For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Når makt samler seg, trues friheten og demokratiet
Den største faren oppstår når makt samler seg – stille og gradvis, ofte omgitt av løfterike fortellinger. Når denne makten kobles på tvers av politikk, økonomi og teknologi, trues selve grunnlaget for et liberalt demokrati.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Vi har lenge hatt for vane å tro at de farligste truslene mot frihet og demokrati først og fremst kommer utenfra. Fra autoritære regimer, kriger eller som reaksjoner på vedvarende økonomiske kriser. Noen mener også at de største truslene kommer fra innvandring, fremmede kulturer og religioner, men også fra en påstått «liberal elite» som fjernstyrer oss fra EU og fra ulike internasjonale samarbeidsorganisasjoner.
Men slike forestillinger har en iboende tendens til å kaste et nærsynt slør over vesentlige sider ved virkeligheten. Historien har for lengst bekreftet at truslene også kan komme fra kulturnære kilder på innsiden, selv i relativt normale tider.
Snikende autokratisering
Den største faren oppstår når makt samler seg – stille, gradvis og gjerne omkranset av løfterike fortellinger. Et fenomen som den liberale sosiologen Ralf Dahrendorf kalte snikende autokratisering. Dahrendorf advarte mot gryende tendenser i denne retningen allerede tidlig på 1990-tallet.
Det er liten tvil om at Dahrendorf fikk rett, selv om den snikende autokratiseringen i vår tid skjer på en ny og mer gjennomgripende måte enn før.
I USA ser vi nå konturene av en utvikling der politisk og økonomisk makt i økende grad smelter sammen. Under Trump 2.0 har presidenten tilrevet seg utvidet makt gjennom en systematisk uthuling av konstitusjonelle maktbegrensninger. Samtidig har en liten gruppe teknologigiganter opparbeidet en økonomisk og informasjonsteknologisk makt uten historisk sidestykke.
Den nye maktkonsentrasjonen
Dette handler ikke bare om to parallelle utviklinger. Det handler om to kilder til maktkonsentrasjon som forsterker hverandre. Resultatet er, som jeg har utdypet i et nylig publisert Civita-notat, en ny form for hyperkonsentrasjon av politisk, økonomisk og teknologisk makt – med et iboende korrupsjonspotensial som utfordrer vår forestillingsevne.
Teknologiselskapene kontrollerer i dag global infrastruktur for informasjon, kommunikasjon og i økende grad også kunstig intelligens. De former hvilke nyheter vi ser, hvordan vi orienterer oss i samfunnet og hvilke perspektiver som slipper til. Når denne makten kobles til politisk innflytelse, oppstår en maktkonsentrasjon som utfordrer selve grunnlaget for et liberalt demokrati.
Det er denne koblingen som gjør situasjonen ny – og spesielt urovekkende.
Institusjoner er ikke selvopprettholdene
Historisk har liberale demokratier vært konstituert ut fra det grunnleggende prinsippet at makt må temmes og spres for å kunne kontrolleres på betryggende vis. Derfor utviklet man institusjoner som underbygger liberale rettsstatsprinsipper og mekanismer for maktfordeling og beskyttelse av borgerne mot misbruk av konsentrert makt.
Men slike mekanismer er ikke selvopprettholdende. Over tid kan de uthules.
I USA har unntaksbestemmelser, motivert av sikkerhetspolitikk og et tøyelig begrep om nasjonale interesser, særlig etter 9/11, åpnet for en gradvis utvidelse av presidentens handlingsrom, som over tid har normalisert en mer egenrådig utøvende makt.
Det digitale «Ville Vesten» kommer til Norge
Samtidig skjedde det noe tilsvarende i økonomien.
Digitale markeder har en tendens til å bli dominert av noen få aktører. Nettverkseffekter, stordriftsfordeler og makt over data og algoritmer gjør det vanskelig for nye konkurrenter å slippe til. Resultatet er en mer omfattende, spissere og farligere hyperkonsentrasjon av økonomisk makt, sammenlignet med våre historiske erfaringer.
Også i Europa og Norge merker vi ringvirkningene. Våre informasjonsstrømmer går i økende grad gjennom digitale plattformer med global spennvidde. Våre dagligliv påvirkes av selskaper med en tilnærmet uregulert makt til å forme økonomiske spilleregler, som langt overgår nasjonale reguleringsmyndigheter.
Hva kan vi gjøre?
For det første må vi gjenskape en bredt forankret forståelse av hvorfor vi trenger klare og effektive brannmurer mellom økonomisk og politisk makt. Når disse sfærene flyter sammen, øker risikoen for maktmisbruk dramatisk.
For det andre må konkurransepolitikken styrkes på både europeisk og nasjonalt nivå, herunder reguleringen av digitale plattformer og kunstig intelligens. Et velfungerende marked forutsetter reell konkurranse – ikke dominans fra noen få aktører. Denne ordoliberale nøkkelinnsikten, i idétradisjonen fra økonomen Walter Eucken og den såkalte Freiburgerskolen, er på ny blitt høyaktuell.
For det tredje må vi styrke de politiske og økonomiske institusjonene som temmer og begrenser makt på alle samfunnsnivåer. Det gjelder både nasjonalt og internasjonalt. For Norge bør det innebære en grunnleggende revurdering av vårt forhold til EU. I en verden der makt konsentreres globalt, er små og mellomstore land spesielt avhengige av sterke internasjonale institusjoner.
Et spørsmål om frihet og menneskeverd
Til syvende og sist handler dette om noe mer grunnleggende: Frihet er ikke en naturtilstand. Den er en kultivert tilstand – et resultat av institusjoner, normer og maktbalanse. Når denne balansen forskyves, svekkes friheten – ofte lenge før vi selv merker det. Det er derfor vi må ta maktkonsentrasjon på større alvor.
Ikke fordi vi frykter eller er motstandere av utvikling eller teknologisk fremgang. Men fordi vi vet hva som skjer når makt blir for samlet på få hender. Da utsettes friheten og demokratiet for en eksistensiell trussel. Det som da står på spill er selve grunnforutsetningen for et menneskeverdig samfunn.
