KOMMENTAR
Samtalen mellom presidentene viser en viktig utvikling i Ukrainas motstandsevne, og avslører to imperier som til tross for sine betydelige styrker er i forfall.
Det er ikke lenge siden en 90 minutter lang telefonsamtale mellom Donald Trump og Vladimir Putin på sistnevntes initiativ ville skapt stor bekymring i Europa. Men da de to gjorde nettopp dette i forrige uke, var reaksjonen rolig. Den russiske presidenten skal ha bedt Trump om støtte til å implementere en våpenhvile i forbindelse med markeringen av seieren i Den store fedrelandskrigen 9. mai.
Forholdet til Ukraina utgjorde en viktig del av den europeiske engstelsen tilknyttet Trumps tilbakekomst i Det hvite hus i 2024. Det stabile geniet lovet gjennom valgkampen at han skulle avslutte krigen i løpet av et døgn.
Døgnet kom og gikk, og selv om den absurde tidsplanen raskt ble feid under teppet, har Trump jevnlig trukket frem Ukraina som et nært forestående punkt på den stadig lengre listen over kriger han hevder å ha avsluttet. Problemet har hele veien vært at en USA-ledet fred siden januar i fjor har sett ut til å basere seg på russiske mål og krav. Og det er særlig etter samtaler med Putin at Trump ser ut til å være ekstra vennlig innstilt til Kremls talepunkter.
Møtet mellom Volodymyr Zelenskyj og Trump – med visepresident JD Vance som destruktiv løpegutt – 28. februar 2025 representerte et bunnpunkt, hvor det ble klart at amerikansk støtte når som helst kan forsvinne. Og nettopp frykten for bortfallet av amerikansk støtte har gjort at europeerne og Ukraina ikke desto mindre har måttet være lydhøre for amerikanske synspunkter på hvordan konflikten skal avsluttes: Trump har hatt leverage.
Selv om forholdet mellom Ukraina og USA er bedre i dag enn for et drøyt år siden, er støtten også i aller høyeste grad kraftig redusert. Amerikanerne er fortsatt viktige for ukrainernes frihetskamp, og leverer noen kapabiliteter som det er vanskelig å erstatte på kort sikt. Men Europa har omsider tatt en lederrolle i å sikre eget kontinent. Det ble nylig dessuten betraktelig lettere, etter at ungarerne kastet Viktor Orbán ut av regjeringskontorene i Budapest. Ikke minst er den militærindustrielle utviklingen i Ukraina selv kommet mye lenger. Denne utviklingen er en viktig grunn til at samtalen mellom Trump og Putin ikke skaper større frykt.
9. mai er en av årets viktigste datoer for Vladimir Putin. Seieren over Nazi-Tyskland har i løpet av hans regjeringstid blitt opphøyet til Russlands fremste offentlige merkedag, hvor presidenten prosederer over en storstilt militærparade ment for å understreke landets styrke, og vekke gode minner fra tiden som supermakt. Siden invasjonen i 2022 har begivenheten blitt stadig mindre og mindre storslått. For tre år siden var paraden sterkt nedskalert: den eneste stridsvognen på catwalken var én gammel T-34-stridsvogn fra andre verdenskrig. I år har russiske myndigheter annonsert at militært utstyr ikke vil rulle over Den røde plass i det hele tatt.
Grunnene kan være flere, men det er nærliggende å tenke at det – i likhet med i 2023 – er seriøs mangel på imponerende utstyr å vise frem, gitt Russlands enorme tap på slagmarken. Kanskje viktigere er imidlertid krigens utvikling, som for å parafrasere Japans keiser Hirohito i august 1945, har utviklet seg ikke nødvendigvis i Russlands favør.
Uten sammenligning for øvrig, for Russland er ikke i ferd med å kollapse. Men Ukraina har kommet vesentlig bedre ut av vinteren enn fryktet. Og i april tok Ukraina faktisk tilbake litt mer territorium enn Russland vant, for første gang siden august 2024. Ikke minst: Ukraina har utviklet en langt større evne og mulighet til å ramme russerne dypt inne i eget territorium, fra storstilte aksjoner som Operasjon Spindelvev til angrep på raffinerier, militærlagre og storbyer – inkludert Moskva. Dermed vil årets feiring sannsynligvis vise Putin på sitt svakeste noensinne.
Kanskje håpet Russlands president at enda en samtale med Trump, full av kvasihistoriske formaninger om russiske krav og rettigheter til Novorossija, ville rettet opp dette og sørget for press mot Zelenskyj til å avstå fra krigshandlinger denne dagen. Slik kunne Putins feiring blitt litt mindre stusselig.
Foreløpig har Putins ønske ikke gitt resultater. Spørsmålet er dessuten om Zelenskyj ville adlyde, selv hvis Trump skulle krevd det. For selv om USA fortsatt på et strategisk nivå er den største og viktigste garantisten for europeisk sikkerhet, har Ukraina ved hjelp av egen motstandsvilje og pågangsmot sammen med utenlandsk penge- og våpenstøtte bygget opp en solid kompetanse og slagkraft, spesielt i form av droner. Disse er billige, enkle å lage og har skapt en helt ny dynamikk ikke bare på bakken i Ukraina, men i hvordan krig føres. Denne kompetansen har gitt Ukraina større selvsikkerhet – og større autonomi. Kombinert med manglende amerikansk våpenstøtte er Trumps mulighet til å legge press på Zelenskyj dermed vesentlig dårligere enn før. For å sitere ham selv: «You don’t have the cards.»
Det samme gjelder i noen grad overfor resten av Europa. Det har falt i god jord i MAGA-land å påstå at USA før Trump ble styrt av en gjeng fehuer som i mange tiår lot seg lure av late og utakknemlige europeere, at USA ble sittende med regningen – og at Trump endelig sier stopp og krever at andre betaler. Men den amerikanske sikkerhetsgarantien etter andre verdenskrig innebar også en makt og innflytelse for Washington i Europa som vanskelig lar seg måle i penger. Til tross for alt man kan si om manglende europeisk vilje til å finansiere eget forsvar – og det er mye som bør sies – betydde forholdet og aksepten for USA som ledende aktør at den amerikanske presidenten faktisk kunne lede den frie verden.
Trump, som har gjort et stort nummer av ikke å være interessert i hverken ukrainernes frihetskamp, europeernes sikkerhet eller sågar alliertes territorielle suverenitet, har svekket sin egen evne til å påvirke juniorpartnerne i den vestlige alliansen. Han liker å være en «dominant bilateralist» som kan true og presse og love i forhandlinger, men når også europeerne nå er blitt tvunget til å forholde seg til at artikkel 5 ikke er hva det en gang var, blir USAs forhandlingsposisjon svakere. Dermed kan USA heller ikke uten videre være en leder for en bred allianse av nasjoner – enten det gjelder forsvar, handel eller diplomati.
Og det er liten grunn til å tro at europeiske ledere vil gå med på å presse Zelenskyj til å gi Putin fritt leide til å feire 9. mai, dersom Det hvite hus skulle prøve den ruten.
Det er fortsatt for tidlig å vite resultatene som kommer ut av denne utviklingen. Krigen i Ukraina viser ingen tegn til å ta slutt med det første, men ukrainernes evne til å stå imot, angripe dypt inne i Russland og til og med ta igjen små deler av eget territorium også uten den massive støtten fra USA de fikk under Joe Biden, vitner om at påstander om at landet er i ferd med å kollapse og må søke fred koste hva den koste vil, er overdrevet.
Russlands enorme militærapparat, et av verdens fremste og mest fryktinngytende, har vist seg å være så preget av korrupsjon og udugelighet at spesialoperasjonen som skulle vare i noen dager, er inne i sitt femte år uten tegn til å nå sine strategiske mål. I møte med denne katastrofen har myndighetene måttet watte opp undertrykkelsen til to hakk under Stalin-nivå for å skjule egen fiasko og forhindre at misnøyen utvikler seg til demonstrasjoner og i verste fall revolusjon. Landet er selvsagt fremdeles en alvorlig trussel, men viser at det stiller i en helt annen klasse enn mange – kanskje særlig Putin – ville plassert det for drøyt fire år siden.
Trump kan selvsagt skape trøbbel for Ukraina ved å nekte landet selv den magre støtten det får i dag, eller stanse salget av krigsmateriell betalt med europeiske penger. At USA har fått mindre leverage, betyr ennå ikke at det er borte. Det vil ennå ta flere år før Europa har en krigsindustri som fullt ut dekker inn USAs unike kapabiliteter innen etterretning og avansert luftvern – og dessuten kjernefysisk avskrekking. Kanskje kommer dessuten KI-revolusjonen og snur opp ned på bildet igjen. Der står Europa foreløpig svakt.
Men Trumps forsøk på å sette America First og gjøre landet great again ser i hvert fall akkurat nå ut til å ha svekket USAs internasjonale posisjon på måter som vanskelig lar seg reparere på kort og mellomlang sikt. Allierte som lenge har stått rake i ryggen bak amerikanerne, ser nå mot andre hold for å sikre fremtiden, og Trumps bøllete stil får ikke lenger statsledere til å komme krypende slik de gjorde før. Til og med Kina fremstår som en mer stabil aktør for mange. Det er nok en luftspeiling, og vi skal vokte oss vel for å la Kina gå inn i tomrommet etter det amerikanske imperiet. Tvert imot skal vi ta på alvor at dette imperiet – «empire by invitation» som Geir Lundestad kalte det – nå er i endring, og at dets diplomatiske makt svekkes samtidig som det også flekser noen av sine muskler.
Putin sammenlignes gjerne med en russisk tsar, mens Trump ved flere anledninger har kalt seg selv for konge. De leder begge store og mektige land som ikke skal kimses av, men står samtidig ansvarlige for å ha svekket sine respektive «imperier» på måter ingen av dem vil innrømme og i et omfang som ingen av oss kan slå fast ennå.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
