For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Norge tatt med buksene nede
Norge trenger distribuert forsvar med utholdenhet, europeisk forankret, som virker selv om amerikanske eksportlisenser, etterretning og reservedeler skulle bli politiske brikker. Det er ikke en moralsk markering.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Norge gjennomgår for tiden en het politisk debatt om vår sikkerhetspolitiske tilknytning. Vi er i en skikkelig knipe, på samme måte som vår nære allierte Storbritannia. I Minerva fikk vi nylig servert et innlegg som i praksis betyr «bøy dere for Trump», bare pakket inn som strategisk realisme. Det er et farlig råd. Er man tatt med buksene nede, får man heller innse det og trekke dem opp. Å late som er bare latterlig.
Mens befolkningen lurer på om NATO er død og ser kaoset Trump-regimet skaper, ser man til det utenrikspolitiske etablissementet for råd. Karsten Friis ved NUPI er 100 prosent sikker på at NATO vil være der om 10 år, med USA engasjert. Kate Hansen Bundt i Atlanterhavskomiteen råder til å «holde hodet kaldt».
Georgian Lucian Røstad og Alf Einar Ulvund Johnsen er de som går høyest på banen. De hevder i et debattinnlegg i Minerva at «Et Norge uten USA er et tankeeksperiment uten bakkekontakt». Innlegget setter Norges suverenitet og forsvar bort til et Trump-regime hvis verdier og meninger langt på vei kan sies å stride mot europeiske interesser. Målgruppen for Røstad og Johnsens artikkel er et norsk publikum, men selve problemet er jo hva vi gjør hvis Trump-regimet virkelig vil ha USA ut av Europa, slik mye tyder på at det vil. Det er den sentrale problemstillingen, og den tar Røstad og Johnsen overhodet ikke opp.
Alle vet at vi er svært avhengige av USA. Men en debatt om hva den avhengigheten kan koste oss kan ikke avfeies som «litterære metaforer, moralske markeringer og én presidents personlighet». Det handler om å se verden slik den er. De dyreste feilene er de utenrikspolitiske, og det mest behagelige er å håpe at krisen går over. Men norske soldater kan ikke beskytte Norge og allierte med håp alene. Vi har ventet i ni år: situasjonen blir verre, ikke bedre. For Trump-administrasjonen har gjennomført en rekke fiendtlige handlinger mot Norge og våre allierte siden januar i fjor.
Fiendtlige handlinger: Straffetoll (januar 2026) på 10–25 prosent mot åtte allierte – Norge, Danmark, Sverige, Finland, Frankrike, Tyskland, Nederland, Storbritannia – som direkte konsekvens av landenes motstand mot amerikansk overtagelse av Grønland. Tilbaketrekking av amerikanske soldater fra Tyskland og Romania. En panserbrigade på vei til Baltikum og en rakettbrigade til Tyskland stoppet. Statsbesøk for Putin på amerikansk jord i 2025, mens allierte ble holdt utenfor.
Fiendtlig retorikk: Trump har gjentatte ganger nektet å utelukke militærmakt mot Kongeriket Danmark om Grønland. Canada omtales som «51. delstat», statsminister Mark Carney som «guvernør». Innkommende ambassadør Billy Long spøkte i januar 2026 om Island som «52. delstat», med formell protest fra Reykjavík. Visepresident JD Vance erklærte i München i februar 2025 europeiske demokratier som «trusselen innenfra», og møtte AfDs Alice Weidel umiddelbart etter sikkerhetskonferansen. Offisiell amerikansk doktrine beskriver Europa som stående overfor «sivilisasjonsutslettelse» og forplikter USA til å trekke Ungarn, Polen, Italia og Østerrike bort fra EU. Det er et språk man ifølge Carl Bildt ellers bare finner fra bisarre hoder i Kreml.
Den virkelige sårbarheten kommer fra Trump-regimets håndtering av Ukraina, som Røstad og Johnsen ikke nevner. Gjentatte møter og samtaler mellom Trump og Putin er gjennomført uten ukrainsk eller europeisk deltakelse. Trump og Vance ydmyket Zelenskyj offentlig i Det ovale kontor i fjor. Både militær bistand og etterretningsdeling med Ukraina ble plutselig stanset. USA stemte med Russland i FN på treårsdagen for invasjonen. Selv den mest amatørmessige norske diplomat ville gjenkjenne dette som en farlig utvikling som krever en nyorientering. Slik Ukraina og Europa går, slik går Norge.
Det norske etablissementet snakker om et «europeisk NATO», men har ikke gjort tydelig hva det innebærer. NATO er konsensusbasert. Det fungerer når USA er garantist. NATO stopper helt opp når USA selv er den revisjonistiske aktøren. Et fiendtlig amerikansk trekk mot alliert territorium ville måtte håndteres av en allianse der USA har vetorett over alliansens egen respons. Det er det strukturelle problemet. Kate Hansen Bundt, generalsekretær i Atlanterhavskomiteen, kalte det «worst case» i Nettavisen i mai: «USA forlater oss eller blir vår fiende.» På Facebook samme uke beskrev hun en fremtidig sikkerhetsorden bygget på NATOs strukturer «med et noe annet antall medlemmer», inkludert Ukraina, uten søreuropeere som ikke ser Russland som dimensjonerende trussel. Dette er «garderingsstrategien» Forsvarskommisjonen foreslo i 2021 som blir tydelig. Et «europeisk NATO» er altså ikke organisasjonen NATO: det er medlemmene med planer, offiserer og standarder, men uten alliansens beslutningsmekanisme. Ingen tror egentlig at Trump vil sende amerikanske styrker for å forsvare Norge. Det er noe annet enn å si at NATO som institusjon kan kompensere. Det norske etablissementets ulne tale mørklegger mer enn den forklarer.
La oss se til våre nærmeste allierte. RUSI, det britiske forsvarsinstituttet, publiserte i januar 2026 i Financial Times under tittelen «Nato without America: Europe thinks the unthinkable». The Economist fortalte nylig om «Europas hemmelige Plan B». RUSI peker på Joint Expeditionary Force, der Norge er medlem, som den ledende kandidaten for hva som kommer etter. Norgesvennen professor Julian Lindley-French, fast gjest ved Leangkollen, skrev nylig på LinkedIn at det «spesielle forholdet» mellom USA og Storbritannia har kollapset (april 2026). Analysen finnes hos våre nærmeste allierte. Hvorfor later Røstad og Johnsen som om den ikke gjør det?
Med tanke på skribentenes virke i Kongsberg Gruppen og Luftforsvaret er det kanskje ikke så snodig at Røstad og Johnsen tar til orde for å stå fast ved USA-linjen. Både Kongsberg og Luftforsvaret er i større grad integrert med amerikansk forsvar og forsvarsindustri enn andre militære aktører i Norge, og derfor sannsynligvis mer tilbøyelige for å tro og håpe på en normalisering i det transatlantiske forholdet etter Trump. Det er en forståelig posisjon. Den er ikke nødvendigvis den rette for Norge. Hvor lenge skal vår tålmodighet vare? Sjøkrigsskolen gir oss den ærlige Tor Ivar Strømmen – løsningene er dyre, men de er våre (Bergens Tidende, 25.01.2026). Vestlandet og Bergen står helt udekket av luftvern (Altinget, 20.05.2026, Stratagem, 08.02.26). Det er den slags konkret sårbarhet et grundig sikkerhetspolitisk innlegg burde forholde seg til.
Luftforsvaret synes rigget for forrige krig. F-35 er imponerende, men i et droneslagfelt er det feil plattform i feil mengde til feil pris. Når dette går over, vil Luftforsvaret og det utenrikspolitiske etablissementet ha sin ære i behold mer ved flaks enn ved vett.
Politisk risiko har vært grovt undervurdert. Hvordan håndteres den i Norge? Vi vet ikke. Etterretningstjenesten er i det åpne et spøkelse, med en årlig Fokus-rapport, og ellers stillhet. Utenriksdepartementet leser politisk sentiment, Forsvarsdepartementet anskaffer plattformer. Hvem eier spørsmålet om hva som skjer hvis Washington blir motparten? Hvis vi slipper opp for flaks og ukrainske helter, er det Forsvarsdepartementet som styrer, ikke Utenriksdepartementet, og det er for sent. Den danske militære etterretningstjenesten navngav i Udsyn 2025 USA for første gang som negativ del av trusselbildet. Den norske Fokus 2026 gjorde ikke det samme. Hva som står i de graderte vurderingene, vet vi ikke. Det er nettopp problemet.
Målet må være: et sterkt Norge i et sterkt Europa. Hvis forsvaret gjøres riktig, er hver eneste krone bortkastet, for da kommer aldri angrepet. Det er hele poenget med avskrekking. Norge trenger distribuert forsvar med utholdenhet, europeisk forankret, som virker selv om amerikanske eksportlisenser, etterretning og reservedeler skulle bli politiske brikker. Det er ikke en moralsk markering. Det er en operativ konsekvens av det vi har sett de siste atten månedene. Heimevernet er det norskeste vi har, og det mest underfinansierte. Sjøforsvaret forsvarer den største delen av Norge: havet. Et seriøst svar på dagens trusselbilde begynner med å ta egne, nasjonale styrker på alvor, ikke med å sende flere milliarder til Lockheed Martin. La diplomatene jobbe med allianser, og styrk Forsvaret.
