For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Et Norge uten USA er et tankeeksperiment uten bakkekontakt
Å føre norsk og europeisk sikkerhetspolitikk basert på litterære metaforer, moralske markeringer og én presidents personlighet er hverken strategisk klokt, langsiktig eller ansvarlig.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Stormaktspolitikk er sjelden behagelig for småstater som Norge. Amerikansk innenriks- og utenrikspolitikk kan fremstå både polariserende og uforutsigbar. Problemet oppstår når dette utvikler seg til sikkerhetspolitiske analyser som hviler mer på litterære referanser, moralsk dydsposering og ønsketenkning enn på militære og geopolitiske realiteter.
I den europeiske debatten skimtes en tendens til å fremstille USA som et problem snarere enn Europas viktigste sikkerhetsgarantist. Dette er ikke et nytt fenomen. Synet har lenge ulmet i politiske og akademiske miljøer, hvor motstanden mot amerikansk makt ofte drives av kulturell og ideologisk avstand, enn av strategisk analyse. Referanser til Henrik Ibsen brukes som en moralsk referanseramme for å advare mot europeisk feighet og amerikansk utilregnelighet. Problemet er ikke litterære referanser i seg selv. Nasjonalromantiske metaforer er et svært tynt fundament for geopolitiske analyser. Det er særlig problematisk når slike tankerekker kommer fra fagmiljøer som formodes å holde en høyere analytisk standard enn den moralske kronikksjangeren tillater.
Urealistiske forsvarsplaner
Et gjennomgående premiss i kritikken av USA er forestillingen om at Europa skulle kunne stå klar til å erstatte amerikanerne militært dersom viljen er til stede. Dette er ikke en realistisk beskrivelse av dagens Europa, som består av stater med ulike historiske erfaringer, trusseloppfatninger og strategiske interesser. Den pågående populistiske bølgen i Europa, med sterk vekt på nasjonal suverenitet, understreker hvor lite realistisk tanken om et samlet europeisk forsvar faktisk er.
Europa er fortsatt meget avhengig av amerikansk teknologi, logistikk, etterretning og strategisk avskrekking. Europeiske land anskaffer store mengder forsvarsmateriell som i betydelig grad sendes direkte til Ukraina, uten at dette styrker egen forsvarsevne. Produksjonskapasiteten i europeisk forsvarsindustri er fortsatt begrenset og ligger langt bak både amerikansk og russisk kapasitet.
Det forventes at USA skal stille opp for europeisk sikkerhet samtidig som amerikanerne møtes med moralske pekefingre. Europeiske land har i årevis gjort seg avhengige av russisk energi og samtidig unnlatt å bygge opp eget forsvar. Uten USA har Norge intet troverdig avskrekkende forsvar. Forestillingen om at Norge kan kompensere for et svekket amerikansk nærvær gjennom symbolske europeiske ambisjoner er et tankeeksperiment uten bakkekontakt.
Arktiske utfordringer
Dette er særlig synlig i Arktis og på Svalbard. I et innlegg i Minerva stilles et høyst relevant spørsmål: Hviler norsk suverenitetshevdelse på Svalbard i for stor grad på «de jure» fremfor «de facto»? Artikkelen viser til flere eksempler på russisk tilstedeværelse og interesse for øygruppen som Norge bør ta langt mer alvorlig.
Geopolitisk naivitet og manglende realisme kommer særlig til uttrykk ved å se til hvordan utenlandske aktører i økende grad tester grensene i Arktis. På Svalbard bar vi vitne til et individ i kinesisk uniform. Dette alene burde skapt langt større oppmerksomhet. Debatten i Norge har vært mer opptatt av amerikanske formuleringer enn av konkret russisk og kinesisk aktivitet i nordområdene. Det er påfallende hvordan enkelte akademiske og sikkerhetspolitiske miljøer unnlater å diskutere behovet for sterkere håndhevelse av norsk suverenitet på Svalbard i møte med et stadig mer tilgjengelig Arktis.
Den russiske markeringen av seiersdagen på Svalbard tidligere i år illustrerer nettopp dette – særlig når det fremgår at de forbereder å opprette militær tilstedeværelse via barne- og ungdomsgrupper.
Dersom en ønsker å benytte USAs økte interesse for Grønland konstruktivt, finnes det langt mer modne strategiske tilnærminger enn moralske fordømmelser og symbolske markeringer. For Norge burde dette innebære å ta GIUK-gapet på alvor igjen, styrke militær tilstedeværelse i nordområdene og føre en langt mer realistisk diskusjon om Svalbards sikkerhetspolitiske betydning.
Der amerikansk politikk reduseres til karikaturen av «den oransje mannen», beveger vi oss fort bort fra strategi og over i identitetspolitikk. Dette mottar applaus i mange miljøer, men bidrar lite til å øke Europas eller Norges sikkerhet.
Arktis, Grønland og realpolitikk
Svalbard har flere ganger blitt kastet inn i debatten som en parallell til amerikansk interesse for Grønland. Uten innblikk i Trumps indre liv er det umulig å vite hva han egentlig ønsket å oppnå med kampanjen om å gjøre Grønland til amerikansk territorium, men det er ikke helt urimelig å anta at det var et forsøk på å få Danmark til å investere i øyas kronisk neglisjerte forsvar. Det vi derimot vet er at Russland har utvist stor interesse for Svalbard, og det samtidig som de befinner seg i en fullskala krig med Ukraina. Hvorfor unnlater våre militærakademikere å adressere dette, og heller hamrer løs på det forsvarssjefen i fjor våres beskrev som et nært og godt militærsamarbeid, hvor tilliten til USA er 100 prosent? Den amerikanske sikkerhetsstrategien bygger nemlig på at Europa skal styrkes, og den erkjenner at dersom dette ikke lykkes vil også USA feile. Muligheten for styrket militært samarbeid i Arktis er definitivt tilstede.
Salongstrategers gjenklang av det politiske etablissementet
Sikkerhetspolitisk mot handler ikke om å avvise ubehagelige allierte. Det handler om å erkjenne maktforhold slik de er, ikke slik den europeiske utopien tilstreber. Å føre norsk og europeisk sikkerhetspolitikk basert på litterære metaforer, moralske markeringer og én presidents personlighet er hverken strategisk klokt, langsiktig eller ansvarlig. Å være enige med den til enhver tid sittende regjerings føringer og ikke å våge å gå til fagkvalifisert motmæle har skapt en kadre av salongstrateger som gir gjenklang fra poseringen til det politiske etablissement. Det er intet annet enn feigt å avvise realiteter.
