Om partigjenkjennelse og narrativ

I tilsvar til oss 11. april innleder Ole Jakob Filtvedt med en mild overhaling over at vi ikke tolker konservatismen på samme måte som han velger å gjøre det.

Noe av det som skiller konservatisme og liberalisme fra sosialisme og kommunisme er at vi ikke har et idealsamfunn utformet på en måte. Slik vi ser det betyr det at vi ser ulike veier og løsninger for å bygge et godt samfunn, og at det ikke er en løsning som passer for alle. Vi sier ikke at Filtvedt tar feil, men vi tenker at det å delta i partiet og partidemokratiet, bidra i programprosesser og utvikling av partiets politikk, gjør at en kjenner sitt parti.

Filtvedts tilsvar er omfattende i omfang, men tilfører i liten grad nye, prinsipielle argumenter. I stedet videreføres og forsterkes de samme narrativene og resonnementene som tidligere er fremført. Dette understøtter vårt inntrykk av at debatten i stor grad dreier seg om gjentakelse av etablerte posisjoner.

Narrativ og politisk overstyring

I sin tilnærming til bruk av regnbueflagget velger Filtvedt å se bort fra flaggets historiske kontekst og fakta om regnbueflagget. Han begrunner dette med hvordan det oppfattes. For å illustrere dette benytter har selvfølgelig det mest ekstreme tilfellet, hakekorset, noe som i seg selv nører oppunder narrativet om at regnbueflagget representer noe uønsket, noe farlig.

Sammenligningen halter grovt. Hakekorset ble aktivt tatt over og brukt av en politisk bevegelse. Det ble også innlemmet i et nasjonsflagg og rikssymbol. Det kan ikke skje med regnbueflagget. Skaperen av regnbueflagget sikret at ingen kan ta eierskap eller ha rettigheter til det, enten det er for kommersielle, åndelige eller ideologiske formål.

Der skiller regnbueflagget seg ikke bare fra for eksempel Frelsesarmeens flagg og speiderflagget, men også fra symboler som sosialdemokratiets rose og kommunistenes hammer og sigd. På mange måter også fra kors (kristendommen) og halvmåne (islam).

For oss er det litt underlig at en professor i en dialog velger å avvise historiske fakta og kontekst, men heller velger å gjenta og forsterke sitt eget narrativ.

Vi velger å ta dette punktet først, fordi dette ligger som en forutsetning for å vurdere bruken av flagget. I Filtvedts tilsvar har han snudd dette ved å anse bruk at flagget som en for politisk overstyring av foreldre, fordi han senere tillegger flagget et skapt narrativ.

Vi er glade for skoler, som etter vurderinger slik som på Sevland i Karmøy, legger flaggets historiske og faktiske kontekst til grunn for sin beslutning.

Kjønnsidentitet en del av kjønnsinkongruens

Med hensyn til kjønnsidentitet tillegger Filtvedt oss meninger vi ikke har. Han erkjenner kjønnsinkongruens som medisinsk tilstand, men når det kommer til kjønnsidentitet, som i henhold til medisinsk beskrivelse, er en vesentlig del av kjønnsinkongruens, likestiller han dette med en politisk ideologi.

Det er en kortslutning. I kronikken 31. mars ble det presisert at vi i denne sammenheng ikke omfavner skeiv teori eller alle sider ved skeive organisasjoners politiske standpunkter.

Denne kortslutningen bruker Filtvedt til å begrunne ideologisering av skolen knyttet til opplæringsmateriell for undervisningspersonell. Uten å kjenne innholdet konkret gir Filtvedt beskrivelser om hva som blir fortalt.

Vi vet at disse undervisningsoppleggene er grundig revidert, blant annet av Kunnskapsdepartementet. Slik vi har forstått, informerer undervisningsopplegget om ting som kan skje i enkelttilfeller som følge av medisinske tilstander, ikke at dette gjelder alt og alle. Det er en vesens forskjell.

Vi mener med dette at de sentrale sidene i denne debatten er tilstrekkelig belyst, og ser ikke behovet for en fortsatt debatt som ikke gir noe mer innhold til den.