For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Dette handler ikke om hat. Det handler om språk, definisjoner, biologi og makt.
I et fritt samfunn må mennesker kunne beskrive virkeligheten slik de selv forstår den, uten å bli stemplet som hatefulle eller ekstreme.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det mest fascinerende med debatten rundt meg er ikke uenigheten. Det er hvor desperate enkelte er etter å omskrive hva jeg faktisk mener.
Jeg har aldri argumentert for å hate transpersoner. Jeg har aldri argumentert for trakassering eller ydmykelse. Jeg har aldri ment at mennesker skal behandles dårlig. Likevel fremstilles jeg stadig som moralsk farlig fordi jeg våger å stille spørsmål ved en ideologi som i stadig større grad krever at alle andre skal underordne seg den.
For dette handler ikke egentlig om hat. Det handler om språk, definisjoner, biologi og makt.
Min posisjon har hele tiden vært enkel:
Kvinner må ha rett til sin egen kategori, sin egen definisjon og sine egne arenaer. Hvis hvem som helst kan bli kvinne utelukkende basert på subjektiv identitetsfølelse, begynner selve kategorien kvinne å miste sine grenser. Da påvirkes også spørsmål knyttet til idrett, garderober, statistikk, lovverk og kvinners rett til egne beskyttede rom.
Det er ikke kvinnehat å si dette. Det er en legitim samfunnsdebatt.
Jeg mener heller ikke at subjektive følelser automatisk skal få autoritet til å diktere andre menneskers språk. I et fritt samfunn må mennesker kunne beskrive virkeligheten slik de selv forstår den, uten å bli stemplet som hatefulle eller ekstreme.
Men i dagens debatt ser vi stadig det samme mønsteret:
Hvis du ikke bekrefter et bestemt verdensbilde fullt ut, blir du ikke bare ansett som uenig. Du blir fremstilt som ond.
Det er her jeg mener utviklingen blir farlig.
For når mennesker risikerer sosial demonisering bare fordi de mener biologisk kjønn er reelt, beveger vi oss bort fra mangfold og inn i ideologisk kontroll. Da handler det ikke lenger om toleranse. Da handler det om hvilke tanker og ord som skal være lovlige å uttrykke offentlig.
Jeg har sagt flere ganger at jeg fint kan møte mennesker med respekt privat. Jeg har ingen interesse av å være unødvendig sårende mot enkeltpersoner. Men offentlig språk, lovverk og samfunnsdefinisjoner kan ikke bygges på at subjektive identitetsfølelser automatisk skal overstyre biologiske realiteter og andre menneskers virkelighetsforståelse.
Det som bekymrer meg mest, er ikke at folk er uenige med meg. Det er hvor raskt deler av offentligheten har sluttet å diskutere argumenter og heller forsøker å ødelegge personen som fremmer dem.
Et samfunn som ikke lenger tåler biologiske, filosofiske og språklige uenigheter uten å rope «hat», er et samfunn som sakte mister evnen til å tenke fritt.
