Sanna: – Hvis jeg var deg, hadde jeg gått. Men det er ikke dermed sagt at det er det riktige.

Kjære Sanna,

Jeg er en mann på 38 år og jeg bærer på en stor og uvanlig sorg. Jeg er samboer med en bra dame og vi har felles hobbyer, venner, eiendommer og alt det man pleier å ha etter mange år sammen. Vi har også en datter på fire år som vi elsker og forguder. 

Jeg kommer fra en stor familie på Sørlandet. Jeg har seks (!) søsken og vi er veldig nære og kjære, og treffes jevnlig. De bor alle på Sørlandet, jeg bor i Oslo. Søskenchatten vår går varm mange ganger i uken. Jeg kan med hånda på hjertet si at brødrene mine er mine beste venner (og søstrene mine er ikke langt unna, de heller). 

Min samboer hadde et tungt svangerskap. Hun måtte til og med legges inn for en lengre periode. Ingen av de åtte månedene hun var gravid, var en hyggelig opplevelse for henne. Hun sa allerede da at hun aldri vil bli gravid igjen. 

Så nå sitter jeg her med en vanvittig tung og trist følelse. I fire år har jeg håpet på at samboeren min skulle ombestemme seg og gå med på å få flere barn. Men jeg får ikke ut den spiralen hennes! Det er visst helt uaktuelt. Hun blir 40 år i sommer, så tiden er straks ute. 

Hva skal jeg gjøre? Skal jeg komme med et ultimatum? Skal jeg gå fra henne? Skal jeg forsone meg med at jeg aldri får meg en flokk? 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Systemet syr puter under armene på både elever og studenter

Jeg har forsøkt å leve med det siste alternativet i fire år nå, men det føles som jeg ikke klarer det. Jeg har lyst på flere barn! Jeg synes også at datteren fortjener å vokse opp med søsken, akkurat slik som jeg gjorde. Jeg ser og merker at hun ikke har godt av å være et enebarn. Og bør vi (eller jeg) ikke unne henne gleden ved søsken?

Denne sorgen min er ensom og stor fordi jeg tror ikke menn så ofte har det slik. Det er kvinnene som bestemmer barneantallet. Alle mine søsken har flere barn.

Det verste til slutt: Jeg elsker henne mindre fordi hun tar fra meg muligheten til å ha flere barn. Eller gjør hun egentlig det? Skal jeg bare gå og finne en annen som vil ha barn? Mitt inntrykk er at det er ganske mange barnløse damer på 35+ som er ute etter en slags avlshingst.

Stian

****

Kjære Stian,

Tusen takk for et vanskelig spørsmål.

Du har helt rett. Jeg kjenner faktisk flere damer som sliter med det samme som deg, men jeg kjenner ingen menn som har det slik. Jeg kan godt forstå at din sorg er ensom og tung. 

Jeg tar det korte av det lange først: Hadde jeg vært deg, hadde jeg trolig gått. Min lyst til å få flere barn hadde mest sannsynlig vært større enn min kjærlighet for samboeren, det er jeg ganske sikker på. Utviklingen hadde nok skjedd gradvis, akkurat som hos deg: Kjærligheten blir mindre og mindre med tiden fordi den andre nekter deg noe som du så inderlig har lyst på. Jeg har tidligere i mitt liv gitt opp kjærester som ikke har ønsket barn eller flere barn. 

Det kan høres ut som du tenker som meg. Du sier at du har forsøkt å forsone deg med at du aldri får deg en flokk. Du har ikke lykkes med det og skriver derfor til meg nå.

Det er mulig du allerede har tenkt gjennom slike alternativer som adopsjon og fosterbarn. Adopsjon er fortsatt mulig, selv om det er dyrt og tidkrevende. 

Men spørsmålet du også må stille deg selv er: Hva er viktigst for din fireåring? En intakt familie med mor og far som bor sammen eller mulige fremtidige halv- og stesøsken? Har ikke hun det ganske fint i deres tresomhet? 

Selv om du skulle gått fra samboeren din nå, så tar det litt tid før du finner en kvinne du har lyst til å befrukte (med mindre du allerede har en i kikkerten?). Deretter tar det tid igjen før man eventuelt lykkes – og så tar det ni måneder igjen til babyen er ute. Din datter vil bli storesøster tidligst om tre, fire år, i hvert fall hvis du mener at relasjonen skal ha andre kvaliteter enn ren avling. 

Jeg har selv barn med stor aldersforskjell. Søskenkjærligheten blir ikke noe mindre av det, men følelsen av å være et enebarn (og konsekvensene av det!) vil være der når aldersforskjellen er så stor at søsken ikke kan leke med og utfordre hverandre. 

Til slutt hadde jeg også vurdert om det går an å flytte nærmere egne søsken som har barn slik at både du og datteren din får følelsen av en flokk. Du kan jo være en veldig nær og kjær onkel for barn som allerede finnes – og som også er indirekte er av ditt kjøtt og blod (dersom det er viktig for deg).

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Jeg liker å ta ansvar og lede prosjekter

Uansett hva du gjør eller ikke gjør, så synes jeg at du skal fortelle din samboer hvordan du har det. Hvis hun innser at du faktisk planlegger å gå ut på grunn av dette, så blir det et ultimatum enten du vil det eller ei. Og det kan hende at hun i en slik situasjon ser annerledes på et nytt svangerskap. Det er for øvrig ingen naturlov at det blir like ille. Det kan gå bra også.

Jeg føler med deg og ønsker dere alle lykke til!

Sanna