatten, istedenfor å kutte dem begge. Kommisjonen mener skjermingsfradraget i utbytteskatten (på innskutt kapital), motvirker negative virkninger på sparing og investeringer, men vil likevel justere skjermingsrenten til samme nivå som en tiårig statsobligasjonsrente. Skjermingsfradraget i utbytteskatten er en konsekvens av at aksjeinntekter beskattes betydelig høyere enn andre kapitalinntekter, og skal derfor tilsvare det som er risikofri rente.
Som en konsekvens av skattereformen fra 2016, ble det gjennomført en skatteutveksling mellom selskaps- og utbytteskatten, hvor førstnevnte gradvis ble redusert fra 27 til 22 prosent, mens sistnevnte gradvis ble økt gjennom en oppjusteringsfaktor, som siden 2023 har vært på 1,72.
I kombinasjonen av selskaps- og utbytteskatt har Norge i dag den femte høyeste effektive marginalskatten på 51,5 prosent blant europeiske OECD-land. Til gjengjeld har Sverige en effektiv sats på 44,4 prosent. Den effektive satsen for de europeiske OECD-landende, ligger i gjennomsnitt på 41,23 prosent. Samtidig har Norge også formuesskatt, som ett av få OECD-land.
Kommisjonen bemerker seg nivået på selskapsskatten, og at vi må være oppmerksomme på satsen i våre naboland, selv om Norge ligger under OECD-snittet. Tidligere har professorer ved NHH foreslått å kutte selskapsskatten til 20 prosent, i tråd med Scheel-utvalget, samtidig som utbytteskatten reduseres til 30 prosent. Dette vil redusere den effektive marginalskatten på selskaps- og utbytteskatt til 44 prosent. Over tid burde denne satsen reduseres ytterligere ned til OECD-snittet, og helst under.
Som professorene skriver: «Lavere selskapsskatt er gunstig for et lite land, lokalisert i periferien i Europa, og ville gjort selskapsskatten konkurransedyktig mot land vi liker å sammenligne oss med.» Med et Stockholm som nå inntar posisjonen som Europas nye kapitalhovedstad, er det derfor rart at ikke kommisjonen ikke foretar seg noen endringer med marginalskatten på selskaps- og utbytteskatt. Paradoksalt nok var jo poenget med kommisjonen å sikre et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv.
Humankapitalen – vår viktigste innsatsfaktor
Marginalskatt på lønnsinntekt består av tre komponenter. En person som har en lønnsinntekt på 1,5 millioner kr betaler altså følgende: Alminnelig inntektsskatt (22 prosent) + trygdeavgift (7,6 prosent) + trinnskatt (5 trinn: 17,8 prosent) = 47,4 prosent. Inkluderes arbeidsgiveravgift blir satsen på 53,9 prosent.
Når det kommer til kutt i inntektsskatten, foreslår kommisjonen en kombinasjon av høyere personfradrag og lavere trygdeavgift. Sistnevnte forslag reduserer marginalskatten med 0,5 prosentpoeng. Etter kommisjonens beregninger vil en person i høyeste inntektsdesil i gjennomsnitt få 9200 kr mer i skattelette. Her burde kommisjonen tatt i betydelig mer. Når 65 prosent av Norges nasjonalformue skyldes vår humankapital, har man alle grunner til å stimulere dette best mulig, gjennom saftige kutt som virkelig har effekt for lønnsmottakere.
I fjorårets reviderte nasjonalbudsjett kunne Finansdepartementet tallfeste hvordan fondsmidlene siden 2001 hadde blitt anvendt: 2/3 av fondsmidlene mellom 2001-2024 ble brukt til offentlig utgiftsvekst, mens siste tredjedel var brukt på skatte og avgiftslettelser. Hele en av fem kroner av fondsmidlene i samme periode hadde blitt brukt på å redusere bilrelaterte avgifter.
Samlet sett har over halvparten av fondsmidlene brukt til skatte- og avgiftskutt gått til biler, og da særlig til elbiler. Det sikrer en mindre effektiv økonomi, da disse midlene heller kunne blitt brukt til å øke arbeidstilbudet gjennom vekstfremmende skattekutt, herunder lavere marginalskatt på lønnsinntekt som et eksempel.
I et nylig intervju med Finansavisen, innrømmet finansminister Jens Stoltenberg (Ap), at fondsmidlenes anvendelse til skatte- og avgiftskutt, ikke har vært vekstfremmende. I forveien har ny forskning avdekket interessante funn for de på toppen av lønnsinntektsstigen.
Gaute Torsvik, Magne Mogstad, Ola Vestad og Michael Graber, har vist hvordan skatteinntektene øker som følge av å fjerne øverste trinnskatt (trinn 5) for lønnsgruppen over 1,4 millioner kr. Med ett prosentpoeng lavere marginalskatt på høyeste lønnsinntekt, mener økonomene at «substitusjonseffekten» gjør større utslag enn «inntektseffekten» for denne gruppen. Staten tjener på skattekuttet siden en time mer fritid blir dyrere når skatten blir lavere, i tillegg til at den øker velferden til den som får dra nytte av skattekuttet.
Torsvik illustrer med at skattenivået for denne gruppen er over toppen av «Lafferkurven» : Er skatten for høy, reduseres også inntektene. Endringen anslår Torsvik å ligge på 312 millioner kroner. Ikke mye, men det gir en god pekepinn på insentiver, og hvordan lavere skatt kan gi høyere skatteproveny. Dette er også relevant med tanke på formuesskatten.
Kommisjonen peker på hvordan typiske bunnfradrag virker mindre effektivt på arbeidstilbudet. Lavere skatt, men uten redusert marginalskatt gir derfor «ikke den økonomiske gevinsten av å arbeide mer. Om noe vil de kunne redusere arbeidstilbudet fordi de kan jobbe noe mindre og likevel sitte igjen med like mye som før», skriver kommisjonen.
Skal man derfor stimulere arbeidstilbudet for de som allerede er i jobb, er det som kommisjonen riktig beskriver mer treffsikkert å redusere marginalskatten, fremfor andre generelle lettelser på lavere inntekt. Spørsmålet om omfordeling blir som kommisjonen påpeker «en avveining mellom fordeling og arbeidsinsentiver». Valget bør alltid lande på hva som generer mest vekst.
En bekymring hos kommisjonen, er såkalt «inntektsskifting» fra lønns- til kapitalinntekt. Derfor må høyeste marginalskatt på lønnsinntekt inkludert arbeidsgiveravgift, ses i sammenheng med marginalskatten på selskaps- og utbytteskatt, for slik å kunne demme opp for denne muligheten.
Hvis marginalskatten på selskaps- og utbytteskatt i første omgang reduseres til 44 prosent, er det derfor naturlig at høyeste marginalskatt på lønnsinntekt inkludert arbeidsgiveravgift, reduseres til samme sats. At høyeste marginalskatt på lønnsinntekt reduseres, har også positive innvirkninger på arbeidstilbud og produktivitet.
Det skal alltid lønne seg å gjøre en innsats, og på den måten sikre at en time fritid blir dyrere til fordel for å jobbe. En viktig bemerkning er at alle marginalskattesatser på lønnsinntekt burde reduseres, ikke bare helt i toppen. På lengre sikt burde trinnskatten fjernes helt, slik at skattesystemet på lønnsinntekt blir flatt. Her er Estland et forbilde.
Kommisjonen staker ut en liten retning, men når skattekutt ikke verdsettes som verdifullt nok, er det derfor ikke en overraskelse at forslagene er såpass puslete.
Ingen endring av marginalskatten på selskap og eiere, og kun mikroskopiske forslag i marginalskatten på lønnsinntekt, bidrar neppe til et norsk næringsliv som skal konkurrere i et internasjonalt marked mot de skarpeste hodene. Hvis i tillegg satses til formuesskatten settes til 0,75 som kommisjonslederen og ytre venstre foretrekker med full verdsettelse (fire milliarder i kutt), er det bare å rope farvel til næringslivet med globale ambisjoner.
Formålet til kommisjonen er bra, men å følge opp effektive tiltak som gir det en retning uteblir. Noen må i alle fall ta på seg jobben i å stake ut den riktige kursen for fremtidens skattesystem, når kommisjonen ikke klarer det godt nok selv.
De borgerlige partiene må kjenne sitt kall i forhandlingene – med Frp i førersetet, gjennom å sikre saftige skattekutt som virkelig monner på både lønn- og kapitalinntekt. 200 milliarder kroner i skattekutt burde vel være minste felles multiplum å hige etter?
