For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Konservativ og liberal i møter med mennesker
Ole Jakob Filtvedt etterspør ideologiske argumenter for Høyres skeive politikk i konkrete saker. Her er noen eksempler på hvorfor partiet har handlet i tråd med vårt ståsted.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Professor Ole Jakob Filtvedt etterlyser i et tilsvar til Åpne Høyre konkrete tilbakemeldinger på ulike problemstillinger han tar opp, og konservative begrunnelser fra Høyre for ulike tilnærminger til disse problemstillingene.
Noe av utfordringene med en slik tilnærming er at dersom premissene er ulike, vil tilnærmingen til sakene havne på ulikt sted. Jeg kan forklare hvorfor jeg mener Høyre i de nevnte sakene har handlet i tråd med partiets ideologiske ståsted. Samtidig aner det meg at Filtvedt vil vektlegge andre forhold.
Det første temaet Filtvedt konkret tar opp, er kjønnsidentitet. Det er allment kjent og akseptert at fysisk, biologisk og mental helse er tre vesentlige elementer som samlet avgjør om en person har det bra. Vi mennesker er mer enn bare biologiske organismer.
Filtvedt nevner ikke med ett ord at kjønnsinkongruens er en definert og anerkjent medisinsk tilstand. WHO (Verdens helseorganisasjon) definerer kjønnsinkongruens som en markert og vedvarende uoverensstemmelse mellom en persons opplevde kjønnsidentitet og tildelt kjønn ved fødsel. I diagnosemanualen ICD-11 er tilstanden flyttet fra psykiatri til kapittelet om seksuell helse, og regnes ikke lenger som en psykisk lidelse, men en naturlig variasjon.
Kjønnsidentitet er dermed ikke en radikal eller progressiv idé, men en reell tilstand anerkjent av WHO. At Høyre, som et konservativt parti, anerkjenner medisinen og bygger praktisk politikk på anerkjent medisin, bør ikke være overraskende. Samtidig betyr ikke dette at Høyre omfavner begreper som skeiv teori eller alle sider ved skeive organisasjoners politiske standpunkter.
Filtvedts neste punkt, om loven mot konverteringsterapi, begrunnes meget godt av Åpne Høyres leder Håkon Rønning Vahl i hans tilsvar til professoren. Konverteringsterapi er en svært skadelig praksis, og forbudet som er kommet på plass i Norge strider ikke mot religionsfriheten. Det er fritt frem for å tro og mene, men du kan ikke lenger aktivt søke å endre en annens persons legning eller identitet. Igjen kommer den konservative grunnideen om individets frihet og respekt for dette: Du kan mene og tro, men du skal ikke endre andre mennesker slik at det passer inn i ditt bilde.
Filtvedt trekker frem to andre saker, der han selv peker på behovet for «å løse dette på lavere nivå»: Flagging i skolegårder og Bufdirs forslag til veileder i møte med personer med kjønnsinkongruens. Paradokset i Filtvedts argumentasjon er at det nettopp er KrF som har løftet disse til nasjonalt politisk nivå ved først å programfeste forbud mot flagging og dernest ved å fremme forslag om å stanse Bufdirs arbeid. Det er også KrF som løfter disse sakene i kommunene, senest i Stavanger, der partiet sist uke foreslo at kommunen ikke skulle ta i bruk Bufdirs veiledning når den er ferdig.
Så er det viktig å presisere at Bufdirs arbeid med nevnte veileder ikke er en generell veileder eller et forsøk på å fjerne ord som «gutt», «jente», «mor» og «far». Innledningen til de faglige rådene er tydelige: «Formålet med disse faglige rådene er at du skal få vite hvordan du på en god måte kan møte transpersoner og andre som bryter med normer og forventninger knyttet til kjønn». Det er altså ikke en generell veileder, men en veileder til bruk der en er usikker, noe jeg opplever mange velger ikke å ta høyde for i debatten. Det er en hjelp til å møte sårbare personer på en respektfull måte. Etter mitt syn er det å møte ethvert menneske med respekt en konservativ dyd.
Filtvedt trekker også frem KrFs forslag om at skolene selv skal undervise i temaer som seksualitet, legninger og kjønn. Forslaget bygger på en feil forutsetning om at FRI og deres kompetanseteam Rosa Kompetanse går inn i skoler og barnehager for å undervise. Det stemmer ikke. Rosa Kompetanse er ett av flere kompetansehevende tiltak for undervisningspersonell, men går selv aldri inn i klasserommene.
At KrFs forslag bygger på feil forutsetning, er vel i og for seg en god nok grunn til ikke å stemme for det.
Regnbueflagget ble skapt i 1978, og de seks opprinnelige stripene symboliserer stolthet, mangfold, likeverd, solidaritet og glede. Det står for friheten til å definere egen identitet og seksualitet. Fargene symboliserer liv (rød), helse (oransje), sollys (gul), natur (grønn), harmoni (blå) og sjel (lilla). Det er den faktiske historiske bakgrunnen og betydningen. Det forsøkes stadig oftere å omskrive denne historien, og vi ser at omskreven historie brukes som argument for å fjerne flagget.
I Norge har flagging med regnbueflagg blitt utbredt etter at Høyre-ordfører Per Ditlev-Simonsen i 2004 heiste regnbueflagget på Oslo rådhus. Å skulle forby dette på nasjonalt nivå basert på en omskrevet historie, føyer seg dessverre inn i et mønster vi har sett fra kristenkonservative miljøer i USA.
Og selv om vi i Høyre støtter og gjerne ser at det flagges mer regnbueflagg i forbindelse med Pride-feiringer, argumenterer vi ikke for et påbud. Også her gjelder frihet under ansvar.
